Væren og tid

Væren og tid (tysk: Sein und Zeit) er et filosofisk verk av Martin Heidegger (1889 – 1976) publisert i 1927. Det regnes som et hovedverk innen fenomenologien og har hatt stor innflytelse på filosofien og andre humanistiske fagretninger i det tjuende århundre. Verket representerer Heideggers tidlige tanker – før den såkalte ”vendingen” (ty. Die Kehre). Heideggers intensjon var at verket skulle bestå av to deler, men han fullførte bare to tredjedeler av første del.

Heidegger ønsket å ta et oppgjør med den vestlige metafysiske tradisjonen fra Platon og Aristoteles frem til sin egen tid. Han skulle senere gi tradisjonen navnet onto-teologi, da han mente den forvekslet begrepet Gud med væren og betraktet væren som årsak til det værende. Gradvis hadde tradisjonen konsentrert seg mer om det værende og glemt spørsmålet om væren. I forelesningsrekken Die Grundprobleme der Phänomenologie (1927) innfører han begrepet ontologisk differens, som betegner forskjellen mellom væren og det værende. Han vil gi en analytisk utlegning av spørsmålet om væren for deretter å vise hvordan væren er en funksjon av den egentlige tiden (die Temporalität). Sistnevnte skulle han argumentere for i annen del av verket, som aldri så dagens lys.

Et av de viktigste ankepunktene mot tradisjonell filosofi var skillet mellom subjekt og objekt. Da de etablerte filosofiske begrepene var beheftet med den gamle tradisjonens tankegods, introduserer han et nytt begrepsapparat. Disse neologismene setter et særegent preg på verket.

Nykantianismen representerte den gamle tradisjonen i Tyskland da Sein und Zeit ble til, og verket tar stilling mot denne retningen.

Eksistensialisme er ikke en presist definert filosofisk retning, men refererer gjerne til filosofi og litteratur på 1800- og 1900-tallet som dyrker beslektede emner som fri vilje, individuelt ansvar, angst og dødsbevissthet. Heidegger var dypt influert av de to eksistensialistene Søren Kierkegaard (1813-1855) og Friedrich Nietzsche (1844-1900) og påvirket senere den franske eksistensialismen med Jean-Paul Sartre (1905-1980) i spissen. På grunn av Heideggers særegne begrepsapparat, hender det at noen fremhever de skjønnlitterære og poetiske sidene ved Sein und Zeit. Sannheten er at Heidegger er den tørreste og mest analytiske av eksistensialistene. Han er interessert i lite annet enn å kartlegge eksistensens strukturer. Moral og etikk er påfallende fraværende i verket.

Descartes regnes ofte som den første tenkeren som i nyere tid som reflekterte over subjektivitetens natur. Han delte verden inn i res extensa (utstrakte ting) og res cogitans (tenkende ting). Han postulerte at en erfaringen tilhører subjektet på samme måte som en egenskap tilhører et objekt (substans), f eks slik formen er uløselig forbundet med treet. Begrepet subjekt er den metafysiske analogien til det fysiske substans. Alle ens erfaringer tilhører på denne måten subjektet og forklarer dermed identitetens enhet i tiden. Kant trekker den metafysiske brodden ut av Descartes subjekt. Det finnes ingen empiriske holdepunkter for at subjektets enhet og identitet bygges av erfaring, slik objekt består av egenskaper, men dette er derimot en logisk forutsetning for det tenkende jeg. Med Kants terminologi dreier deg seg dermed om et analytisk og ikke et syntetisk utsagn: «At appersepsjonens jeg følgelig er singulær i enhver tenkning, og ikke kan oppløses i en pluralitet av subjekter, og dermed betegner et logisk usammensatt subjekt, ligger allerede i tenkningens begrep og er derfor et analytisk utsagn. Det betyr imidlertid ikke at det tenkende jeg er en usammensatt substans, noe som ville være et syntetisk utsagn. »^[1] For Kant er subjektet den jegbevisste enheten ved vår erfaring: «Dette: Jeg tenker, må kunne ledsage alle mine forestillinger […]»^[2]

Sett fra subjektivitetens synsvinkel innførte eksistensialistene et nytt paradigme: Det finnes en jegbevissthet som er mer grunnleggende enn min kognitive forståelse av at alle mine erfaringer er mine. Et mye brukt sitat er hentet fra Kierkegaards Sygdommen til Døden: «Mennesket er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet. Men hvad er Selvet? Selvet er et Forhold, der forholder sig til sig selv, eller er det i Forholdet, at Forholdet forholder sig til sig selv; Selvet er ikke Forholdet, men at Forholdet forholder sig til sig selv. »^[3] I Sein und Zeit §9 skriver Heideregger: «Det værende vi her skal analysere, er i hvert enkelt tilfelle vi selv. Dette værendes væren er i hvert enkelt tilfelle min. Dette værende forholder seg i sin væren til sin væren. »^[4]

Subjektets enhet og identitet – eller hvem jeg er – dreier seg for eksistensialistene om hva som betyr noe for meg i mitt liv. Spørsmålet om min identitet besvarer jeg ved hvordan jeg lever, og ikke ved hva jeg tenker eller sier. Idehistorisk sett er dette kan hende en bedre avgrensning av eksistensialismen enn å bruke en gruppe beslektede emner som angitt ovenfor. Denne grunnleggende jegbevisstheten er egentlig ingen form for bevissthet i ordets vanlige betydning. For å unngå de tradisjonelle assosiasjonene til ordene subjekt og bevissthet, velger Heidegger ordene Dasein (no. Derværen) og Erschlossenheit (no. åpnethet). «Das Dasein ist seine Erschlossenheit.», slår han fast i §28.

• William Blattner: Heidegger’s Being and Time. Continuum International Publishing Group, 2006.
• William Blattner: Heidegger’s temporal idealism. Cambridge University Press, 1999.