Seksualforbrytelser
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Seksualforbrytelser (tidligere kalt sedelighetsforbrytelser) er en samlebetegnelse på forbrytelser definert som «seksuell omgang», «seksuell handling» samt «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd».
I straffeloven var det tidligere bestemmelser om straff for slike forbrytelser i kapittel 19 og 38. Frem til 2000 definerte straffelovens kapittel 19 de såkalte sedelighetsforbrytelser, bl.a. forskjellige former for utukt. Fra august 2008 brukes betegnelsen seksuallovbrudd og omtales nå i straffelovens kapittel 26.
Seksualforbrytelser kan deles opp i to hovedgrupper. Den ene er forbrytelser som krenker det enkelte individs rett til å bestemme over egne kjønnsforhold. Et typisk eksempl på slike forbrytelser er voldtekt og seksuelt misbruk av barn (herunder også pedofili). Den andre gruppen er handlinger som ikke krenker enkeltpersoner, men samfunnets interesse i å verne den alminnelige seksualmoral. Eksempler på dette er salg og fremstilling av pornografi og seksuelle handlinger mellom voksne samtykkende personer som er nært beslektet (incest).
Hva som er en forbrytelse mot sedeligheten har endret seg gjennom tidene. Tidligere var for eksempel mannlig homofili, sex mellom menn, straffbart etter straffeloven § 213, men denne bestemmelsen ble opphevet i 1972. Straffeloven av 1902 opprettholdt en gammel straffebestemmels om «utugtig omgjængelse mellem personer af mandkjøn». Maksimalstraffen ble nedsatt til ett års fengsel. Bestemmelsen uttrykte også at «Påtale finder alene sted, når det påkræves af almene hensyn.» Det var denne paragrafen som stod til 1972.