Selmer Nilsen

Selmer Nilsen
FødtSverre Ingebregt Selmer Nilsen
23. mai 1931Rediger på Wikidata
Bakfjorden
Død18. juni 1991Rediger på Wikidata (60 år)
Bakfjorden
BeskjeftigelseSpion Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Dømt forSpionasje
DomUbetinget fengsel

Sverre Ingebregt Selmer Nilsen (1931–1991) fra Bakfjord i Måsøy i Finnmark) var en nordmann som drev spionasje til fordel for Sovjetunionen under den kalde krigen. Han ble tvangsvervet av KGB da han var 16 år og var aktiv spion i 19 år.

Selmer Nilsen ble rekruttert av KGB i 1948, etter at familien hans hadde hatt kontakt med sovjetiske agenter siden den annen verdenskrig. Blant annet hadde to av hans eldre brødre vært i Sovjetunionen under krigen, i den hensikt siden å kunne brukes som spioner mot de tyske okkupasjonstroppene i Finnmark.

Etter krigen ble Selmer Nilsen mot sin egen og familiens vilje tvunget til å samarbeide med russerne. Man skal i denne sammenhengen heller ikke glemme hvordan oppfatningen om russerne som befriere fra 1944 satt dypt i folk i Finnmark. Århundrer med pomorhandel mellom folkene på Nordkalotten hadde skapt et fellesskap som ble avbrutt av revolusjonen i november 1917. Til og med emigrasjon til det før-revolusjonære Russland fra Øst-Finnmark hendte, slik folk lenger sør hadde utvandret til Amerika. Morten Jentofts bok De som dro østover fra (2001) forteller historien om hvordan de klarte seg i det nye landet.

Spionasje

[rediger | rediger kilde]
Vajda-Guba, dit Selmer Nilsen dro i 1952 for å løse seg fra avtalen med KGB.

Selmer Nilsen ble rekruttert av KGB i 1948, etter at familien hans hadde hatt kontakt med sovjetiske agenter siden den annen verdenskrig. Blant annet hadde to av hans brødre vært i Sovjetunionen under krigen, med det formål siden å kunne brukes som spioner mot de tyske troppene i Finnmark. Selmer Nilsen ble utdannet i radiotelegrafi og etterretning, særlig HUMINT i Murmansk fra høsten 1948 til april 1949. Offisielt hadde han vært i Bergen på skole i skipselektro i denne tiden.[1] Han begynte straks med hemmelige meldinger til KGB fra en radiosender han hadde fått med seg, og dannet en spionring sammen med broren og svogeren. Det var ikke mye nytte av denne spionringen den første tiden, og i 1950 ble dette sambandet og radiosenderen i Bakfjord lokalisert ved radiopeiling. KGB sendte straks melding tilbake til Selmer om dette, og han fikk ordre om å stoppe sendingene. Politiet kom på besøk, men bare Selmer var hjemme, og politiet mistenkte ikke en nittenåring.

I 1952 reiste faren, broren Edmund og Selmer til Vajda-Guba i Sovjetunionen og ga beskjed til KGB om at det var slutt på avtalen om spionering mot NATO og Tyskland fra Norge, og dette ble godtatt av KGB med et pålegg om å tie med det de visste om KGBs spionvirksomhet i Norge. KGB hevdet de hadde gode kontakter i hele Norge, og at brudd på avtalen vil få alvorlige følger for hele familien. Avtalen inngått våren 1945 var skrevet på russisk, og måtte underskrives av alle partisaner før de fikk returnere til Norge. Oversatt av tolken Wilfred Jørstad var ordlyden slik: «Jeg – NN, sier meg med dette villig til å arbeide frivillig for Sovjetunionens etterretning. Jeg vil aldri røpe for noen det jeg får høre eller se i tjenesten. Og jeg vil aldri glemme at Sovjetunionens straff vil nå meg hvor jeg enn måtte være i verden, om jeg skulle bryte denne kontrakten.»[1]

Selmer var på rekruttskole på Setermoen i 1952, men greide å slippe unna resten av verneplikten. Høsten 1953 reiste han over til Murmansk og rapporterte at han ville ta opp igjen arbeidet med spionasjen, men alene uten at familien skulle få kjennskap til dette. Motivet var trolig økonomisk. De neste tolv årene brukte Selmer radiosenderen ukentlig til faste tider med krypterte meldinger om militære og sivile forhold i Nord-Norge til Murmansk, og en gang hver høst reiste han til Vajda-Guba for å levere resultat av spioneringen og motta penger og utstyr til å fortsette arbeidet. Han brukte en 19 fots snekke uten store metallflater, slik at han ikke skulle oppdages på kystradar, og han ble heller ikke oppdaget av den norske Kystvakten på denne tiden. I 1959 undersøkte han om det fantes atombomber inne i et tilfluktsrom i Tromsø slik en annen agent hadde rapportert, og kunne fastslå at det ikke stemte. Samme høst fikk han en mer moderne radiosender med hurtigsending av morse, og nå gikk det bare et par minutter å sende rapporter over til Murmansk. Sendingene var krypterte med kodepapir i små strimler med tusenvis av tall, og sammen med en enkel kode som han måtte huske, skulle det ikke være lett å dekryptere meldingene. Dette kodepapiret var som regel rullet sammen slik at det lignet en blyant. KGB hevdet også at overvåkningspolitiet i Nord-Norge ikke tok arbeidet sitt særlig alvorlig, så han kunne føle seg ganske trygg.[2]

Selmer Nilsen spionerte i tidsrommet 1956–1963 i traktene rundt Bodø, og observerte blant annet landingene til det amerikanske spionflyet U-2 som landet flere ganger i Bodø i dette tidsrommet for å fylle drivstoff. Selmer Nilsen hevdet at han holdt flyplassen under oppsikt 1. mai 1960 fra Rønnvikhaugen da det like etterpå ble kjent at et av flyene hadde blitt skutt ned over Sovjetunionen og piloten, Francis Gary Powers var tatt til fange etter å ha skutt seg ut.

Fengsling og dom

[rediger | rediger kilde]

I 1967, etter nesten 20 år i sovjetisk tjeneste, ble det offentlig kjent at Selmer Nilsen var avslørt, etter at Dagbladet og andre medier hadde fattet interesse for saken. Det var først og fremst funnet av rullen med kodepapir som ble vanskelig å forklare. Selmer ble arrestert i Havøysund i Finnmark den 7. april 1967. Han ble tatt inn til forhør, og der tilstod han alt, men ble ikke trodd av politimesteren og sorenskriveren.[2] Etter dette trakk Nilsen forklaringen sin tilbake. Senere ble han tatt med til steder i Nord-Norge der han sa at han hadde vært, blant annet der lyttekabelen for ubåter på Nordkyn lå. Etter hvert begynte politiet også å tro på det Selmer hadde fortalt. Senere samme år falt dommen. For dette ble Nilsen den 19. desember 1967 dømt til syv og et halvt års fengsel og inndragning av 75 000 kroner.[3]

Medtiltalte

[rediger | rediger kilde]

Dømte

  • Edmund Nilsen: 9 måneders fengsel[3]
  • Haldor Lindvall: 1 år og 6 måneders fengsel[3]
  • Petter Olsen: 6 måneders fengsel[3]
  • Mikkel Isaksen Bongo: 3 måneders fengsel[3]

Dokumentarfilm

[rediger | rediger kilde]

NRK-programmet Spekter sendte høsten 2007 en dokumentarfilm som opprinnelig ble laget i 1971, men aldri vist – hvor man i et langt intervju med Selmer Nilsen får bakgrunnshistorien for hvorfor han valgte å gå i sovjetisk tjeneste.[4] Som det fremgår av programmet, ble det ansett som for farlig å sende det på et tidspunkt hvor den kalde krigen var på sitt kaldeste. Forfatteren Kjell Fjørtoft har også omtalt Nilsen i sine bøker.

Selmer Nilsen døde i 1991 etter lang tids sykdom og er gravlagt på Slåtten kirkegård i Måsøy kommune i Finnmark.

Selmer Nilsen i populærkulturen

[rediger | rediger kilde]

Den norske filmen Brent av frost (1997) var løst basert på Selmer Nilsens liv.[5][6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Kjell Fjørtoft (1987). Spionfamilien. Oslo: Gyldendal. s. 142, 187. ISBN 82-05-17046-0. 
  2. ^ a b Paul Einar Vatne. Jeg var russisk spion. s. 67, 106–108. ISBN 82-03-10632-3. 
  3. ^ a b c d e Odd Bergfald (1975). KGB operasjon Norge. Oslo: Hjemmenes Forlag. s. 199, 209, 210. ISBN 82-7006-151-4. 
  4. ^ Spionprogrammet Norge ikke fikk se. Spekter. NRK. 2007. Besøkt 7. februar 2021. 
  5. ^ Viggo Valle; Per Kristian Johansen Hasselberg (17. november 2008). «Knut Erik Jensen». NRK Kultur. Besøkt 7. februar 2021. 
  6. ^ Per Haddal. «Brent av frost». Cinemateket. Besøkt 7. februar 2021. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Morten Jentoft: Mennesker ved en grense. En beretning om folk i Øst-Finnmark i historiens drama [2005) (omtalt)
  • Morten Jentoft: De som dro østover. Kola-nordmennenes historie (2001)
  • Kjell Fjørtoft: Spionfamilien, Gyldendal (1986)
  • Paul Einar Vatne: Jeg var russisk spion – Historien om Selmer Nilsen (1981)
  • Dag Inge Korstad: En kald kriger dør - Mysteriet Ola Dan Eide (2024)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]