Serval

Serval
Serval i Tanzania
Nomenklatur
Leptailurus serval Schreber, 1776
Synonymi
Caracal serval
Populærnavn
serval, hjortekatt
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Rovpattedyr
Familie		Kattedyr
Slekt		Caracal
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1 LC — Livskraftig
Økologi
Habitat:		terrestrisk, gressrik savanne og fjell
Utbredelse:
Utbredt i isolerte populasjoner i Nord-Afrika (Algerie/Tunisia og Marokko), og fra vest til øst i Sahel via Øst-Afrika og sør til Sør-Afrika
Inndelt i
C. s. beirae C. s. brachyura C. s. constantina C. s. hamiltoni C. s. hindeio C. s. ingridi C. s. kempi C. s. kivuensis C. s. liposticta C. s. lonnbergi C. s. mababiensis C. s. robertsi C. s. serval C. s. togoensis

Serval (Leptailurus serval) er et mellomstort kattedyr som klassifiseres som en av tre nålevende art i slekten. Tidligere ble den klassifisert i slekten Leptailurus, men ny forskning har endret på dette. Slekten er en av flere i underfamilien av mindre kattedyr (Felinae). Servalen hører hjemme i Afrika. Arten har 19 kromosompar.^[2]

Servalen er en mellomstor katt som kjennetegnes gjennom sin leopardlignende pels og sine lange ører. Den har en høyreist, lang og slank kroppsbygning og er meget langbent til katt å være. Arten har faktisk de lengste ørene og bena av alle kattedyr, sett i forhold til totalstørrelsen. Servalene veier normalt 8-18 kg, og kroppen måler ca. 67-100 cm fra snutespissen til haleroten. I tillegg kommer en relativt kort hale, som gjerne måler 24-45 cm. Skulderhøyden er normalt ca. 54-62 cm (40-65 cm som ytterpunkt).

Pelsen har normalt en gul grunnfarge, som varierer fra nærmest hvit i buken og brystet til mørkere rødgul over ryggen, med sorte, runde flekker, som i nakke- og mankeregionen går over i korte striper. Halen har et ringlet mønster. Fremst på snutepartiet er pelsen kort og lys, nærmest hvit eller hvetefarget. På baksiden av ørene har den skrå hvite og sorte båndmarkeringer. Det har også blitt observert helt sorte servaler, helst i tilknytning til Kilimanjaro og Mount Kenya i Øst-Afrika.

I Nord-Afrika finner man servaler i to isolerte populasjoner, en i grensestrøkene mellom det nordøstre Algerie og det nordvestre Tunisia og en i det nordøstre Marokko (som strekker seg opp mot nordgrensen til Algerie). De største populasjonene av servaler finner man imidlertid fra Sahel og sørover i Afrika, men ikke i ørken- og regnskogområdene, og heller ikke i de sørvestre områdene i Sør-Afrika. Nord for Sahara regnes arten som kritisk truet av utryddelse regionalt. Den virker imidlertid å være utryddet fra Kapplandet i Sør-Afrika.

Servalene trives i tørt og middels fuktig klima i områder med relativt høyt gress og rikelig tilgang på vann. Dette inkluderer gressrike savanner, åpent gressland, gresskledte skogsområder og fjellskråninger, samt områder som grenser inn mot regnskogene. Man finner den imidlertid ikke i regnskogen og regulære ørkenområder.

Servalens atferd er ikke fullt ut kjent. Den lever normalt i en solitær tilværelse og regnes som mest aktiv i grålysningen om morgenen (i 4-5 tiden) og etter solnedgang om kvelden (i 22-23 tiden). Små grupper av voksne hanner har blitt observert på dagtid mens de hviler sammen.

Servalene danner territorier som de markerer med urin og sekret. Hunnen vil normalt etablere et territorium på ca. 2-9 km² i størrelse. Hannens er omtrent dobbelt så stort og overlapper flere hunners. Konflikter mellom dyr kan oppstå om et annet kommer inn på servalens territorium (i overlappende territorier), men dette hender sjelden. Servalen kommuniserer også med skarpe, skingrende lyder, høyfrekvente skrik, knurring, og purrelyder. Servalen føler seg hjemme i vann og er en dyktig svømmer. Den er også usedvanlig spenstig og atletisk, selv til katt å være. Det er kjent at den kan hoppe omkring 3 meter rett opp i luften. Denne hoppeteknikken bruker servalen aktivt når den jakter.

Lite er også kjent omkring servalens reproduksjonsatferd. Brunsttiden er imidlertid ikke sesongpreget. Under selve brunsten vil hannen og hunnen både jakte og hvile sammen i dagevis. Hunnen går drektig i 65-75 dager og føder gjerne et kull som består av 2-3 unger i snitt. Ungene har doblet fødselsvekten i løpet av elleve uker og de blir avvent når de er omkring fem måneder gamle. Mora vil i denne tiden jakte og bringe mat til ungene. For hannene i kullet vil hun bare jakte til de kan klare seg selv, mens hun vil tolerere hunner noe lenger. Begge har forlatt mora før de blir ett år gamle, for å etablere sine egne territorier.

Servaler er kjøttetere som helst jakter på byttedyr i tusmørket, rett før lyset enten forsvinner eller kommer. Den tilhører dessuten de mest effektive rovdyrene når den jakter. Statistisk vil servalen lykkes i 40% av tilfellene i dagslys, og i hele 59% av tilfellene når det er mørkt.^{[trenger referanse]} Om den ikke lykkes med et angrep, vil den i de fleste tilfeller forlate byttet og søke etter et nytt.

Servalen benytter først og fremst sin ypperlige hørsel når den jakter. Den vil forsøke å snike seg så langt inn på et bytte at den kan benytte sin karakteristiske hoppteknikk for å fange det. Når byttet blir synlig, hopper servalen opp i luften og lander på byttet med framlabbene. Den har også evnen til å strekke de lange bena ned i hull for å fange byttet med de skarpe klørne på labbene, og det er dessuten kjent at servalen kan fange bytte i vann. Når et bytte er fanget, vil servalen gjerne leke med det en stund, før den dreper og spiser det.

Servalen spiser helst haredyr, smågnagere, krypdyr, fugler (ofte flamingoer) eller unge antiloper. Det er imidlertid også kjent at den spiser mineralholdig gress. Det er ikke kjent om servalen spiser kadaver.

Underartene som listes opp her har ikke nødvendigvis internasjonal tilslutning blant forskere. Om ikke alle, så må sikkert flere (trolig de fleste) av de derfor regnes som lokale varieteter.

• L. s. beirae, Mosambik
• L. s. brachyura, Vest-Afrika og Sahel, til Etiopia
• L. s. constantina, Algerie (truet bestand)
• L. s. hamiltoni, Øst-Transvaal i Sør-Afrika
• L. s. hindeio, Tanzania
• L. s. ingridi, Namibia, Sør-Botswana, Zimbabwe
• L. s. kempi, Uganda
• L. s. kivuensis, Congo
• L. s. liposticta, Nord-Angola
• L. s. lonnbergi, Sør-Angola
• L. s. mababiensis, Nord-Botswana
• L. s. robertsi, Vest-Transvaal
• L. s. serval, Kapp i Sør-Afrika (trolig utdødd)
• L. s. togoensis, Togo, Benin

Servalens navn stammer fra det latinske ordet «cervus», som betyr hjort eller hjorteaktig. Slektsnavnet Leptailurus er et sammensatt ord som stammer fra gresk språk. Første del av ordet («lepta») betyr liten, mens andre del («ailur») betyr katt. Det vitenskapelige navnet (Leptailurus serval) kan således oversettes som liten hjortelignende katt.

Den er beslektet med karakal. Serval er forbudt å ha som husdyr i Norge.^[3]

• Jagschitz, K. 2002. Leptailurus serval (On-line), Animal Diversity Web. Accessed January 10, 2007
• Serval (Leptailurus serval). Lioncrusher's Domain. Accessed January 10, 2007
• Cat Specialist Group 2002. Leptailurus serval. In: IUCN 2006. «2006 IUCN Red List of Threatened Species». Downloaded on 10 January 2007.

• (en) Serval i Encyclopedia of Life
• (en) Serval i Global Biodiversity Information Facility
• (en) Serval hos ITIS
• (en) Serval hos NCBI
• (en) Kategori:Leptailurus serval – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Leptailurus serval – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Leptailurus serval – detaljert informasjon på Wikispecies