Sivilt samfunn

Sivilsamfunnet er i nyere tid betegnelsen på autonome grupper og assosiasjoner; en privat sfære som er uavhengig av offentlig autoritet. Det sivile samfunn springer ut fra hverdagslivet og interesser, og er ikke profittbasert. Organiserer mennesker gjennom kommunikativ interaksjon.

Et forslag til stringent definisjon ble lansert i 2014 av EU-prosjektet «Third Sector Impact» (TSI): « private foreninger og stiftelser; ikke-kommersielle samvirkeforetak, gjensidige og sosiale foretak; og individuelle aktiviteter som gjennomføres uten lønn eller tvang- med mål om å gagne samfunnet eller personer utenfor egen familie og hushold».^[1]

Sivilsamfunnet er arena for kollektiv handling rundt felles interesser, formål og verdier. I teorien, er dens institusjonelle former vidt forskjellige om de kommer fra myndighetene, familien eller markedet. Men i praksis er grensene mellom myndighetene, det sivile samfunnet, nær familie og markedet ofte komplekse, uskarpe og forhandlet.

Sivilsamfunnet omfatter vanligvis et mangfold av forskjellige områder, aktører og institusjonelle former, og den er i varierende grad en ren formalitet av autonomi og makt. Sivile samfunn er ofte befolket av organisasjoner som er skattefritatt fra offentlige veldedighetsorganisasjoner og stiftelser.

Disse sivile samfunnene kan f. eks. være fellesskap av grasrotorganisasjoner, kvinne-og feminist-organisasjoner, tro-baserte organisasjoner, yrkesorganisasjoner, fagforeninger, selvhjelpsgrupper, sosiale bevegelser, bransje-organisasjoner, koalisjoner av flere organisasjoner og interessegrupper som er interessert i forskjellige ting.

Opprinnelsen til begrepet kommer fra gresk « koinônia politikè » (« κοινωνία πολιτική », direkte oversatt « politisk fellesskap ») og brukt av Aristoteles i verket «Politikken», bind I, for å beskrive bystatens politiske enhet karakterisert ved et sett av felles normer og etos, der frie borgere har et felles sett av lover innenfor en rettsstat. Sivilsamfunnets formål (τέλος) var felles lykke (τὸ εὖ ζῆν tò eu zēn), der mennesket inngikk som «politisk dyr» (ζῷον πολιτικόν zōon politikón).

Cicero oversatte dette til latin som « societas civilis ».^[2] · ^[3].

I middelalderen og tidlig renessanse ble Aristoteles' verk på nytt oversatt til latin. Begrepet societas civilis ble diskutert av filosofer som Willem van Moerbeke og Leonardi Bruni i sammenheng med skillet mellom monarkienes råderett og offentlig rett. Begrepet ble over tid endret til å betegne et borgersamfunn (Ständestaat) for en føydal elite av landeiere i motsetning til fyrstens enemakt.^[4] Senere forsvant denne diskusjonen til fordel for problemer som rettferdig krig.

Borgersamfunnsbetydningen ble tatt opp på nytt av Adam Ferguson i 1767, da han teoretiserte en kommersiell stat som alternativ til en korrupt føydal orden. I den kommersielle staten ønsket han å styrke frihet for det enkelte individet. De første årene etter utgivelsen av Adam Fergusons arbeid var preget av stor interesse for denne ideen i Storbritannia, det kontinentale Europa og i koloniene i Amerika og senere i USA. Fergusons arbeider ble imidlertid i liten grad fulgt opp av andre tenkere.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel snudde betydningen radikalt i 1821-verket «Grundlinien der Philosophie des Rechts»^[5]. For ham er sivilsamfunnet et slags frimarkedssamfunn i motsetning til dannelsen av en moderne nasjonalstat.^[6] Hegel anså sivilsamfunnet ((de)bürgerliche Gesellschaft) som en separat sfære, et «nødvendighetsystem» som markerer skillet mellom familien og staten.^[7] Dette peker fram mot individuelle rettigheter og privat eiendom. Sivilsamfunnet er en arena for økonomiske forbindelser i moderne kapitalistiske industrisamfunn.

Hegels betydning ble senere tatt i bruk av Alexis de Tocqueville og Karl Marx.^[6] For Marx var sivilsamfunnet 'basis', der produktivkrefter og sosiale relasjoner foregår, mens det politiske samfunnet var 'overbygningen'.^[6] Sivilsamfunnet representerer borgerskapets interesser, og er derfor et problem.

Antonio Gramsci endret konseptet noe ved å plassere sivilsamfunnet innenfor den politiske overbygningen. Sivilsamfunnet har en avgjørende rolle i at kapitalismens hegemoni kan overleve. Dette er snudd av nyliberale ideologer som kan anse sivilsamfunnet som en arena for kamp mot kommunistiske og autoritære regimer, et alternativ til velferdsstaten som legitimerer dannelsen av en tredje sektor.^[8]

I Øst-Europa fikk begrepet en ny anvendelse ved dissidenter som Václav Havel. Havel brukte det til å betegne sfæren av ikke-statlige sammenslutninger som var under press fra kommunistregimenes påtrengende, altomfattende dominans.^[9]

På 1990-tallet utviklet det seg ikke-statlige organisasjoner og nye sosiale bevegelser over hele jorda. Ofte rettet de sin virksomhet mot internasjonale mellomstatlige organisasjoner, og ble der oppfattet som selvstendig bidragsytere. I denne betydningen oppfordret EUs hvitbok om ny styreform fra 2001 til økt samarbeid mellom «medlemsstater, regionale og lokale myndigheter og sivilsamfunnet»^[10] Oppfordringen blr fulgt opp i Romatraktaten av 2004 og videreført senere. I FN-systemet inviterte Kofi Annan i 2004 til et samarbeid mellom «regjeringer, internasjonale organisasjoner, næringslivet, og sivilsamfunnet»^[11]

I den nyeste betydningen står støtte til sivilsamfunnet sentralt i grønn ideologi, slik det kommer til uttrykk i det grønne globale charteret^[12] og i Miljøpartiet De Grønnes program^[13]