Skjønn (vurdering)

Å utøve et skjønn eller å skjønne har i jussen med en vurdering å gjøre. Å kunne utøve skjønn er en tillatelse som lovgiver har gitt, men tillatelsen til å skjønne vil alltid være omgitt av rammer, hensyn, som sier noe om hvordan skjønnet skal gjøres.

Skjønn er en måte å forholde seg til (vurdere/evaluere) et sett størrelser, der enkelte av sammenhengene eller noen av de ellers absolutte størrelsene ikke kan tallfestes, selv om noen er klare nok. Målet for skjønnet er å komme fram til et resultat som er anvendbart på skjønnsobjektet.

Når det av en rettsregel klart fremkommer hvordan et vedtak skal være hvis betingelsene er oppfylt har ikke forvaltning og domstoler lov til å utøve skjønn.

Et skjønn eller å skjønne i juridisk fagterminologi og må ikke forveksles med de mer hverdagslige betydningene «å forstå noe» eller «å være pen». Et skjønn og å skjønne har en annen betydning i jussen enn slik ordene brukes i dagligspråket.

Juridisk terminologi skiller mellom skjønn utøvd av forvaltningen og skjønn utøvd av domstolene eller domstollignende organer. I enkelte tilfelle er et skjønn en særlig rettergangsmåte.

Skjønn er et ord som er upresist i sitt innhold og selv juristene beskriver ikke alltid ordet likt eller bruker det helt likt.^[1] Skjønn er det forvaltningen og domstolene gjør når de gjør en vurdering av forskjellige hensyn som kan danne grunnlag for et vedtak og hvor de rettslige rammene ikke bestemmer nøyaktig hva vedtaket må bli. Skjønnsutøvelse er det forvaltningen og domstolene gjør når de utøver skjønn.

Norsk Riksmålsordbok sier om skjønn: En av ordets betydninger er: 2) a) (subjektiv) dom, mening, vurdering som en kommer til når en av flere fremgangsmåter skal velges, når en verdi skal fastsettes ell. en størrelse beregnes omtrentlig (under slike omstendigheter at en kan ta feil): efter bedste skøn (Ibs., samf., 202 / ej efter lov, men efter skøn (Ibs., bran, 114) / (jeg vil) efter et skjøn anslå den afstand vi har tilbakelagt (Nans., Polh. II, 60) /ta et løst skjønn / overlate noget til en skjønn; jvf. skipperskjønn, legmannskjønn b) foretnv., erklæring avgitt av uvillige fagmenn om et varepartis kvalitet, c) rettsv. a) fastsettelse i rettslige former (ved dertil oppnevnte menn) av pengebeløp ell. andre omtivstede størrelser (jvf. overskjønn 1 a): opta skjønn /avgi skjønn i en sak / holde retslig skjønn ( de kom for at stikke ut den nye veien over fjeldet, senere på sommeren skulde det være skjøn og takst (Elster d.y., skygg,. 58). b) personer som foretar en slik fastsettelse; jvf. overskjønn (2).^[2]

I Jusleksikon heter det: «Vurdering som ikke skjer på rettsstyrt grunnlag, men ut fra en vurdering av hva som er hensiktsmessig, nyttig, fornuftig og rimelig. Lovgivningen gir forvaltningen vide fullmakter til å treffe avgjørelser på grunnlag av skjønn. Det skjer når loven gir forvaltningen kompetanse kombinert med frihet for forvaltningen til å avgjøre etter skjønn om og hvordan kompetansen skal unyttes.» ^[3]. Den siterte definisjonen er skrevet av Professor ved Universitetet i Oslo Erik Magnus Boe.

Skjønn betyr omdømme eller vurdering. Å avgjøre en sak på grunnlag av skjønn innebærer å treffe en avgjørelse på basis av egne vurderinger. Når en avgjørelse er overlatt til forvaltningens skjønn foretar organets tjenestemenn den endelge bedømmelse og bestemmer dermed ufallet. Skjønn og fritt skjønn har ikke noe fast innhold i forvaltningsrettslig terminologi. Skjønn og fritt skjønn kan også karakteriseres og defineres forskjellig i rettskildeteorien. Uavhengig av terminologi dreier det seg om å trekke grensen mellom forvaltningens eksklusive kompetanse og domstolenes prøvelsesmyndighet. Skillet mellom såkalt rettsanvendelsesskjønn eller lovbundet skjønn og skjønnsutøvelse der forvaltningen stilles fritt (diskresjonært eller fritt skjønn) er sentralt. Forvaltningsvedtak som er bygget på fritt skjønn er endelig og unntatt fra domstolskontroll, mens lovbundet skønn kan overprøves av domstolene. Grensen mellom disse er ikke skarp.^[1]

Når vurderingen av en sak er lovbundet kan det i mange tilfelle finnes vage eller skjønnsmessige ord og uttrykk i lovgivningen som forvaltningen må ta stilling til. Eksempler på skjønnsmessige ord er urimelig, utuktig, uforsvarlig, nødvendig og allmenne hensyn. Tolkingen av slike ord er en rettslig oppgave. Forvaltningens frie skønn kan innebære at organet skal avgjøre om myndigheten skal benyttes eller ikke. Skjønnstema kan også referere seg til avgjørelsens innhold, det vil si hva avgjørelsen skal gå ut på.^[1]

Skjønn er en måte å forholde seg til (vurdere/evaluere) et sett størrelser, der enkelte av sammenhengene eller noen av de ellers absolutte størrelsene ikke kan tallfestes, selv om noen er klare nok. Målet for skjønnet er å komme fram til et resultat som er anvendbart på skjønnsobjektet. Det klassiske eksemplet er erstatning for jordeiendommer ved ekspropriasjon. Målebrevet er presist nok, men potensiell alternativ bruk - og ikke minst pris - gjøres til gjenstand for vurdering i form av skjønn. Ekspropriasjon vil alltid handle om penger som kan regnes på. Skjønnet her ligger i om det skal foretas ekpropriasjon og hva da som tas inn i regnestykket, hvilke tall det regnes på. Et annet eksempel på skjønn er når barnevernet vurderer om de skal overta omsorgen for et barn. Hvordan et barn har det i en omsorgssituasjon kan ikke tallfestes. Forvaltningen kan frata foreldrene omsorgen og må foreta et skjønn, en vurdering, for å finne ut om den skal fatte et vedtak og hva som er riktig vedtak. Når barnevernet skjønner over om de skal foreta omsorgsovertakelse kan de ikke sette opp et regnestykke.

Grunnlaget for hvordan vurderingen skal gjøres eller hva som skal vurderes finnes i lover og andre regler som er politisk vedtatt. Viktige hensyn når skjønn utøves er om beslutningen er hensiktsmessig, nyttig, fornuftig og rimelig. Praksis på området har betydning og et viktig hensyn for forvaltning og domstoler er alltid likebehandling, like tilfelle skal behandles likt. Både forvaltningen og domstolenes avgjørelser skal være forutberegnelige og ikke tilfeldige. Både forvaltning og domstoler har i mange tilfelle anledning til å gjøre vurderinger og veie forskjellige hensyn mot hverandre, da uøver de skjønn.

Sentrale rammer når offentlige organer utøver skjønn er alltid forvaltningsrettens krav til saklighet.

Skjønn brukes også om en rettergangsmåte hvor det sentrale tema er utøvelse av skjønn, se nedenfor.

Offentlige myndigheter, forvaltningen, domstolene o.l. kan treffe vedtak som gjelder borgernes retter og plikter. Forvaltningen kan bare treffe vedtak når det finnes hjemmel, dvs. vedtaket har et fundament i lov, forskrift, offentlige rundskriv o.l. Dette kalles legalitetsprinsippet.

Noen ganger forplikter lovgivningen forvaltningen til å treffe vedtak dersom betingelsene er oppfylt. For eksempel hvis en borger oppfyller kravene til å få førerkort kan ikke forvaltningen bestemme at borgeren ikke får det. Da har ikke forvaltningen tillatelse til å utøve skjønn, å skjønne.

Andre ganger har forvaltningen tillatelse til å treffe vedtak eller la være å treffe vedtak. Forvaltningen kan selv bestemme. Forvaltningens rett til å bestemme er aldri helt fri, men reguleres av politiske vedtak, lover, forskrifter o.l. Regelverket regulerer hva forvaltningen har lov til å bestemme over.

Når forvaltningen utøver skjønn kaller juristene det forvaltningsskjønn. Betegnelsen fritt skjønn brukes når forvaltningen har frihet til å velge om de vil fatte et vedtak eller ikke. Fritt skjønn betyr ikke at forvaltningen kan fatte tilfeldige avgjørelser eller fritt selv bestemme akkurat hva den vil bestemme noe om.

Forvaltningen står ikke fritt i hvordan de vurderer om de skal treffe vedtak eller hvilke vedtak de skal treffe. Det finnes alltid bestemmelser som sier noe om hvilke tema som skal være en del av vurderingen. Hva som skal tas hensyn til. Flere rettsnormer begrenser forvaltningens skjønnsfrihet. Hjemmelsgrunnlaget setter rammer for skjønnsutøvelsen. Den ulovfestede myndighetsmisbrukslæren begrenser hva forvaltningen kan gjøre. Sentrale hensyn i myndighetsmisbrukslæren er at det ikke skal tas utenforliggende hensyn, avgjørelser skal ikke være vilkårlige eller sterkt urimelige og det skal ikke være usaklig forskjellsbehandling. Skjønn skal ikke bygge på uriktig eller ufullstendig faktum, saksbehandlingen skal være korrekt og instrukser kan forhåndsbinde forvaltningen.^[1]

Domstolene kan også utøve skjønn. Et eksempel her er straffelovens bestemmelser om straffens lengde. Når en lovovertredelse har en strafferamme på 3-6 måneder fengsel betyr det at domstolen kan velge om straffen skal være på 3 eller 6 måneder eller ett sted i mellom. Domstolen kan imidlertid ikke velge fritt, den må ta hensyn til rettspraksis og se hen til hvordan lignende overtredelser er bedømt.

Domstolene har ofte ikke lov til å overprøve forvaltningens skjønn. Domstolenes prøvingsrett av forvaltningens vedtak kommer an på de underliggende rettsreglene. Domstolene kan imidlertid alltid prøve om forvaltningen har forstått jussen riktig og brukt reglene slik de skal. Å utøve skjønn innenfor de rettsregler en domstol skal prøve er en del av domstolenes alminnelige virksomhet. Et skjønn kan imidlertid også ha en snevrere betydning og bety en spesiell rettergangsmåte.

Som rettergangsmåte er skjønn regulert av lov om skjønn og ekspropriasjonssaker av 1. juni 1917 nr. 1. Det dreier seg da om avgjørelser som i stor grad bygger på en fri vurdering.

En skjønnsrett kan være en særdomstol etter domstolloven § 2. Et rettslig skjønn er et skjønn styrt av en dommer og må ikke forveksles med domstolenes generelle adgang til å utøve rettslig skjønn. Eksempler på skjønnsretter finnes i plan- og bygningsloven av 1985 § 60, grannelova av 1961 (populært kalt nabolova) §§ 7 og 18 og grannegjerdelova 1961 §§ 14-16.

Lekmannsskjønn er skjønn som er utøvd på bakgrunn av holdninger som er representative for ansvarlige personer med relevante praktiske erfaringer. Å bruke lekmannsskjønn vil si at man vurderer en sak ut fra sin kompetanse og erfaring. Lekmannsskjønn brukes i flere sammenhenger for å supplere fagkyndig, forvaltningsmessig og juridisk kunnskap.^[4]

• Konduite

• Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett 9. utgave. Universitetsforlaget 2006. ISBN 82 15 01614 6.
• Hans Petter Graver: Alminnelig forvaltningsrett 3. utgave. Universitetsforlaget 2007. ISBN 82 15 01148 6.
• Jan Fridthjof bernt og Ørnulf Rasmussen: Frihagens forvaltningsrett bind 1 2. utgave. Fagbokforlaget 2010. ISBN 978 82 450 0565 3.
• Geir Woxholt: Forvaltningsloven med kommentarer 5. utgave. Gyldendal Akademisk 2011. ISBN 82 05 40960 6.
• Erik Boe: Innføring i juss. Statsrett og forvaltningsrett bind 2. Tano 1993. ISBN 82 518 3105 9.
• Jusleksikon av Jon Gisle. 4 utgave 2010, Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-2104-8.