Skogvikke

Skogvikke
Skogvikke, Vicia sylvatica
Nomenklatur
Vicia sylvatica
L.
Populærnavn
skogvikke
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenErteblomstordenen
FamilieErteblomstfamilien
SlektVikkeslekta
Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Europa og nord i Asia.

Skogvikke (Vicia sylvatica) er en flerårig urt i vikkeslekten, som tilhører erteblomstfamilien (Fabaceae). Planten blir 40-200 cm høy/lang, og er bestanddannende med vekst i krypende tuer. Til å være en vikke har skogvikke relativt spredte blader, som ikke alltid er helt symmetrisk parvise. Blomstene er hvite med mørk-lilla strekmønster i seglet.

Skogvikke kjennes på den lyse, hvite blomsten med klare, lilla nervetegninger i seglet. Blomstring 2. september i Ehingen, Tyskland.
Skogvikke er bestanddannende og trives i solfylte steinurer og skogbakker. her fra steinbakke i skogbryn ovenfor hogstfelt i Hurum.

Bladene er sammensatt i par med 5-12 par småblad med en slyngtråd lengst ute. De har tydelig midtnerve. Ørebladet (der stilken deler seg eller ved roten av bladstilkene) er lite og tannete, dette er et karakteristisk trekk.

Arten blomstrer fra juli til august. Den har 5-20 blomster som er mellom 12 og 18 mm lange og hvite med mørk-lilla årer i seglet. Begeret er lyst grønt og med bare et svakt mørkere skjær nærmest stilken.

Frukten er en 25 til 30 mm lang belg som inneholder 4-5 frø. Den er glatt og svart eller brun, relativt tykk, og åpner seg og danner korketrekkerform etter spredning.

Skogvikke kan være vanskelig å skille fra gjerdevikke. Artene skiller seg fra hverandre ved at skogvikke har mindre, smalere og tanete øreblad, samt blekere og hvitere blomster med bare en nervetegning i seglet som er mørk og tydelig. Gjerdevikke har også små øreblad, men de er enkle og ikke tannete.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Skogvikke vokser i Norge i innlandet og langs kysten fra Svenskegrensen til litt nord for Bodø. Her er den ganske vanlig på næringsrik, steinete moldjord, i skogsbryn, skrenter, veikanter, og i utkanten av hogstfelt. I Norden vokser den i Sverige nord til medelpad, med usikre og spredte observasjoner i Bottenviken. I Finland er den vanlig i sør og går nord til omkring Rovaniemi, men spredt i disse midtre landsdelene. I Danmark finner vi den på øyene og østlige Jylland.[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lennart Stenberg (red.), Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals Store nordiske Flora, 2003 (Oslo 2007), side 343

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]