Slánský-prosessen

Slánský-prosessen (offisiell tittel: Proces s protistátním spikleneckým centrem Rudolfa Slánského oversatt «Rettssaken mot antistatskonspirasjonen omkring Rudolf Slánský») var en arrangert rettssak mot de deler av Tsjekkoslovakias Kommunistparti (KSČ) som ble antatt å ha overtatt den politiske linjen til den jugoslaviske lederen Josip Tito.^[1]

20. november 1952 ble Rudolf Slánský, generalsekretær i KSČ, og 13 andre kommunistiske ledere eller byråkrater, 11 av dem jøder, beskyldt for å ha deltatt i en «trotskistisk-sionistisk» sammensvergelse. De ble alle funnet skyldig. 11 ble dømt til døden og 3 til livsvarig fengsel. Aktor var Josef Urválek.

Rettssaken var et resultat av en splittelse innen det kommunistiske ledersjiktet om i hvilken grad staten skulle etterligne Sovjetunionen, og var del av en større Stalin-inspirert utrensing av «illojale» elementer i de nasjonale kommunistpartiene i Sentral-Europa, så vel som en anti-semittisk utrensing av jøder fra lederskapet i kommunistpartiene.

Klement Gottwald, president i Tsjekkoslovakia og leder av KSČ, fryktet å bli fjernet og bestemte seg for å ofre Slánský, som i lang tid hadde vært en samarbeidspartner og personlig venn av ham. Han var dessuten nestleder i partiet. De andre som ble tiltalt i saken ble valgt for å gi en klar advarsel til ulike grupper i statsbyråkratiet. Et par av dem, som Šváb og Reicin, var brutale sadister som ble tiltalt for å gi rettssaken et mer realistisk preg.

Prosessen (og den etterfølgende terror i Tsjekkoslovakia) ble styrt av sovjetiske rådgivere etter ordre fra Moskva. Rådgiverne var ironisk nok invitert av Rudolf Slánský og Klement Gottwald. Iverksettingen av prosessen ble utført med hjelp fra den tsjekkoslovakiske sikkerhetstjenesten etter László Rajk-prosessen i september 1949.

De tiltalte tilstod alle forbrytelser de var tiltalt for, etter å ha blitt presset eller torturert.

Slánský forsøkte å begå selvmord i fengslet. Petisjoner, angivelig fra det tsjekkoslovakiske folk, som forlangte de tiltaltes død, ble levert inn. Den harde behandlingen som kom de tiltalte til del, var en måte å vise at partiet ikke ville la seg stoppe og at potensielle dissidenter ikke kunne forvente noen nåde.

Etter Stalins død i mars 1953 fulgte en oppmyking i forfølgelsene og ofrene for rettssaken ble stille gitt amnesti en etter en, inkludert de som hadde overlevd Praha-rettssaken. Senere var kommunistpartiets offisielle historiografi forsiktig med å omtale saken og la skylden for det som hadde hendt på en «personkult». Mange andre politiske rettssaker fulgte, og mange uskyldige ofre ble sendt til fengsel og tvangsarbeid i urangruvene i Jáchymov og arbeidsleire. Under Praha-våren ble de tiltalte rehabilitert og tildelt æresbevisninger. Imidlertid ledet ikke denne oppreisningen til noe større oppgjør med fortiden i og med at Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia samme høst.

• Rudolf Slánský (1901), generalsekretær i KSČ (henrettet)
• Vladimír Clementis (1902), utenriksminister (henrettet)
• Otto Fischl (1902), stedfortredende finansminister (henrettet)
• Josef Frank (1909), stedfortredende generalsekretær i KSČ (henrettet)
• Ludvík Frejka (1904), leder for den økonomiske komiteen i Presidentens kanselli (henrettet)
• Bedřich Geminder (1901), leder av den internasjonale seksjonen i partisekretariatet (henrettet)
• Vavro Hajdů (1913), stedfortredende utenriksminister (livsvarig fengsel)
• Evžen Löbl (1907), stedfortredende minister for utenrikshandel (livsvarig fengsel)
• Artur London (1915), stedfortredende utenriksminister (livsvarig fengsel)
• Rudolf Margolius (1913), stedfortredende minister for utenrikshandel (henrettet)
• Bedřich Reicin (1911) , stedfortredende forsvarsminister (henrettet)
• André Simone (1895), redaktør av Rudé právo (henrettet)
• Otto Šling (1912), regional partisekretær (henrettet)
• Karel Šváb (1904), stedfortredende minister for statlig sikkerhet (henrettet)

Tsjekkolslovakias president Ludvík Svoboda tildelte æresbevisninger til flere tiltalte fra prosessen 1. mai 1968:

• Vladimír Clementis, Helt av Tsjekkoslovakia, in memoriam
• Josef Frank, Helt av Tsjekkoslovakia, in memoriam
• Ludvík Frejka, Republikkens orden, in memoriam
• Vavro Hajdů, Republikkens orden
• Artur London, Republikkens orden
• Rudolf Margolius, Republikkens orden, in memoriam
• André Simone, Republikkens orden, in memoriam
• Bedřich Geminder, Republikkens orden, in memoriam
• Evžen Löbl, Arbeidets orden

Slánský-prosessen ble dramatisert i filmen L'Aveu fra 1970, regissert av Costa-Gavras og med Yves Montand og Simone Signoret i hovedrollene. Filmen var basert på boken med samme navn av Artur London, som var en av de tre overlevende fra prosessen.

Slánský-prosessen er et nøkkelelement i boken Under a Cruel Star: A life in Prague 1941-1968 (ISBN 0841913773). Boken er en memoarbok av Heda Margolius Kovaly og handler om livet til en jødisk kvinne fra hun unnslipper en konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig til hun flykter fra Tsjekkoslovakia under Praha-våren 1968. Kovalys ektemann, Rudolf Margolius, som også var en Holocaust-overlever, var en av de elleve som ble henrettet i løpet av Slánský-prosessen. Parets sønn, Ivan, har også skrevet om Slánský-prosessen. Se Ivan Margolius: Reflections of Prague: Journeys through the 20th Century (ISBN 0470022191).

Slánský-prosessen var en del av en større utrenskning i de kommunistiske partier Sovjetunionen hadde kontroll over. Den foregikk i de land Sovjetunionen hadde okkupert, innsatt sine marionettregimer i eller hadde stor kontroll over, som Romania, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Bulgaria, Polen, men også i vesteuropeiske lands kommunistpartier. I Norge gav utrenskningene seg utslag i Norges Kommunistiske Partis «oppgjør med det annet sentrum».

Kjente navn fra prosessene i østeuropeiske land:

• Bulgaria: Traicho Kostov
• Ungarn: László Rajk
• Polen: Władysław Gomułka
• Romania: Lucrețiu Pătrășcanu og Vasile Luca
• Albania: Koçi Xoxe

Karel Kaplan, I centralkommitténs hemliga arkiv. Sanningen om Slànskýprocessen, Stockholm 1982.