Slått (musikk)

«Slåtter» omdirigeres hit. For klaververket av Edvard Grieg, se Slåtter (Grieg).

Slått er et musikkstykke som særlig blir framført på hardingfele eller vanlig fele. Ordet skriver seg fra verbet «slå», og peker mot en praksis der musikkstykket ble «slått», slik som på munnharpe, harpe eller langeleik (= langharpe) jfr. «horpeslått». Begrepet varierer noe fra bygd til bygd. I Setesdal omtales slåtten som «slag», i Hallingdal og Valdres oftest «lått», avledet av verbet «låte». Gudbrandsdalen bruker vanligvis betegnelsen «leik» eller «læk». Slåttebetegnelsen skriver seg helst fra Telemark med Numedal og Vestlandet, som var de første områdene hardingfelemusikk ble omtalt fra.

Slåttene inndeles i grupper etter takt og dansepraksis. Disse gruppene er gangar og halling eller laus, i todelt takt, 6/8 eller 2/4, springar i 3/4, marsj eller reiselått i todelt takt,^{[trenger referanse]} og lydarlått (lydarslått). Slåttemusikk er først og fremst musikk til dans.^[1]

Ofte finner man slåttebegrepet i sammensatte ord som forteller om hva slags instrument slåtten er blitt overlevert på: (harding)feleslått, (munn)harpeslått, langeleiklått, (selje)fløyteslått, trommeslått og kjaftelått.

Rammeslått norske slåtter med ekstatisk eller demonisk preg. Omtalt i Boses saga.^[2] I rammeslått er basstrengen ofte stemt ned til F (gorrlaus).^[3][4] Rammeslåttene er ofte omfattende og rikt utbygde slåtter som «Skjoldmøyslaget» og «Nordafjells». I «Setesdal» finnes uttrykket «å komme på rammeslåtten» som betyr at spillemannen spiller seg fra sans og samling. I denne tradisjonen blir og så tilhørerne revet med i musikken på en særlig sterk måte. Rammislagr på gammelnorsk med betydningen de «ramme slåttene» eller kraftfulle/sterke.^[5][6]

I slåttemusikk blir ornamentikk for å skape variasjon og mangfold. Ornamentikken er «småtoner» eller triller, og kommer i stedet for vibrato som er vanlig på klassisk fiolin. Ornamentikken gjør musikken mindre gjennomsiktig og er ofte opp til den enkelte spelemann.^[7]

Lydarslått er en slått folk skal sitte stille og konsentrert og lytte til, i motsetning til de ulike, rytmiske danseslåttene. I Telemark, Aust-Agder og på Vestlandet er lydarslåtter for det meste eldre springar og gangar som på 1800-tallet ble omformet slik at da ikke lenger hadde danserytme. Disse lydarslåttene ble til dels utviklet som konsertmusikk på bakgrunn av Myllargutens suksess med konserter på hardingfele. I Valdres brukes betegnelsen lydarslått om slåtter som antas opprinnelig å ha vært laget bare for lytting og var i bruk av de eldste spelemann som er kjent. Lydarslåtter fra Valdres (dialekt: lyalæte) er typisk i en rolig og høytidsstemt stil i 2/4 eller 6/8 takt, og til dels med lite markert rytme.^[8] St. Thomasklokkelåtten var opprinnelig en kulokk (inspirert av historien om Thomaskirken på Filefjell nedrevet i 1808) utviklet til lydarslått.^[9] «Budeien på Vikafjell» komponert av Sjur Helgeland er en annen kjent lydarslått.^[10] «Skjoldmøyslaget» og «Førnesbrunen» er kjent lydarslåtter fra Setesdal/Telemark.^[1] Lydarslåttene er særlig knyttet til slåttemusikk på hardingfele og stilistisk skiller de seg lite fra dansemusikken. Hans W. Brimi fra Lom fra drev med lydarslått på vanlig fele.^[11]

• «Dødsdansen på Norefjell» med lenke til slåtten Arkivert 28. mars 2019 hos Wayback Machine.