Slaget ved Chesapeake

Slaget ved Chesapeake
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 5. september 1781 Sted Chesapeake Bay, Virginia 36°58'3"N 75°32'21"V Resultat Strategisk avgjørende fransk seier Taktisk uavgjort
Stridende parter
Frankrike	Storbritannia
Kommandanter og ledere
François Joseph Paul de Grasse	Thomas Graves
Styrker
24 skip	19 skip
Tap
ingen	noen skadede skip

Slaget ved Chesapeake, også kjent som slaget ved Virginia Capes, var et avgjørende sjøslag i den amerikanske uavhengighetskrigen som fant sted nær munningen av Chesapeake Bay den 5. september 1781 mellom en britisk flåte ledet av kontreadmiral Thomas Graves og en fransk flåte ledet av kontreadmiral François Joseph Paul de Grasse. Det var det eneste betydelige nederlaget for Royal Navy i de 18. og 19. århundrene.

Seieren til den franske flåten forhindret den britiske marinen fra å forsyne styrkene til general Charles Cornwallis ved Yorktown, Virginia. Den forhindret også innblanding i forsyningen av styrker og provisjoner fra New York til arméene til George Washington gjennom Chesapeake Bay. Resultatet var at Cornwallis overgav seg i beleiringen av Yorktown, og Storbritannia anerkjente senere uavhengigheten til Amerikas forente stater.

Etter et strategisk uavklart felttog i sørstatene, satte de britiske styrkene under lord Cornwallis kursen nordover sommeren 1781 for å slutte seg til Henry Clintons armé i New York City som var truet av angrep fra amerikanske og franske styrker ledet av George Washington og Jean-Baptiste Donatien de Vimeur. Fremfor å dra over land, førte Cornwallis sine styrker til kysten ved Yorktown, Virginia for å vente på marinetransport til New York. Nærværet av britiske styrker ved Yorktown gjorde farvannet utenfor til et essensielt mål for marinestyrkene.

Cornwallis forventet å bli møtt av skip fra britenes flåte i Karibia som uansett var på vei nordover for å unnslippe orkansesongen i Karibia. Samtidig hadde den franske flåten blitt tilkalt av Washington som innså den strategiske viktigheten av Chesapeake.

Den britiske flåten under kontreadmiral Samuel Hood ankom utenfor inngangen til Chesapeake den 25. august, men fant ingen franske skip der og undervurderte muligens situasjonen. Derfor fortsatte Hood med hele sin flåte på 14 linjeskip til New York for å slutte seg til kontreadmiral Thomas Graves sin flåte. Men da han ankom New York, oppdaget han at Graves bare hadde 5 linjeskip som var kampklare.

Kontreadmiral de Vimeur ankom imens Chesapeake den 29. august med en fransk flåte som inkluderte 27 linjeskip, men som også hadde med seg tre regimenter av regulære soldater under general Marquis de Saint-Simon. Dermed hadde britene allerede gjort to fatale feil: De hadde mislyktes i å kartlegge bevegelsene til den franske flåten, og de hadde kraftig undervurdert dens styrke og sendt en for liten styrke til å ta seg av trusselen.

da den britiske flåten på 19 skip, nå under kommandoen til Graves, kom tilbake til Chesapeake morgenen den 5. september, fant de 24 franske skip ved anker bak Cape Henry. De gjenværende tre skipene til de Vimeur hadde blitt sendt for å blokkere elvene York og James lenger oppe i bukta, og mange av skipene ved anker manglet offiserer, menn og båter som var travelt opptatt med å sette i land de franske styrkene.

Britene hadde fordelen i vindretningen og tidevannet i tillegg til overraskelsesmomentet siden de franske skipene som lå ved anker ikke var klar for kamp, og de kunne ha klart å påført alvorlig skade ved å seile inn i bukta og slå til raskt i fullt angrep. Men det er usannsynlig at Graves i det hele tatt fikk idéen. Konvensjonell marinetaktikk på den tiden krevde at flåtene måtte danne slaglinjer og så manøvrere innenfor rekkevidde, hvert skip angrep sin motstander i fiendens linje.

Opprettelsen av den britiske linjen tok så mye tid at franskmennene klarte å heise sine anker, seile ut av Chesapeake Bay og danne sin egen slaglinje. Det var først etter 16.00, over seks timer etter at de to flåtene fikk øye på hverandre, at britene som fremdeles hadde vindretningen, og dermed initiativet, var klar til å sette i gang sitt angrep.

På dette tidspunktet seilte begge flåtene østover, vekk fra bukta. De to linjene nærmet seg hverandre på en vinkel slik at de ledende skipene i fronten av begge linjene var innenfor hverandres rekkevidde, men skipene bak dem forsøkte fremdeles å tette lukene. En endring i vindretningen under slaget gjorde det enda vanskeligere for skipene bak å angripe. Dermed var skipene i fronten på begge siden i harde og kontinuerlige kamper fra trefningens begynnelse, mens flere av skipene bak aldri deltok i kampene. Der var også forvirring i manøvreringen til den britiske flåte som skyldtes tilsynelatende motstridende signaler fra Graves i slaget.

Rundt 18.30, i skumringen, tok skuddvekslingen slutt. Graves gav signal om å holde seg med vinden i ryggen i forhold til franskmennen slik at fremparten av de to flåtene ble separert. På dette tidspunktet hadde de britiske skipene i fronten tatt hovedstøyten i slaget og var hardt skadet, ute av stand til å fortsette effektive kamper. Mange av de britiske skipene tok inn store mengder vann og trengte reparasjoner selv før slaget, og den franske kanonaden hadde vært særlig ødeleggende mot skipenes rigger og master.

Det faktiske slaget var slutt ved solnedgang den 5. september, men i flere dager etterpå fortsatte de to flåtene å manøvrere innenfor hverandres synsfelt, mens skip på begge sider utførte reparasjoner og ventet på en mulighet til å gjenoppta kampen. I mellomtiden seilte begge flåtene lenger og lenger bort fra Chesapeake Bay, deres strategiske objektiv. Til slutt, på kvelden den 9. september, innså de Vimeur at det var meningsløst å fortsette stillstanden, og den franske flåten snudde. Da de ankom Cape Henry dagen etter, oppdaget de at i deres fravær hadde Comte de Barras ankommet fra Newport, Rhode Island med ytterligere 7 linjeskip. Dermed var Chesapeake Bay under fransk kontroll.

Selv om det faktiske sjøslaget manglet avklaring, var slaget ved Chesapeake et betydelig strategisk seier for franskmennene på grunn av dets konsekvenser for felttoget på land. Cornwallis var avskåret fra å reddes eller få forsyninger, mens franskmennene ble forsterket av styrkene de Vimeur hadde med seg og Washingtons armé som samlet seg fra nord. Dette førte til beleiringen av Yorktown, overgivelsen til Cornwallis sin armé og det endelige nederlaget for de britiske styrkene i Amerika.

Pluton 74 (d'Albert de Rions)
Bourgogne 74
Marseillais 74
Diadème 74
Réfléchi 74
Auguste 80 (de Bougainville)
Saint-Esprit 80
Caton 74
César 74
Destin 74
Ville de Paris 100 (flaggskip)
Victoire 74
Sceptre 80
Northumberland 74
Palmier 74
Solitaire 64
Citoyen 74
Scipion 74
Magnanime 74
Hercule 74
Languedoc 80
Zélé 74
Hector 74
Souverain 74

London 98 (flagg)
Princess 70 (fremre flagg, Drake)
Barfleur 98 (bakre flagg, Samuel Hood)
Terrible, skadet, senere skrotet
med flere

• War for Independence—u-s-history.com, slaget ved Virginia Capes
• Center of Military History, slaget ved Virginia Capes