Slaget ved Saratoga

Slaget ved Saratoga Konflikt: Slaget ved Saratoga General Burgoynes overgivelse av John Trumbull, 1822. Dette maleriet henger i kongressbyggets rotunde. Dato 19. september og 7. oktober 1777 Sted Stillwater i Saratoga County, delstaten New York 42°59'56"N 73°38'15"V Resultat Første slag: britisk pyrrhosseier Andre slag: avgjørende amerikansk seier Britisk overgivelse 17. oktober Stridende parter  USA Kongeriket Storbritannia Brunswick-Wolfenbüttel Hesse-Hanau Kommandanter og ledere Horatio Gates Benedict Arnold Benjamin Lincoln Enoch Poor Ebenezer Learned Daniel Morgan John Burgoyne  Simon Fraser  F. A. Riedesel Styrker 9000 (første slag)[1] 12 000+ (andre slag)[2] 15 000+ (ved overgivelsen)[3] 7200 (første slag)[4] 6600 (andre slag)[2] Tap 90 drept 240 såret[5][6] 440 drept 695 såret 6222 tatt til fange[7][5]

Saratogafelttoget

Slagene ved Saratoga (19. september og 7. oktober 1777) var to slag i den amerikanske uavhengighetskrigen, hvori amerikanske styrker påførte britene et avgjørende tap, og som markerte Saratogafelttogets klimaks. Den britiske general John Burgoyne ledet en stor invaderende armé opp Champlain-dalen fra Canada, med håp om å treffe på en lignende styrke som marsjerte nordover fra New York by; den søndre styrken ankom aldri, og Burgoyne ble omringet av amerikanske styrker i øvre New York. Burgoyne utkjempet to mindre slag i forsøk å bryte ut, og slagene fant sted med atten dagers mellomrom på samme slagmark, 14 kilometer sør for Saratoga i New York. Begge forsøk på å bryte ut av omsluttingen mislykkes, og med ingen umiddelbar hjelp i sikte og omringet av overlegne amerikanske styrker overgav Burgoyne sin armé den 17. oktober. Hans overgivelse var, ifølge historikeren Edmund Morgan et «betydelig vendepunkt i krigen, da den vant utenlandsk assistanse for amerikanerne, det siste elementet som var nødvendig for seier»..^[8]

Burgoynes strategi med å dele og adskille New England fra de søndre koloniene hadde fått en god start innledningsvis, men ble sakket grunnet logistikkmessige problemer. Han sikret en mindre taktisk seier over den amerikanske general Horatio Gates og hans Kontinentale armé den 19. september i slaget ved Freeman's Farm, til kostnad av betydelige tap. Hans gevinster ble utvisket da han igjen angrep amerikanerne den 7. oktober i slaget ved Bemis Heights, og amerikanske styrker erobret en del av britenes forsvarsverker. Burgoyne ble dermed tvunget til å slå retrett, og hans armé ble omringet av en mye større amerikanske hærstyrke ved Saratoga, noe som tvang fram hans overgivelse 17. oktober. Nyheten om Burgoynes kapitulasjon var essensiell for å formelt bringe Frankrike inn i krigen som en amerikansk alliert, selv om franskmennene tidligere hadde forsynt amerikanerne med ammunisjon, forsyninger og våpen, deriblant de Valliere-kanonen, som kom til å spille en viktig rolle i slagene ved Saratoga.^[9] Slaget førte også til at Spania ble med Frankrike inn i krigen mot Storbritannia.

Det første slaget, utkjempet 19. september, begynte da Burgoyne flyttet noen av sine tropper i et forsøk på å flankere den befestede amerikanske stillingen på Bemis Heights. Benedict Arnold, som forutså manøveren, posisjonerte betydelige styrker i veien. Selv om Burgoyne maktet å få kontroll på Freeman's Farm kostet det hans armé betydelige tap. Trefninger fortsatte i dagene som fulgte slaget, mens Burgoyne ventet i håp om at forsterkninger ville ankomme fra New York by. Militsstyrker fortsatte derimot å ankomme for amerikanerne, som økte størrelsen til den amerikanske armeen. Uenigheter innad i den amerikanske leiren førte til at Gates fratok Arnold sin kommando.

Den britiske general Henry Clinton, som rykket nordover fra New York by, forsøkte å avlede amerikanernes oppmerksomhet ved å hærta to festninger i Hudson-elvas høyland den 6. oktober; hans innsats kom derimot for sent til å hjelpe Burgoyne. Burgoyne lanserte et angrep på Bemis Heights igjen den 7. oktober, etter at de ble tydelig for ham at han ikke kom til å motta støtte i tide. I kraftige kamper, preget av Arnolds energiske kamprop og motivering av de amerikanske styrkene, ble Burgoynes styrker drevet tilbake til stillingene de hadde holdt før slaget den 19. september, og amerikanerne erobret deler av de befestede britiske forsvarsstillingene.

Da den amerikanske uavhengighetskrigen nærmet seg sitt andre år la britene om sine planer. Den nye strategien var å gi opp de opprørske New England-koloniene til fordel av å dele De tretten kolonier, og isolere New England fra midt- og sørkoloniene, som britene anså som mer lojale. Den britiske overkommandoen la nå en storstilt plan om å avskjære og dele koloniene gjennom en treveis knipetangsmanøver i 1777.^[10] Den vestre del av manøveren, under ledelse av Barry St. Leger, skulle rykke ut fra det som i dag er Ontario, gjennom vestre New York langs elven Mohawk;^[11] den søndre knipetangen skulle rykke opp gjennom Hudsondalen fra New York by;^[12] og den nordre styrken skulle rykke sørover fra Montreal, og de tre hærstyrkene skulle møtes i nærheten av Albany i New York, etter da å ha adskilt New England fra de andre koloniene.^[13]

I juni 1777 rykket den britiske generalen John Burgoyne, kjent som «Gentleman Johnny» grunnet sine manerer, sørover fra provinsen Québec for å sikre kontroll på den øvre delen av Hudsondalen. Etter hans innledende hærtagelse av Fort Ticonderoga, drev hans felttog derimot inn i en hengemyr av vanskeligheter.^[13] Arméelementer hadde nådd øvre Hudson så tidlig som slutten av julimåned, men logistikk- og forsyningsmessige vanskeligheter forsinket hovedarmeen ved Fort Edward. Et forsøk på å avlaste disse vanskelighetene mislykkes da nær 1000 mann ble drept eller fanget i slaget ved Bennington den 16. august.^[14] Videre nådde nyhetene om at St. Legers ekspedisjon ned Mohawkelvens dalføre hadde snudd etter en feilslått beleiring av Fort Stanwix Burgoyne den 28. august.^[15]

Sammen med tidligere nyheter om at general William Howe hadde seilet sin armé ut av New York by for å føre et felttog rettet mot Philadelphia i stedet for å rykke nord for å møte med Burgoyne,^[16] og avreisen til mesteparten av støtten fra indianerfolk i kjølvannet av hans tap ved Bennington, ble Burgoynes situasjon vanskeligere.^[17] Stilt ovenfor behovet for et forsvarlig vinterkvarter, som krevde enten en retrett til Ticonderoga eller en fremrykning mot Albany, falt han ned på det sistnevnte alternativ. Som konsekvens av dette valget fulgte ytterligere to avgjørende valg. Han bestemte seg for bevisst å avskjære kommunikasjonslinjene mot nord, så at han ikke behøvde å opprettholde en kjede av tung befestede utposter mellom hans posisjon og Ticonderoga, og i tillegg bestemte han seg for å krysse Hudson-elva mens han stod i en relativt sterk posisjon.^[18] Han beordret dermed Baron Riedesel, som kommanderte baksiden av armeen, til å forlate utposter fra Skenesboro, og gjennomførte en krysning av Hudson like nord for Saratoga mellom 13. og 15. september.^[19]

Den kontinentale armé hadde vært stødig retrett helt siden Burgoynes hærtagelse av Ticonderoga tidlig i juli. Innen midten av august hadde armeen, under ledelse av generalmajor Philip Schuyler, slått leir syd for Stillwater i New York. Den 19. august overtok generalmajor Horatio Gates kommandoen fra Schuyler, hvis politiske status hadde falt i lys av tapet av Ticonderoga med den påfølgende retretten.^[20] Gates og Schuyler, som kom fra særs forskjellige bakgrunner, kom ikke godt overens og hadde tidligere kranglet over kommandosaker i armeens nordre departement.^[21] Gates ble begunstiget med en armé i stadig vekst grunnet økende militsoppmøte etter oppfordringer fra delstatsguvernørene, suksess ved Bennington, og utbredt raseri etter drapet på Jane McCrea, forloveden til en lojalist i Burgoynes armé, av indianere i Burgoynes ledelse.^[22]

Strategiske avgjørelsen av den amerikanske øverstkommanderende, general George Washington, forbedret også posisjonen til Gates' armé. Washington var mest bekymret over general Howes troppebevegelser, og hva han hadde som mål. I visshet over at Burgoyne også var i bevegelse tok han en risiko da han i juli sendte hjelp nordover i form av generalmajor Benedict Arnold, hans mest aggressive feltkommandant, og generalmajor Benjamin Lincoln, en mann fra Massachusetts kjent for sin innflytelse over militsen fra New England.^[23] I august, før han var sikker på at Howe faktisk hadde seilt sydover, beordret han 750 mann fra Israel Putnams styrker som forsvarte høylandet i New York til å bli del av Gates' armé, i tillegg til å sende noen av de beste styrkene fra sin egen armé: oberst Daniel Morgan og det nyopprettede Provisional Rifle Corps, som bestod av omtrent 500 håndplukkede skyttere fra Pennsylvania, Maryland, og Virginia, valgt for deres skarpskytterevner.^[24] Denne enheten kom til å bli kjent som Morgan's Riflemen.

Den 7. september beordret Gates sin armé å marsjere nordover. Et område kjent som Bemis Heights («Bemis-høydene»), like nord for Stillwater og omtrent 16 kilometer sør for Saratoga, ble valgt for sitt forsvarsmessige potensial, og armeen brukte omtrent en uke på å konstruere forsvarsverker utformet av polske ingeniør Tadeusz Kościuszko. Høydene hadde en kommanderende utsikt over området og kontrollerte den eneste veien til Albany, som passerte gjennom et fjellpass mellom høydene og Hudson. Vestafor høydene lå tungt skogkledde bakker som utgjorde en betydelig utfordring for enhver tungt utstyrt armé.^[25]

Etter å ha krysset sørover rykket Burgoyne rykket – forsiktig, da tapet av hans indianerstøtte hadde frarøvet ham troverdige rapporter på amerikanernes posisjon – sørover.^[26] Den 18. september hadde armeens fortropper nådd et område like nord for Saratoga, omtrent 6,4 kilometer fra amerikanernes forsvarslinje, og trefninger fant sted mellom amerikanske rekognoseringstropper og hærens fremskutte bestanddeler.^[27]

Den amerikanske leiren hadde vært åsted for gnagende intriger helt siden Arnold vendte tilbake fra Fort Stanwix. Selv om Gates og Arnold tidligere hadde vært på en relativt god fot til tross for sine hårsåre egoer, klarte Arnold å vende Gates mot seg selv ved å ta inn offiserer vennlige mot Schuyler som stab, noe som dro ham inn i den pågående feiden mellom de to.^[28] Disse forholdene hadde ikke nådd et kokepunkt 19. september, men den dagens hendelser bidro til situasjonen. Gates hadde tildelt den venstre vingen av forsvarene til Arnold, og tatt ledelse over høyre, som egentlig var tildelt general Lincoln, som Gates hadde sent ut i august med noen tropper for å forstyrre britiske posisjoner bak Burgoynes armé.^[29]

Både Burgoyne og Arnold forstod den viktige rollen som amerikanernes venstreside spilte, og behovet for å kontrollere høydene der. Etter morgentåken forsvant rundt klokken 10 beordret Burgoyne armeen sin fremover i tre kolonner. Baron Riedesel ledet venstre kolonne, som bestod av tyske tropper og 47th Regiment of Foot, på elveveien, med hovedartilleri, og voktet forsyninger og båtene på elven. General James Inglis Hamilton ledet midtre kolonne, som bestod av 9., 20., 21., og 62. regiment, som skulle angripe høydene, og general Simon Fraser ledet høyre flanke bestående av 24. regiment og lettinfanteri- og grenaderkompaniene, og skulle vende den amerikanske venstre flanke ved å forsere de tungt skogkledde høydedragene nord og vest for Bemis Heights.^[30]

Arnold innså at en slik flankerende manøver var sannsynlig, og forespurte Gates om tillatelse til å flytte sine styrker fra høydene for å møte potensielle bevegelser, hvor amerikanernes dyktighet til skogskrigføring ville være en fordel.^[31] Gates, hvis foretrukne strategi var å sitte og vente på et forventet frontalangrep, tillot motvillig en rekognoseringsstyrke bestående av Daniel Morgans menn og Henry Dearborns lettinfanteri.^[32] Da Morgans menn nådde et åpent område nordvest for Bemis Heights tilhørende lojalisten John Freeman, fikk de øye på britiske fremskutte tropper. Frasers kolonne var litt forsinket og hadde ikke enda nådd området, mens Hamiltons kolonne også hadde forsert langs en ravine og nærmet seg feltet fra øst gjennom en tett skog og vanskelig terreng. Riedesels styrke, mens den var på veien, ble forsinket av hindre lagt av amerikanerne. Lyden av skuddløsning i vest fikk Riedesel til å sende noe av hans artilleri ned en sti i den retningen. Styrkene Morgans menn så var et fremskutt kompani fra Hamiltons kolonne.^[33]

Morgan plasserte skarpskyttere på strategiske posisjoner, som deretter tok ut nær alle offiserer i det fremskutte kompaniet. Morgan og hans menn stormet deretter, uvitende om at de rykket strakt inn i Burgoynes hovedstyrke. Mens de lykkes i å drive tilbake det fremskutte kompani, ankom Frasers ledende styrker akkurat i tide til å angripe Morgans venstreside, og drev hans menn tilbake inn i skogen.^[34] James Wilkinson, som hadde ridd fremover for å observere ildutvekslingen, returnerte til den amerikanske leiren for forsterkninger. Mens det britiske kompaniet falt tilbake mot hovedkolonnen åpnet den ledende side av den kolonnen ild, og drepte dermed en rekke av sine egne menn.^[35]

Det var deretter en pause i kamphandlingene omtrent 15.00 da Hamiltons menn begynte å danne seg på nordsiden av marken, og amerikanske forsterkninger begynte å ankomme fra sør. Da han fant ut at Morgan hadde problemer sendte Gates ut to ytterligere regimenter (1th og 3rd New Hampshire) for å støtte ham,^[36] med ytterligere regimenter (2nd New York, 4th New York, 1st Canadian, og militsen fra Connecticut) fra Enoch Poors brigade tiltenkt følge på.^[37] Burgoyne grupperte Hamiltons menn med 21. regiment på høyre, 20. på venstre, og 62. i sentrum, med 9. regiment som reserve.^[38]

Slaget alternerte deretter gjennom faser av intense trefninger og avbrudd i kampene. Morgans menn hadde regruppert seg i skogen, og skjøt offiserer og artillerimenn. De var så effektive på å redusere sistnevnte at amerikanerne flere ganger i korte perioder fikk kontroll på britenes feltstykker, bare for å miste dem igjen i britenes neste storming. På et tidspunkt ble det antatt at Burgoyne selv hadde blitt tatt ut av en skarpskytter; det var i stedet en av hans hjelpere, som red på en rikt dekorert hest, som var offeret. Midtens av britenes linje var nesten brutt på et tidspunkt, og kun general Phillips intervensjon med 20. regiment gjorde det mulig for 62. regiment å samle seg.^[39]

Siste del av slaget tilhørte britene. Rundt 15.00 sendte Riedesel en budbringer til Burgoyne med forespørsel om instruksjoner. Han vendte tilbake to timer senere med ordrer om å vokte forsyningstoget, men også om å sende så mange menn han kunne avse mot den amerikanske høyre flanke. I en kalkulert risiko lot Riedesel 500 menn vokte det essensielle forsyningstoget og marsjerte mot kampene med resten av sin kolonne. To av hans kompanier rykket frem i stort fart og løsnet heftige salver mot amerikanernes høyre,^[40] og Frasers styrke truet med å drive tilbake amerikanernes venstre flanke. Som svar på sistnevnte trussel forespurte Arnold fler styrker, og Gates tillot han å sende Ebenezer Learneds brigade (bestående av 2., 8. and 9. Massachusetts-regiment). (Hvis Arnold hadde vært på slagmarken kan disse styrkene muligens i stedet ha møtt den større trusselen som Riedesels styrker utgjorde.)^[41] Heldigvis for den amerikanske høyre flanken falt mørket på, noe som avsluttet slaget. Amerikanerne flyktet tilbake til sine forsvarsverker, og britene stod igjen på slagmarken.^[7]

Burgoyne hadde vunnet slagmarken, men blitt påført nær 600 tap. Mesteparten av disse tapene tilhørte Hamiltons midtre kolonne, hvor 62. regiment ble redusert til størrelse av ett kompani, og tre firedeler av artillerimennene var drept eller såret.^[42] Amerikanske tap var nær 300 drept eller alvorlig skadet.^[43]

Det har blitt viden berettet i fortellinger om slaget at general Arnold var på slagmarken, og styrte noe av handlingene. John Luzader derimot, tidligere parkhistoriker ved Saratoga National Historical Park, dokumenterer møysommelig utviklingen av denne fortellinger og mener at den ikke har grunnlag i samtidige dokumenter, og at Arnold forble ved Gates' hovedkvarter, der han mottok nyheter og utstedte ordrer gjennom bud.^[44][45] Arnolds biograf James Kirby Martin, derimot, er uenig med Luzader, og hevder at Arnold spilte en mer aktiv rolle ved Freeman's Farm ved å dirigere patriotstyrker til stilling og muligens ved å lede noen angrep før han ble beordret tilbake til hovedkvarteret av Gates.^[46]

Burgoynes råd diskuterte hvorvidt et angrep burde iverksettes dagen etter, og det ble avgjort å utsette angrepet minst én dag, til 21. september. Armeen rykket frem for å konsolidere sin stilling nærmere amerikanernes linje mens noen av mennene samlet inn de døde. Angrepet på den 21. ble blåst av da Burgoyne mottok et brev datert 12. september fra Henry Clinton, som kommanderte den britiske garnisonen i New York by. Clinton foreslo at han kunne «rykke fremover mot [Fort] Montgomery om omtrent ti dager.» (Fort Montgomery var en amerikansk post på Hudson, i New Yorks høyland sør for West Point). Hvis Clinton forlot New York den 22. september, «omtrent ti dager» etter hans skrev brevet, kunne han fortsatt ikke håpe på å ankomme nærheten av Saratoga før månedens slutt. Burgoyne, som begynte å gå tom for menn og mat, var fortsatt i en meget prekær situasjon, men han bestemte seg for å vente i håp om at Clinton ville ankomme for å redde hans armé.^[48] Burgoyne skrev til Clinton den 23. september, med forespørsel om noen form for assistanse eller avledning for å trekke Gates' armé vekk.^[47] Clinton seilte fra New York 3. oktober, og erobret fortene Montgomery og Clinton 6. oktober.^[49] Det lengste nord noen av hans tropper nådde var Clermont, hvor de raidet godset til den fremtredende patriotiske Livingston-familien den 16. oktober.^[50]

Begge parter var uvisse at general Lincoln og oberst John Brown hadde ført et angrep mot den britiske stillingen ved Fort Ticonderoga. Lincoln hadde samlet 2000 menn ved Bennington innen tidlig september.^[51] Brown og en utsending bestående av 500 menn erobret de svakt forsvarte posisjonene mellom Ticonderoga og Lake George, før de deretter brukte flere dager på å ineffektivt bombardere fortet. Disse mennene, og noen av fangene de hadde fridd på veien, var tilbake i den amerikanske leiren innen 29. september.^[52][53]

I amerikanernes leir brøt den gjensidige forbitrelsen mellom Horatio Gates og Benedict Arnold endelig ut i åpen fiendskap. Gates rapporterte raskt kamphandlingene 19. september til Kongressen og guvernør George Clinton i New York, men nevnte ikke Arnold med ett ord. Feltkommandantene og -mennene tilskrev unisont Arnold for deres seirer. Nesten alle styrkene var fra Arnolds kommando, og Arnold var den som dirigerte kampen på slagmarken mens Gates satt i sitt telt. Arnold protesterte, og uenigheten eskalerte til en skrikekonkurranse som endte med at Gates frarøvet Arnold sin kommando, og gav den til Benjamin Lincoln. Arnold spurte etter å bli overført til Washingtons kommando, som Gates godtok, men i stedet for å dra forble han i sitt telt.^[54] Det finnes ingen dokumentariske bevis for en ofte gjenfortalt anekdote at en underskriftskampanje fra linjeoffiserene overbeviste Arnold til å bli i leiren.^[55]

I denne perioden var det nærmest daglige trefninger mellom grupper og patruljer tilhørende de to armeene. Morgans skarpskyttere, godt kjente med strategiene og taktikkene i skogskrigføring angrep stadig britiske patruljer på den vestre flanke.^[56]

Mens september gikk over i oktober ble det tydelig at Clinton ikke var på vei for å hjelpe Burgoyne, som underla armeen rasjonering den 3. oktober.^[57] Den neste dag sammenkalte Burgoyne et krigsråd hvori flere muligheter ble drøftet og diskutert, men ingen avgjørende avgjørelser tatt. Da rådet samlet seg dagen derpå foreslo Riedesel en tilbaketrekning, som han fikk støtte fra Fraser i. Burgoyne nektet å vurdere det, og insisterte at retrett ville være skammende. De ble endelig enige om å utføre et angrep på amerikanernes venstre flanke med to tusen menn, mer enn én tredel av armeen, den 7. oktober.^[58] Armeen han angrep, derimot, hadde vokst i intervallet mellom krigføringen. I tillegg til tilbakekomsten av Lincolns utsending, fortsatte militsmenn og forsyninger å renne inn til den amerikanske leiren, inkludert kritiske økninger i ammunisjonsbeholdningen, som hadde blitt kraftig utarmet i det første slaget.^[59] Armeen Burgoyne møtte den 7. oktober talte over 12 000 menn^[2] og ble ledet av en mann som var vel vitende om størrelsen på problemene Burgoyne befant seg i. Gates hadde mottatt konsekvent etterretning fra strømmen av desertører som forlot britenes linjer, og hadde også snappet opp Clintons svar til Burgoynes rop om hjelp.^[60]

Selv om Burgoynes styrkeantall nominelt var høyere hadde han antagelig kun omtrent 5000 effektive, kampklare tropper den 7. oktober, da tap fra tidligere slag i felttoget sammen med deserteringer etter slaget 19. september hadde redusert hans styrker.^[61] General Riedesel rådet at armeen burde slå retrett. Burgoyne bestemte seg for å rekognosere den amerikanske venstre flanke for å se om et angrep var mulig. Som eskorte tok generalene Frasers Advanced Corps, med lette styrker og 24. «Regiment of Foot» på høyresiden, de samlede britiske grenaderstyrker på venstre, og en styrke hentet fra alle de tyske regimentene i sentrum. Det var åtte britiske kanoner under major Williams, og to Hesse-Hanau-kanoner under kaptein Pausch.^[62] Etter å ha forlatt leiren mellom 10.00 og 11.00 rykket de frem omtrent én kilometer fram til Barbers hveteåker på en høyde over Mill Brook, hvor de stoppet for å observere de amerikanske stillingene. Mens hveteåkeren gav noe rom til å bruke artilleriet var flankene farlig nære de omkringliggende skoger.^[63]

Gates, etter frarøvelsen av Arnolds feltkommando, tok kommando over den amerikanske venstreside og gav høyresiden til general Lincoln. Da amerikanske speidere brakte nyhetene om Burgoynes bevegelser til Gates beordret han Morgans skyttere til den fjerne venstresiden, med Poors styrker (1., 2., og 3. New Hampshire-regimenter på venstre; 2. og 4. New York-regimenter) på høyre, og Learneds (1. New York, 1. canadiske, 2., 8. og 9. Massachusetts-regimenter pluss militskompanier) i sentrum. En styrke bestående av 1200 militsstyrker fra New York under brigadegeneral Abraham Ten Broeck ble holdt som reserve bak Learneds linje.^[64] I alt var mer enn 8000 amerikanere på slagmarken denne dagen,^[65] inkludert omtrent 1400 menn fra Lincolns kommando som ble benyttet da kampene ble meget kraftige.^[66]

Den innledende ildgivningen fant sted mellom 14.00 og 14.30 fra de britiske grenaderene. Poors menn skjøt ikke tilbake, og terrenget gjorde den britiske ildgivningen ineffektiv for det meste. Da major Acland ledet de britiske grenaderene i et bajonettangrep begynte endelig amerikanerne å skyte fra kloss hold. Acland falt, skutt i begge bein, og mange av grenaderene falt også. Deres søyle var i fullstendig kaos og flyktet, og Poors menn rykket fremover for å ta Acland og Williams til fange, og erobre deres artilleri.^[67] På den amerikanske venstreside gikk det heller ikke i britenes favør. Morgans menn feide tilside canadier- og indianerstyrkene for deretter å angripe Frasers regulære styrker. Selv om han var så vidt i undertall maktet Morgan å avbryte flere britiske forskjeller på å rykke vestover.^[67] Selv om general Fraser fikk banesår i denne kampfasen,^[68] så virker det som om en ofte fortalt historie som hevdet at en av Morgans menn, Timothy Murphy, er en 1800-tallsfabrikasjon.^[69] Fellingen av Fraser, og ankomsten til Ten Broecks store militsbrigade (som omtrent tilsvarte hele den britiske rekogniseringsstyrke i størrelse), brøt britenes vilje, og de begynte å slå en retrett, uorganisert, tilbake til deres befestninger. Burgoyne ble også nesten drept av en av Morgans skarpskyttere; tre skudd traff hans hest, hatt og vest.^[70]

Slaget første fase varte i omtrent én time, og kostet Burgoyne nesten 400 menn, inkludert fangingen av mesteparten av grenaderenes kommandanter og seks av de ti feltstykkene brakt til strid.^[70]

På dette tidspunktet ble amerikanerne møtt av en uventet deltaker. General Arnold, som «forrådte stor opphisselse og vrede» i amerikanernes leir, og som kan ha drukket, red ut for å ta del i kampene.^[71][72] Gates sendte umiddelbart major Armstrong etter ham med ordrer om at han skulle vende tilbake; Armstrong klarte ikke å ta igjen Arnold fram til kampene i praksis var ferdigstilt.^[72] (Et brev, skrevet av et vitne til begivenhetene i leiren virker å tyde til at Arnold faktisk hadde Gates' godkjennelse til å rykke inn i strid.)^[73]

Forsvaret på høyresiden av britenes leir var forankret av to redutter. Den ytterste var forsvart av omtrent 300 menn, under ledelse av hessiske Heinrich von Breymann, mens den andre var under Lord Balcarres' ledelse. En liten canadisk kontingent okkuperte området mellom disse to befestningene. Mesteparten av de tilbaketrekkende styrkene var på vei mot Balcarres' posisjon, da Breymanns posisjon var noe lenger mot nord og lenger unna kampene.^[74]

Arnold ledet amerikanernes jag etter britene, og ledet deretter Poors menn i et angrep på Balcarres' redutt. Balcarres hadde etablert et godt forsvar, og redutten ble holdt, i såpass kraftige kamper at Burgoyne senere skrev at «en mer bestemt utholdenhet enn de viste ... er ikke i noen offiserers erfaring».^[75] Etter å ha innsett at hans fremrykning hadde blitt stanset, og at Learned gjorde forberedelser til å angripe Breymanns redutt, rykket Arnold mot de kamphandlingene, og red uvørent mellom linjene og klarte bemerkelsesverdig å ankomme uskadd. Han ledet angrepet av Learneds men, gjennom mellomrommet mellom reduttene, som eksponerte baksiden av Breymanns stilling, hvor Morgans menn hadde sirklet rundt fra yttersiden.^[76] I kraftige kamper ble redutten hærtatt og Breymann drept.^[77] Arnolds hest ble truffet i en av de to siste salvene, og Arnold bein ble brukket av både skudd og hestens fall. Major Armstrong klarte endelig å ta igjen Arnold med offisiell beordring om at han skulle reise tilbake til hovedkvarteret. Han ble båret tilbake på en båre.^[78]

Erobringen av Breymanns redutt eksponerte den britiske leiren, men mørket falt på. Et forsøk fra noen av de tyske styrkene til å gjenvinne redutten endte i fangenskap, da mørket falt på og en upålitelig guide ledet dem til den amerikanske linjen.^[79]

Burgoynes feilslåtte felttog utgjorde, som mulig å se gjenspeilt i titlene til noen av bøkene som detaljert tar det for seg, et stort vendepunkt i krigen.^[80] Etter slaget trakk han og sine menn seg tilbake omtrent 16–24 kilometer nordover, til nær dagens Schuylerville i New York. General Burgoyne returnerte til England og ble aldri gitt en ny stilling som kommandant i Den britiske armé.^[81]

Burgoyne mistet 1000 mann i de to slagene, noe som gjorde at hans armé var tallmessig underlegne amerikanernes styrker tre-til-én; amerikanske tap beløp seg til 500 drept og skadet. Burgoyne hadde mistet flere av sine mest effektive ledere, hans forsøk på å erobre den amerikanske stillingen hadde mislykkes, og hans fremre linje var nå brutt. Den kvelden fikk han gjort opp flere bål ved sine gjenværende fremre stillingen, og trakk seg tilbake i ly av mørke. Morgenen den 8. oktober var han tilbake i de befestede stillingene han hadde holdt den 16. september. Innen den 13. oktober var han omringet ved Saratoga, og den 17. oktober overgav han sin armé. Restene av hans ekspedisjon slo retrett fra Ticonderoga tilbake til Québec.

Britene lærte av slaget at amerikanerne kom til å kjempe tappert og effektivt. En britisk offiser bemerket:

«Motet og halsstarrigheten som amerikanerne kjempet med var alles forbauselse, og vi ble nå fullstendig overbevist at de ikke er den foraktelige fienden vi hittil hadde forestilt dem som, ikke kapable til å stå i en regulær trefning, og at de kun ville sloss bak sterke og kraftige [forsvars]verker.»^[82]

Som anerkjennelse for sine bidrag til slagene ved Saratoga fikk general Arnold gjenopprettet sin ansiennitet og stilling (han hadde mistet den etter å ha blitt hoppet over for forfremmelse tidligere i 1777).^[83] Hans venstre sår på benet gjorde han sengeliggende i fem måneder.^[84] Senere, mens han fortsatt var uskikket til felttjeneste men tjenestegjorde som Philadelphias militærguvernør, inngikk Arnold forrædersk korrespondanse med britene. Han fikk kommandoen over fortet ved West Point og planla å overgi den til britene, men flyktet til britenes linjer da erobringen av hans kontakt John Andre førte til at komplottet ble avdekket. Arnold fortsatte å tjene under William Phillips, kommandanten av Burgoynes høyre, i en ekspedisjon i 1781 inn i Virginia.^[85]

Selv om han overlot dirigeringen av kampen til underordnede mottok general Gates en stor del av æren, som kommanderende general for den til da største amerikanske seieren i krigen. Han kan ha konspirert med andre for å erstatte George Washington som øverstkommanderende.^[86] I stedet mottok han kommandoen over den amerikanske armeen i sør. Han ledet den til et katastrofalt nederlag i 1780 i slaget ved Camden, hvor han var i fremste rekke i en panikkpreget retrett.^[87][88] Gates kom aldri til å lede tropper i felten igjen.

Som svar på Burgoynes overgivelse erklærte Kongressen 18. desember 1777, som en nasjonaldag «for høytidelig Thanksgiving («takkefest») og hyllest»; det var den unge nasjonens første offisielle merking av en merkedag med det navnet.

Med engang nyhetene om Burgoynes overgivelse nådde Frankrike bestemte kong Ludvig 16. å inngå forhandlinger med amerikanerne, noe som endte med en formell fransk-amerikansk allianse og franskmennenes inngang til krigen.^[89] Som konsekvens av dette ble Storbritannia tvunget til å overføre ressurser brukt til å føre krig i Nord-Amerika til andre krigsskueplasser i Vest-India og Europa, og lene seg mer på det som viste seg å være en illusjon om lojalist-støtte i sine nordamerikanske operasjoner.^[90] Etter å ha vært beseiret av britene i Den franske og indianske krig over et tiår tidligere, fant Frankrike en mulighet til å hevn ved å hjelpe kolonistene gjennom den amerikanske revolusjonskrigen. Før slaget ved Saratoga hjalp ikke Frankrike kolonistene helt ut. Men etter slagene var tydelig vunnet av kolonistene innså franskmennene at amerikanerne hadde håp om å vinne krigen, og begynte full støtte av kolonistene gjennom forsendelser av soldater, donasjoner, lån, våpen og forsyninger.^[91]

Slagmarken og åstedet for Burgoynes overgivelse har blitt bevart, og er nå administrert av National Park Service som Saratoga National Historical Park, som var oppført i National Register of Historic Places i 1966. Parken bevarer en rekke bygninger i området, og inneholder en rekke monumenter.^[92] Saratoga-monumentets obelisk har fire nisjer, hvorav tre holder statuer av amerikanske generaler: Gates og Schuyler og av oberst Daniel Morgan. Den fjerde nisjen, hvor Arnolds statue ville ha vært, er tom.^[93] Et mer dramatisk minnesmerke til Arnolds heroisme, som ikke navngir han, er Boot Monument. Den ble donert av borgerkrigsveteranen general John Watts de Peyster, og viser en støvel med sporer og stjernene til en generalmajor. Den står der Arnold ble skutt den 7. oktober da han stormet Breymanns redutt, og dedikeres til «den mest briljante soldat i Den kontinentale armé».^[94]

Seks nasjonalgarde-enheter (101st Engineer Battalion,^[95] 102nd Infantry,^[96] 125th Quartermaster Company,^[97] 181st Infantry,^[98] 182nd Infantry^[99] and 192nd Military Police Battalion^[100]) henter sine navn fra amerikanske enheter som deltok i slaget ved Saratoga. Det er nå kun tretti arméenheter i Den amerikanske hæren som kan spore sitt opphav til kolonitiden.

Det finnes en rekke skip som er oppkalt etter slagene, inkludert USS «Saratoga», USS «Saratoga» (CV-3), og USS «Saratoga» (CV-60)^[101]

• 
  Saratoga-monumentets obelisk
• 
  Utsikt over slagmarken fra besøkssentret til Saratoga National Historic Park
• 
  Benjamin Franklin hedret seieren i Saratoga ved å bestille og utforme en Augustin Dupré-medalje. Den ble slått i Paris i 1783.^[102]
• 
  Overgivelsen av general Burgoyne avbildet på et amerikansk frimerke fra 1927.

• Bennett, William J (2008). The American Patriot's Almanac. Thomas Nelson Inc. ISBN 978-1-59555-267-9. 
• Historical Society of Pennsylvania (1896). The Pennsylvania magazine of history and biography, Volume 20. Historical Society of Pennsylvania. OCLC 1762062. 
• Corbett, Theodore. (2012) No Turning Point: The Saratoga Campaign in Perspective. Norman OK: University of Oklahoma Press.
• Ketchum, Richard M (1997). Saratoga: Turning Point of America's Revolutionary War. New York: Henry Holt. ISBN 978-0-8050-6123-9. OCLC 41397623.  (Paperback ISBN 0-8050-6123-1)
• Luzader, John F. Saratoga: A Military History of the Decisive Campaign of the American Revolution. New York: Savas Beatie. ISBN 978-1-932714-44-9. 
• Morrissey, Brendan (2000). Saratoga 1777: Turning Point of a Revolution. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 978-1-85532-862-4. OCLC 43419003. 
• Murphy, Jim (2007). The Real Benedict Arnold. Houghton Mifflin. ISBN 978-0-395-77609-4. 
• Nickerson, Hoffman (1967) [1928]. The Turning Point of the Revolution. Port Washington, NY: Kennikat. OCLC 549809. 
• Pancake, John (1985). This Destructive War. University of Alabama Press. ISBN 0-8173-0191-7. 
• Randall, Willard Sterne (1990). Benedict Arnold: Patriot and Traitor. William Morrow and Inc. ISBN 978-1-55710-034-4. 
• Sawicki, James A. (1981). Infantry Regiments of the US Army. Dumfries, VA: Wyvern Publications. ISBN 978-0-9602404-3-2. 
• «Saratoga National Historical Park». National Park Service. Arkivert fra originalen 30. mai 2009. Besøkt 23. juni 2009. 
• «Saratoga National Historical Park – Tour Stop 7». National Park Service. Besøkt 23. juni 2009. 
• Bird, Harrison (1963). «March To Saratoga General Burgoyne And The American Campaign 1777». New York Oxford University Press. 

• Creasy, Edward (1908). The Fifteen Decisive Battles of the World. 
• Furneaux, Rupert (1971). The Battle of Saratoga. New York: Stein and Day. 
• Mintz, Max M (1990). The Generals of Saratoga: John Burgoyne and Horatio Gates. Yale University Press. ISBN 0-300-04778-9. 
• Patterson, Samuel White (1941). Horatio Gates: Defender of American Liberties. Columbia University Press. 
• Savas, Theodore P (2005). A Guide to the Battles of the American Revolution. Savas Beatie. ISBN 1-932714-12-X. 
• Ward, Christopher (1952). War of the Revolution, 2 Volumes. MacMillan. 

Mal:EB1911 Poster

• Saratoga: The Tide Turns on the Frontier
• Monument til Arnolds ben ved Saratoga, fra pbs.org
• Battle of Bemis' Heights, og Burgoynes retrett
• «Battle of Freeman's Farm». Britishbattles.com. Besøkt 9. oktober 2014. 
• «The Battle of Saratoga». Britishbattles.com. Besøkt 9. oktober 2014. 
• Animated History of the Saratoga Campaign Arkivert 31. mai 2020 hos Wayback Machine.
• «Friedrich Kaltofen, one of the intentionally misnamed ‘Brunswick Deserters.’». Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 9. oktober 2014.  Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
• The Saratoga National Historial Park web site
• Deltagere i slaget

Lenker til sider som diskuterer de hessiske soldatene, noen med bilder:

• [1]
• [2]
• [3]
• [4]