Slaget ved Stresow

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Eksterne lenker inkl. lenker til wikipedia i løpende tekst

Slaget ved Stresow (16. november 1715) var oppgjøret om herredømmet over den strategisk viktige øya Rügen som avgjorde beleiringen av Stralsund. Der hadde de dansk-norske styrkene spilt en meget viktig rolle for å beskytte landstigningsoperasjonen som involverte mellom 19 000 og 22 500 mann, hvorav 7 000 dansker og 1500 nordmenn.

Etter at viseadmiral Christen Thomesen Sehested hadde forsert innløpet gjennom Westtief under Slaget i Westtief (se også artikkelen om Sehested): Den 13. til 14. september 1715 hadde de allierte tatt herredømme over Greifswalden Boddensjøen (se «Greiswalder Bodden» på nynorsk Wikipedia ) mellom Rügen og det tyske fastlandet mot øst. Dermed behersket de allierte farvannet omkring Rügen og kunne foreta en landstigning med overlegne styrker fra Danmark-Norge, Prøyssen og Sachsen når som helst. Sehested, som i oktober var blitt utnevnt til admiral av Frederik IV, ledet nå operasjonen med sin eskadre og ville forvirre svenskene om sine hensikter.

Den 12. november 1715 dro så den store transportflåten på opptil 200 fartøyer eskortert av eskadren til Palmer Ort (se engelsk Wikipedia [1] ) sundet som ledet til byen Stralsund - kalt «porten til øya Rügen» - på fastlandskysten i det smale sundet sørøst for Rügen. Der hadde Karl XII kommet fra Stralsund med en sterk styrke på 4 500 mann og avventet landgangen de visste ville komme. Men Sehested forvillet Karl XII, og i ly av dårlig vær med storm som forsinket bevegelsene, lot han skipene med kavaleri ombord ankre opp utenfor Palmer Ort mens skipene med infanteri kom seg nordøstover til Putbus, ikke langt fra Stresow på den østlige kyst av Rügen. Regn, tåke og dårlig sikt gjorde det lett for Sehested å landsette de første styrkene uten å støte på motstand. Den 15. november etter to timer var 10 000 allierte på land.

Ettersom de allierte visste at et angrep var på vei måtte de straks anlegge feltbefestninger og etter få timer var en provisorisk jordvoll reist for å kunne beskytte landstigningen. Landstigningen skjedde i så stor uorden at bare en mindre del av de landsatte styrkene kunne bemanne jordvollen. 1 800 dansker, 800 nordmenn, 600 sakserne og nær 600 prøysserne måtte stå i de fremste forsvarsverker med tilsammen mellom 3 500 og 4 000 menn.

Karl XII, etter å ha fått rapport fra flere dragoner som hadde observert landstigningen ved Stresow, rykket raskt fram til Stresow der han ved aftenstid kunne se mange bål på innsiden av en lang jordvoll som hadde sitt fremspring på en kolle hvor et sterk brystvern var reist. De mange bål var tent fordi mange soldater hadde blitt våte og måtte få deres klær tørket. Men de mange bålene røpet beliggenhet og størrelse på landstigningsstedet.

Ved 4-tiden om morgen den 16. november 1715 rykket 2 000 svenske soldater fram mot kollen der brystvernet lå i en trang, dyp kolonne, som rykket frem langs jordvollen og så snudde om på kollen, der de overrasket danskene i Jyske regiment. Karl XIIs taktikk var å konsentrere hele angrepstyrken på et eneste punkt i forsvaret for å bryte seg gjennom og bryte opp garnisonen eller de fiendtlige styrker fra innsiden i en rasende nærkamp. Denne taktikken var vellykket under Slaget ved Narva, men dette gang møtte Karl XII anderledes motstand.

Etter at danskene i det Jyske regimentet var slått vekk fra brystvernet, reorganisere de seg og rettet så knusende ild mot de angripende svenskene, som så ble tatt på deres flanker av danskene i Prins Carls regiment og Norske Geworbne regiment. Disse angrep meget hissig inn i de svenske rekkene. Karl XII, som ble overrasket over den tunge motstanden, kom inn i brutale nærkamper med dansker og nordmenn, som ved hvert tilbakeslag bare returnerte med dødelige salver som ble gitt på kloss hold. Han ble forhindret i all fremgang sammen med sine døde eller sårete offiserer, fire generaler hadde allerede falt.

Kun et kvarter inn i slaget rykket fem prøyssiske og saksiske skvadroner frem under general Franz Joachim v. Dewitz (1666-1719) fra jordvollen mot sjøsiden og overfalte de svenske infanteristene på deres flanke. Karl XII var nå fanget under et angrep fra venstre flanke og under hissige motangrep av dansker og nordmenn og måtte se seg nødt til å oppgi angrepet. Under retretten falt kongen av sin hest med en muskettkule i brystet og ble i siste liten reddet fra å bli hakket opp av de allierte. Såret han fikk var tross alt ikke dødelig.

Slaget som varte i minst en time var blodig. Det svenske infanteriet var ødelagt, med stor tap og hele artilleriet på 12 kanoner tatt av de allierte. De allierte som hadde mistet 178 soldater hvorav 93 dansker og nordmenn i hver bataljon fra Jyske regiment, Prins Carls regiment og Norske Geworbne regiment som hadde utkjempet de hardeste delene av kampene med stor heder. Svenskene hadde mistet 600 soldater under blodbadet, en del var blitt tatt til fange av de seierrike allierte, som kunne fortsette med å landsette sine styrker og forsyninger.

Nederlaget var et hardt slag mot den svenske garnisonen på Rügen og Karl XII så seg nødt til å evakuere alle de gjenværende styrker tilbake til forsvarsverket Altefahr. Men moralen sank med nyheten om krigerkongens nederlag, så 1 200 soldater desertere og overga seg til de allierte, som i løpet av få dager sikret seg hele øya. Karl XII måtte til slutt forlate Rügen, over til Stralsund. Dette resulterte i at 642 flere soldater overga seg. De allierte hadde dermed tatt nær 2 000 til fange og drept minst 500 av de 4 500 som var på Rügen.

Under den store nordiske krig var den senere generalløytnant og fortifikasjonssjef i Danmark, Norge og hertugdømmene, Hans Heinrich v. Scheel (1668–1738) [2], generalkvartermester for den danske invasjonsarmeen i Skåne 1709–1710, og han «deltog i hele den store nordiske krig som generalkvartermester, generalsstabschef ved felthæren; han anvendtes jævnlig som avantgardefører, ledede belejringen og indtagelsen af Tønning 1713–1714, Stralsund 1715, Wismar 1716 og planlagde den ikke udførte overgang til Skåne 1716» ifølge militærhistoriker K. C. Rockstroh i Dansk biografisk Leksikon XXI, s. 57. Og nettopp beleiringen av Stralsund, som Scheel planla, kunne nå skyte fart da de allierte hærer nærmet seg den sterkt befestede byen og begynte å rette sine kanoner mot den. Flere utfall fra Stralsund under den aggressive Karl XII ble slått tilbake mens de allierte systematisk tok ut det ene forsvarsverket etter det andre. Den 22. desember 1715 rodde en robåt ut til en lastegaliot som så navigerte seg gjennom sundet og ut til det vestre innløpet mellom isflak der briggen Snappup ventet på den viktige lasten. Så satte briggen seil og seilte ut på Østersjøen. Da hadde kommandanten i Stralsund, den senere feltmarskalk og greve, Carl Gustav Dücker (1663 eller 22. april 1671 i Meyris, Livland—3. juli 1732 i Stockholm)[3], tatt kontakt med de allierte om kapitulasjonsforhandlinger.

Se Beleiringen av Stralsund (1711–1715): Den 24. desember 1715 overga Stralsund seg til de allierte, som fire dager senere toget inn i triumf. Men deres viktigste bytte, krigerkongen Karl XII av Sverige, hadde unnsluppet. Han døde først i Norge truffet av en kule i tinningen den 30. nov. 1718 ved Fredriksten festning.

• Invasion of Rügen