Slaget ved Teutoburgerskogen
Slaget ved Teutoburgerskogen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Romersk-germanske kriger | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Germanske stammer | Romerriket | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Arminius | Publius Quinctilius Varus † | ||||||
Styrker | |||||||
Ukjent | 3 romerske legioner og 6 hjelpekohorter trolig 20 000 – 25 000 totalt | ||||||
Tap | |||||||
Ukjent, men langt mindre enn romerne | 15 000 – 20 000 |
Slaget ved Teutoburgerskogen fant sted i år 9 da en allianse av germanske stammer, ledet av Arminius, i et bakholdsangrep i nærheten av Teutoburgerskogen ødela tre romerske legioner, nemlig legio XVII, XVIII og XIX, under kommando av Publius Quinctilius Varus. Disse legionene ble aldri gjenopprettet.
Krigen var casus belli for en syvårig krig, som til slutt førte til at Rhinen ble grensen for det romerske riket i de neste fire hundre årene. Romerne klarte aldri å erobre Germania, og ingen erobringsforsøk ble foretatt etter dette.
Bakgrunnen
[rediger | rediger kilde]Den romerske styrken var ledet av Publius Quinctilius Varus, en romersk adelsmann som var i slekt med keiserfamilien. Han var en meget erfaren statstjenestemann, og han var på høsten år 6 e.Kr. blitt innsatt i stillingen som guvernør av den nye provinsen Germania. En av hans nærmeste fortrolige var Arminius, sønn av en germansk høvding. Han hadde bodd mange år i Roma og hadde fått utdannelse og gjort tjeneste i den romerske hæren. Nå var han blitt en av flere rådgivere og tolker som romerne hadde god bruk for under erobringen av de germanske områdene. Det Varus ikke visste var at Arminius hadde knyttet nær kontakt med en rekke overhoder for forskjellige germanske stammer. Disse hadde før stått i motstand mot hverandre, men det harde romerske overherredømmet hadde fått dem til å gå sammen, godt hjulpet av Arminius.
På ettersommeren år 9 brøt Varus og hans hær opp fra sommerkvarteret ved Weser, og de gikk vestover mot vinterkvarterene ved Rhinen. Ved oppbruddet fikk han melding om et lokalt opprør i nåværende Niedersachsen. Varus bestemte seg for å forandre ruten mot nord for å nedkjempe opprøret. Han heftet seg ikke ved at kursen skulle bringe romerne inn i ukjent terreng. Og han visste ikke at meldingen var falsk, og var fabrikkert av Arminius. Han reagerte derfor ikke over at Arminius dro med et lite følge i forveien, angivelig for å få med germanske stammer som kunne være lojale mot romerne.
Slaget
[rediger | rediger kilde]Varus’ styrke var på tre legioner, seks kohorter med auxiliae (hjelpetropper, mange av dem germanere) og tre skavadroner kavaleri. I tillegg var det antakelig mange utenforstående; familie til soldater og offiserer og andre som på forskjellig vis hadde knyttet seg til de romerske militære. Når avdelingene var under forflytning på stier og trange veier dannet de en svært lang marsjkolonne, det har vært estimert at den kunne være 15-20 kilometer lang.
Det var i denne situasjonen at romerne ble angrepet av de germanske krigerne. Arminius kjente den romerske taktikken, og visste å sette inn angrepene der de gjorde mest mulig skade. Romerne kjempet tilbake og maktet til slutt å sette opp en befestet nattstilling. Neste morgen kom de seg ut i åpent terreng, men utbruddet hadde kostet store tap. Omtrent et døgn senere gikk romerne i den avgjørende fellen. Mellom et fjell og uframkommelige sumper gikk veien på et omtrent hundre meter bredt defile av mer eller mindre tørt land. Langsmed veien var det bygget jordvoller som germanerne brukte som dekning mens de overøste romerne med piler og kastespyd. Romerne forsøkte å storme vollen, men ble slått tilbake. Kavaleriet rømte, og de romerske styrkene begynte å gå i oppløsning. Da stormet germanerne på og tok livet av alle romere de kom over. En regner at 15 – 20 000 romerske soldater ble drept.
De romerske kildene er enstemmige om at tapet var katastrofalt. De to resterende legionene trakk seg tilbake til vestbredden av Rhinen . Germanerne fulgte opp med angrep på alle romerske byer, fort og militære øst for Rhinen. Fortet Aliso holdt stand i flere uker, kanskje måneder, men måtte til slutt gi tapt. Besetningen klarte å komme seg i sikkerhet.
Suetonius forteller om keiser Augustus’ reaksjon da han fikk vite om slaget. Keiseren dunket pannen i marmorveggene mens han stadig ropte i fortvilelse: «Quintili Vare, legiones redde!» (Quintillius Varus, gi meg tilbake legionene!. Og han hadde saktens grunn til å fortvile. Slaget var sluttstreken for den ufattelige triumf og ekspansjon som Romerriket hadde gjennomgått siden slutten på borgerkrigene. Arminius sendte Varus’ hode til kongen av markomannerne, som sørget for å sende det videre til Roma for å begraves.
Åsted
[rediger | rediger kilde]- Fra Museum Varusschlacht i Kalkriese.
- Parti av Teutoburgerskogen.
Selve slagstedet skulle forbli ukjent i nesten to tusen år. Det eneste holdepunktet var Tacitus, som i sin beskrivelse av slaget nevner et sted som Teutoburgiensis. Det har derfor festet seg et inntrykk av at det fant sted i Teutoburgerskogen, et høydedrag som strekker seg fra Osnabrück sørvestover mot Paderborn. Her ble også reist et temmelig påkostet monument i 1875. Likevel har det i årenes løp vært flere mer eller mindre fantasifulle forslag til hvor slaget kan ha stått.
Gjennombruddet kom da amatørarkeologen Tony Clunn i 1987 kom over et større antall romerske mynter og prosjektiler til slynger. Funnene ble gjort med metalldetektor i et begrenset område cirka ti kilometer nordøst for Osnabrück, rett nord for et åsdrag kalt Kalkriese. Clunns funn ble fulgt opp med regulære arkeologiske undersøkelser over en årrekke i regi av Kulturhistorisk museum i Osnabrück. Resultatene er etter hvert blitt meget overbevisende, og et flertall av forskerne som beskjeftiger seg med denne perioden har konkludert med at dette må være slagstedet. Og stedet ligger altså 20 - 30 kilometer nord for Teutoburgerskogen. I 2001 ble det reist et eget museumsbygg på stedet, og rekonstruksjoner av de germanske befestningsmurene.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Slaget er forholdsvis godt dokumentert av samtidige historieskrivere som Ovid og Seneca; noe senere i antikken særlig av Tacitus og Cassius Dio.
Senest siden 1600-tallet har det foregått en omfattende opparbeidelse av det forholdsvis rike antikke kildematerialet både av historikere og kunstnere (for eksempel i Heinrich von Kleists teaterstykke Die Hermannsschlacht (1808) i nasjonalromantisk ånd). Max Bruch skrev operaen Arminius (Op. 43) fra 1875 til 1877. Slaget, som er kalt «Schlacht im Teutoburger Wald», «Varusschlacht» eller «Hermannsschlacht» på tysk, ble også omfavnet av en voksende tysk nasjonalisme på 1800-tallet og av nasjonalsosialistene.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]