Slaget ved Trasimene

Slaget ved Trasimene
Konflikt: Den andre punerkrig
Slagsteder under den andre punerkrig
Dato 24. juni 217 f.Kr. Sted Trasimene, Italia 43°11'51"N 12°5'6"Ø Resultat Seier til Hannibal
Stridende parter
Karthago	Romerske republikk
Kommandanter og ledere
Hannibal	Gaius Flaminius †
Styrker
30 000	30 000 - 40 000
Tap
1500	rundt 15 000

Slaget ved Trasimene 24. juni 217 f.Kr. (april på den julianske kalenderen) var et romersk nederlag i den andre punerkrigen. Romerne ble ledet av Gaius Flaminius. Karthagerne under Hannibal gjennomførte her kanskje et av de største og mest vellykkede bakholdsangrep i militærhistorien.

Romerne var sjokkerte over Sempronius’ nederlag ved Trebia og planla umiddelbart mottrekk for å møte den nye trusselen fra nord. Sempronius returnerte til Roma og det romerske senatet valgte nye konsuler for det påfølgende år 217 f.Kr. De to nye konsulene var Cnaeus Servilius og Gaius Flaminius. Servilius skulle erstatte Scipio og overta kommandoen over hans armé, mens Flaminius ble utpekt til å lede restene av hæren til Sempronius. Siden begge arméene var svært redusert etter nederlaget ved Trebia, ble fire nye legioner stablet på bena. Disse nye styrkene, sammen med restene av den tidligere arméen, ble delt mellom konsulene. Etter slagene ved Ticinus og Trebia, marsjerte hæren til Flaminius sørover for å forberede et forsvar nær selve Roma. Hannibal satte umiddelbart etter, men marsjerte raskere og passerte snart den romerske hæren. Flaminius ble tvunget til å øke farten på marsjen for å møte Hannibal i kamp før han nådde byen. En annen styrke under Servilius skulle slutte seg til Flaminius.

Før dette kunne skje bestemte Hannibal seg for å lokke Flaminius inn i et feltslag ved å ødelegge området han var satt til å forsvare rett foran øynene hans. Polybios forteller oss at «han (Hannibal) regnet med at dersom han passerte leiren og trakk ned mot distriktet på den andre siden, ville Flaminius (delvis av frykt for folkelig oppstand og delvis av personlig irritasjon) ikke klare å stå passivt å se på ødeleggelsen av landet, men spontant følge ham...og gi ham muligheter til å angripe.» Samtidig forsøkte han å svekke lojaliteten til Romas allierte ved å bevise at romerne var maktesløse i å beskytte dem. Til tross for dette, fant Hannibal ut at Flaminius fremdeles passivt satt i leiren sin ved Arretium. Da han ikke klarte å trekke Flaminius inn i et feltslag ved direkte ødeleggelser, marsjerte Hannibal rundt motstanderens venstre flanke og avskar dermed i realiteten Flaminius fra Roma. Flaminius, på sin side, forble i leiren med sin armé. Hannibal bestemte seg derfor for å gå mot Alpene i håp om at Flaminius i stedet ville følge ham til en slagmark han selv kunne velge.

Flaminius var ivrig etter å få hevn for ødeleggelsen av landet, samtidig som han møtte økende politisk kritikk fra Roma. Han bestemte seg derfor å marsjere mot Hannibal. Flaminius, som Sempronius, var utålmodig og for selvsikker, samtidig som han manglet selvkontroll. Hans rådgivere foreslo at han bare skulle sende en kavaleriavdeling frem for å trakassere karthagenerne og hindre dem i legge enda flere områder øde, mens han holdt hovedstyrken sin tilbake til den andre konsulen, Servilius, ankom med sin armé. Men det viste seg umulig å argumentere med den hissige Flaminius. «Selv om alle andre i rådet anbefalte sikkerhet fremfor å vise seg frem,» skriver Livius, «og bønnfalte ham om å vente på sin kollega for å kunne slutte sammen arméene, slik at de kunne fortsette krigen med forent mot og rådslagninger...gav Flaminius, i sinne...ordren om å marsjere mot kamp.»

Idet Hannibal passerte innsjøen Trasimene kom han til et sted som var ideelt for et bakholdsangrep, og da han hørte at Flaminius hadde brutt leir og fulgte etter ham, forberedte han seg for et nytt slag. Mot nord lå en rekke høyder med tett skog hvor Malpasso-veien passerte langs nordsiden av innsjøen. Hannibal slo leir hvor han hadde fullt overblikk over hvem som kom inn i dette området og brukte natten til å plassere ut troppene sine. Nedenfor leiren plasserte han sitt tunge infanteri (iberier, de iberiske kelterne og afrikanerne) på et noe opphøyet platå. Her hadde de plass til å angripe nedover med stor effekt på framtroppen til den romerske kolonnen på venstre flanke. Hans kavaleri og galliske infanteri ble gjemt i høydene i dypet av den skogsdekkede dalen som romerne først kom inn i, slik at de raskt kunne rykke ut og stenge inngangen og stenge retrettveien for romerne. Han satte sine lette tropper i intervaller langs høydene som lå ovenfor sletten, med ordre om at de skulle gjemme seg godt i skogen til signalet om å angripe ble gitt. I tillegg hadde Hannibal natten før slaget beordret sine menn å tenne leirbål på Tuoro-høydene, et betydelig stykke unna, for å lure romerne til å tro at hans styrker lå lengre unna enn de faktisk var.

Morgenen etter marsjerte romerne østover langs veien som gikk langs den nordlige bredden av innsjøen. Flaminius var ivrig etter å kjempe og drev sine menn nådesløst fremover, og satte enda høyere fart på kolonnen bakerst. Hannibal sendte en liten trefningsstyrke for å trekke styrker ut fra fronten av linjen, slik at den romerske hæren fikk tid til å gjøre klart for et angrep fra øst. Så snart romerne marsjerte langs en lang, tåkefylt og trang dal og hadde kommet inn på slettene, ble det blåst i trompeter og gitt signal til å angripe. I dette øyeblikket kom karthagensk kavaleri og infanteri ned fra de omliggende høydene med enorm effekt, skar av baktroppen og angrep de uforberedte romerne fra alle sider. Romerne var blitt tatt på sengen og utmanøvrert og hadde ikke tid til å sette opp sine vanlige kampformasjoner som de var vant med. De ble tvunget til å kjempe en håpløs nærkamp i åpen formasjon. Romerne ble raskt splittet i tre styrker. Den vestligste ble angrepet av karthagensk kavaleri og tvunget mot innsjøen. Sentrum, inkludert Flaminius, klarte å bli stående, men ble til slutt slått ned av Hannibals gallere etter tre timers harde kamper.

I løpet av tre timer ble hele den romerske arméen utslettet. Framtroppen var nesten ikke involvert i kampene, og da katastrofen som hadde rammet styrkene bak ble kjent, slo de seg gjennom trefningsstyrken og ut av skogen. Bare 6000 menn klarte å komme seg i sikkerhet i tåken, men ble fanget dagen etter. Av de resterende 30 000, var halvparten drept eller druknet (inkludert Flaminius) og resten var tatt til fange. Hannibals tap var ikke over 1500 mann (en karthagener for ti romere). Men Romas katastrofe stoppet ikke der. Innen en dag eller to ble en forsterkningsstyrke på 4000 romere avskåret og utslettet.

Hannibal hadde vunnet enda en strålende seier etter å ha planlagt og utført det største bakholdsangrepet i historien. Nyhetene om nederlaget førte til panikk i Roma. Quintus Fabius Maximus ble valgt til diktator av senatet og innførte en «Fabian-strategi» hvor en unngikk konflikt til Roma kunne gjenreise sin militære styrke. Hannibal kunne fritt herje Puglia det neste året, til romerne trakk tilbake diktatorskapet og valgte Paullus og Varro som konsuler. Resultatet ble slaget ved Cannae, kanskje det største og mest sviende nederlaget romerne led gjennom hele den andre punerkrigen.

• Livius hevder at massakren ved innsjøen Trasimene var så forferdelig at ingen av arméene merket et jordskjelv som samtidig med slaget «rev ned store deler av mange av byene i Italia, snudde elver og utjevnet fjell med et voldsomt smell.»

• En gammel tradisjon sier at på grunn av blodet, som fløt i vannet i mer enn tre dager, ble en liten elv som rant ut i innsjøen gitt det nye navnet Sanguinento, «Blodelven».

• Cottrell, Leonard, Enemy of Rome, Evans Bros, 1965. ISBN 0-237-44320-1 (pbk)
• Hart, Liddell Strategy New York City, New York; Penguin Group; 1967
• Dodge, Theodore. Hannibal. Cambridge Massachusetts: De Capo Press, 1891 ISBN 0-306-81362-9
• “Hannibal Barca og punerkrigene” av Hilary Gowen – på engelsk