SoHo

SoHo
LandUSAs flagg USA
Postnummer10012
Kart
SoHo
40°43′23″N 74°00′03″V

Greene Street i SoHo.

SoHo er et strøkManhattan i New York. Området har sitt navn etter beliggenheten sør for Houston Street (South of Houston), og navnet oppsto som et ordspill over Londons Soho-distrikt. SoHo avgrenses av Houston Street mot nord, Lafayette Street mot øst, Canal Street mot sør, og Varick Street mot vest.

Bebyggelse

[rediger | rediger kilde]

SoHo, som ligger på den nedre del av Manhattan, preges av et ensartet landskap av bygninger med rikt dekorerte fasader i støpejern i fem til sju etasjer. Selv om området opptrer som ensartet i sin typologi og struktur, har fasadene hver i sær et varierende arkitektonisk uttrykk – gjerne med trekk av nyrenessanse, nybarokk og nyklassisisme. Bygningene opptrer i forskjellige farger, og støpejernet som danner hovedelementene i fasadene er gjerne supplert med tegl- eller terracottaforblending. SoHo oppleves i dag som et levende, urbant område med butikker, gallerier og caféer i bygningenes første etasje, og leiligheter og kontorer i øvrige etasjer.

1620-1850

[rediger | rediger kilde]

Området hvor SoHo i dag ligger var opprinnelig et kupert område med omliggende grønne marker som ble delt av flere indianerstammer. De første europeerne ankom Manhattan i 1524, men det var først i 1620-årene at den langstrakte halvøyen ble bosatt. Bosettingen var konsentrert til den søndre del av Manhattan, kalt New Amsterdam. Nord for Fulton Street, hvor World Trade Center i dag ligger, ble det på 1600-tallet etablert landbruksområder med større gods for byens overklasse hvor de kunne trekke seg tilbake. SoHo, som lå lengre nord bestod imidlertid lenge av dyrket mark.

Først på begynnelsen av 1800-tallet, da New York var i sterk utvikling, ble området om i dag kalles SoHo utbygget og innlemmet i byen. Bydelen ble oppført etter det tidlig planlagte rutenettet som senere skulle komme til å bli New Yorks karakteristiske kjennetegn. Den første bebyggelsen i SoHo var bolighus i 2-3 etasjer i mur. Av denne bebyggelsen er to bygninger fortsatt bevart, begge i Spring Street. SoHo kom etterhvert til å huse en betydelig del av New Yorks middelklasse, og var et stabilt boområde mellom 1820-1850. På samme tid, øst i SoHo, utviklet Broadway seg til å bli en avney for forlystelse. Bak fasader i støpejern, marmor og tegl lå flere hoteller, butikker og underholdningsetablissementer. Som følge av Broadways suksess som forlystelsesgate ble boligområdet SoHo mot 1850-tallet sakte, men sikkert innlemmet som del av denne. Etterhvert som de mer eller mindre lyssky underholdningsetablissementene etablerte seg i de små gatene i bydelen, flyttet også middelklassen ut.


1850-1950

[rediger | rediger kilde]

Etterhvert ble det etablert mindre fabrikker og verksteder i området. Disse kom til å drive parallelt med underholdningsetablissementene, og utfylte hverandre over en periode. Etter den amerikanske borgerkrigen (1861-65) opplevde USA et større trykk i industriutviklingen. For SoHo, som allerede delvis var etablert som et industriområde, ble ny, og høyere industri- og handelsbebyggelse etablert i området. Bebyggelsen fulgte mønsteret etter den noe tidligere bebyggelsen på Broadway, og ble i hovedsak bygget i fem til sju etasjer med åpne planer og store vindusåpninger, og med de karakteristiske støpejernsfasadene.

I første halvdel av 1900-tallet ble det gradvis vanskeligere økonomiske forhold for småindustrien som holdt til i SoHo. Myndighetenes planer om byfornyelse og anleggelse av en ny gjennomfartsåre (Lower Manhattan Expressway) i 1940-årene ble dødsstøtet for mange bedrifter i området, som valgte å flytte ut i New Yorks forsteder som Brooklyn og Queens. De fraflyttede støpejernsbygningene fikk forfalle ytterligere, hvilket ga byens politikere og innbyggere enda bedre argumeter for en sanering av SoHo.


1950-tallet

[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstidens SoHo var preget av tomme lokaler og forfall, og dessuten utallige branner. De mange brannene i bebyggelsen bidro til at bydelen fikk tilnavnet "Hell's Hundred Acres". Det var på denne tiden at flere New York-kunstnere fant egnede lokaler til å utøve sin kunstvirksomhet. Noen lokaler, såkalte "lofts" ble okkupert, mens andre fikk kunstnerne leie rimelig. Støpejernsbygningenes åpne og store lokaler ga billedkunstnere fritt rom for utfoldelse med eksprimentelle former, gjerne i store formater. Lokalene dannet også rammer for dans og performance. "Loft-living" ble i løpet av 60-årene et etablert konsept. Denne måten å bo på var helt ny, og heller ikke tillatt, for SoHo var avsatt til industriområde i henhold til New Yorks «Zoning Resolution» av 1961. Paradoksalt nok var denne planen del av myndighetenes ønske om å deindustrialisere byen, men av hensyn til allerede eksisterende bedrifter i SoHo ble områdplanen opprettholdt inntil videre.

Kunstnerne brukte tid og ressurser på å skjule sine "bosteder", da myndighetene på begynnelsen av 1960-tallet rutinemessig kastet ut folk som var bosatt ulovlig i bydelen. Etter hvert organiserte SoHo-kunstnerne seg. Organiseringen var nødvendig både for å kunne takle dagligdagse utfordringer som for eksempel tømming av søppel, påkobling til vannledninger osv. Men kanskje særlig med bakgrunn i kunstnernes kamp mot myndighetene for å lovlig kunne bo og arbeide på samme sted, ble "The Artists Tenant Association" (ATA) og "SoHo Tenants Association" grunnlagt. Med organiseringen fikk kunstnerne opunionen i ryggen, noe som etter hvert førte til at myndighetene ga midlertidig fritak fra sonereguleringen, slik at kunstnerne dermed fikk midlertidig tillatelse til å bo og virke i bydelen. Midlertidigheten skulle imidlertid vise seg å bli permanent da planene om Lower Manhattan Expressway for andre gang ble skrinlagt i 1971.

For å kunne bosette seg i SoHo-"lofts" skal man, i henhold til reguleringsplanen og den såkalte "Artist in Residence"-loven, være sertifisert kunstner. Sertifiseringen utføres av NYC Department of Cultural Affairs.