Sōka Gakkai International

Soka Gakkai International
Stiftet26. januar 1975 (Guam)
HovedkontorTokyo, Japan
PresidentDaisaku Ikeda
VirkeområdeInternasjonal
MedlemskapCampaign to Stop Killer Robots[1]
ReligionSoka Gakkai International
Grunnlegger(e)Daisaku Ikeda
Nettstedwww.sgi.org
www.sokaglobal.org (en, es, tradisjonell kinesisk, forenklet kinesisk, ja)

Sōka Gakkai International (SGI) er en internasjonal Nichiren-buddhistisk lekmannsorganisasjon som ble grunnlagt i 1975 av Dr. Daisaku Ikeda, Soka Gakkais tredje president.[2][3][4] SGI fungerer som paraplyorganisasjon og er representert i 192 land og territorier.[5] Organisasjonen kaller seg selv «både et støttenettverk for praktiserende Nichiren-buddhister og en global buddhistbevegelse for fred, utdanning og kulturutveksling».[3] Soka Gakkai International er en ideell organisasjon med offisielle bånd til FN.[5]

Soka Gakkai har vokst frem internasjonalt etter den andre verdenskrig. Dette har sammenheng med at Soka Gakkai-medlemmer fra Japan giftet seg med amerikanske militærtjenestemenn og flyttet fra Japan.[6] Organisasjonen spredte seg ytterligere fra 1960 av, da Daisaku Ikeda etterfulgte Josei Toda som Soka Gakkai-president.[7][8] I sitt første år som president for Soka Gakkai besøkte Ikeda USA, Canada, og Brasil.[7] Soka Gakkais amerikanske hovedkvarter ble offisielt åpnet i Los Angeles i 1963.[9]

Soka Gakkai International ble grunnlagt under et møte på Guam i januar 1975.[10] Representanter fra 51 land deltok på møtet og valgte Ikeda som SGIs stiftende president.[10] SGI ble delvis opprettet som en ny fredsbevegelse. Stiftelsesmøtet ble derfor avholdt på Guam som en symbolsk gest til øyas historie som slagmark under andre verdenskrig, og for nærheten til øya Tinian, der flyene med atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, tok av fra.[11]

Organisasjon

[rediger | rediger kilde]

Soka Gakkai International står for religionens internasjonale aktivitet og har avdelinger i 192 land og territorier.[5] Den er atskilt fra den nasjonale Soka Gakkai-organisasjonen i Japan, men begge har hovedkvarter i Tokyo.[12]

Nasjonale SGI-organisasjoner driver arbeidet sitt selvstendig, og all aktivitet foregår på det lokale språket.[12] Mange nasjonale organisasjoner er videre delt inn i grupper som kvinneavdelinger, mannsavdelinger og ungdomsavdelinger. De nasjonale organisasjonene er normalt ansvarlig for å skaffe midler til egen drift, men SGI-hovedkvarteret i Tokyo har bevilget midler til mindre nasjonale organisasjoner til for eksempel tomtekjøp og byggevirksomhet.[13]

Selv om de nasjonale organisasjonene styrer seg selv, er det Tokyo-hovedkvarteret til SGI som sender ut doktriner og opplæringsmateriale til alle nasjonale organisasjoner. Hovedkvarteret i Tokyo tjener også som et møtested der de nasjonale lederne kan komme sammen for å utveksle informasjon og ideer.[13]

Tro og praktisering

[rediger | rediger kilde]

De som bekjenner seg til Soka Gakkai, praktiserer Nichiren-buddhisme slik den ble tolket og anvendt av Soka Gakkais første tre presidenter – Tsunesaburo Makiguchi, Josei Toda og Daisaku Ikeda.[14] De tror på karma[15] Medlemmene har kommet frem til tre grunnleggende elementer i utøvelsen av Nichiren-buddhisme: tro, praktisering og studier.[16]

Den religiøse utøvelsen er konsentrert rundt resitasjon av daimoku – frasen «nam-myoho-renge-kyo» – som kan oversettes til «jeg hengir meg til den vidunderlige dharma».[12] Én gang om morgenen og én gang om kvelden utøver SGI-medlemmer gongyo («iherdig praksis»), som vil si at de messer «nam-myoho-renge-kyo» og resiterer utdrag fra to kapitler fra Lotussutraen, «Hensiktsmessige midler» (kapittel 2) og «Den således Ankomnes Livstid» (kapittel 16).[15][16] Gongyo blir vanligvis fremført foran en gohonzon, en rull som regnes som det ypperste objektet for tilbedelse, hvor daimoku står skrevet sammen med andre tegn for buddhaer og bodhisattvaer som er fremtredende i Lotussutraen.[17] Gohonzon er plassert i en butsudan, et alter som åpnes under gongyo.[18]

Sosiale aktiviteter og sosialt engasjement er også viktige sider ved det å praktisere i Soka Gakkai.[19] SGI-medlemmene holder vanligvis månedlige diskusjonsmøter i hjemmene sine.[16]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen har blitt betegnet som verdens største og mest etnisk mangfoldige buddhistgruppering.[6][12][20][8] Professor Susumu Shimazono mener det kan være flere grunner til dette: ønsket om noe som gir mening i dagliglivet, løsninger på disharmoni i mellommenneskelige relasjoner, den praktiske læren som tilbyr konkrete løsninger for å fortsette å ha et stabilt sosialt liv og tilbudet om et sted der man finner sympatiske medmennesker og et miljø som gir gjensidig støtte.[21] Peter Clarke skrev at SGI appellerer til ikke-japanere delvis fordi «ingen tvinges til å gi opp sin egen kultur eller nasjonalitet for å kunne delta fullt ut i det åndelige og kulturelle livet i bevegelsen.»[22]

Kjente medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.stopkillerrobots.org, besøkt 5. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Okuayama Michiaki (2010). «Soka Gakkai As A Challenge to Japanese Society and Politics» (PDF). Politics and Religion. Arkivert fra originalen (PDF) 26. februar 2015. Besøkt 28. april 2015. 
  3. ^ a b Katherine Marshall. Global Institutions of Religion: Ancient Movers, Modern Shakers (på engelsk). Routledge. ISBN 9781136673580. 
  4. ^ «Soka Gakkai International». Berkley Center for Religion, Peace & World Affairs. Arkivert fra originalen 9. mai 2015. Besøkt 28. april 2015. 
  5. ^ a b c Andrew Gebert. «Soka Gakkai» (på engelsk). Oxford Bibliographies. Besøkt 28. april 2015. 
  6. ^ a b Gary Laderman (2003). Religion and American Cultures: An Encyclopedia of Traditions, Diversity, and Popular Expressions (på engelsk). ABC CLIO. ISBN 9781576072387. 
  7. ^ a b Ronan Alves Pereira (2008). «The transplantation of Soka Gakkai to Brazil: building "the closest organziation to the heart of Ikeda-Sensei"». Japanese Journal of Religious Study (på engelsk). 
  8. ^ a b Clark Strand (vinteren 2008). «Faith in Revolution». Tricycle (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 
  9. ^ Charles Prebish (1999). Luminous Passage: The Practice and Study of Buddhism in America (på engelsk). University of California Press. ISBN 9780520216976. 
  10. ^ a b N. Radhakrishnan. The Living Dialogue: Socrates to Ikeda (på engelsk). Gandhi Media Centre. OCLC 191031200. 
  11. ^ Ramesh Jaura. «SPECIAL REPORT: Peace Impulses from Okinawa». Global Perspectives (på engelsk). Arkivert fra originalen 21. februar 2015. Besøkt 28. april 2015. 
  12. ^ a b c d Daniel Métraux (2013). «Soka Gakkai International: The Global Expansion of a Japanese Buddhist Movement». Religion Compass (på engelsk). 
  13. ^ a b Daniel Métraux (2013). «Soka Gakkai International: Japanese Buddhism on a Global Scale». Virginia Review of Asian Studies (på engelsk). 
  14. ^ Noriyoshi Tamaru. Soka Gakkai In Historical Perspective: in Global Citizens (på engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-924039-6. 
  15. ^ a b Georgye D. Chryssides; Margaret Wilkins. A Reader in New Religious Movements: Readings in the Study of New Religious Movements (på engelsk). Bloomsbury Academic. ISBN 0826461689. 
  16. ^ a b c Robyn E. Lebron. Searching For Spiritual Unity...Can There Be Common Ground (på engelsk). CrossBooks. ISBN 1462712622. 
  17. ^ Richard Hughes Seager. Buddhism in America (på engelsk). Columbia University Press. ISBN 0231108680. 
  18. ^ Elisabeth Arweck. Theorizing Faith: The Insider/Outsider Problem in the Study of Ritual (på engelsk). Bloomsbury Academic. ISBN 1902459334. 
  19. ^ Karel Dobbelaere. Sok Gakkai: From Lay Movement to Religion (på engelsk). Signature Books. ISBN 1560851538. 
  20. ^ Daniel Burke (24. februar 2007). «Diversity and a Buddhist Sect». The Washington Post (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 
  21. ^ Susumu Shimazono (1991). «The Expansion of Japan's New Religions into Foreign Cultures». Japanese Journal of Religious Studies. 
  22. ^ Peter B. Clarke (2000). Japanese New Religions in Global Perspective (på engelsk). Curzon Press. ISBN 0700711856. 
  23. ^ Mark Sachs (7. august 2009). «Adewale Akinnuoye-Agbaje not lost in L.A.». The Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 
  24. ^ Sandro Magister (4. september 1997). «Buddisti Soka Gakkai. Una Sabina vi con convertirà». Espress Online (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 
  25. ^ Andrew Heavens (29. januar 2005). «Journey from famine to the hunger of the soul». The Times (UK) (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 
  26. ^ a b Staff (1. desember 2011). «Miranda Kerr Chants With Baby Flynn And Husband Orlando Bloom!». Hollywood Life (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 
  27. ^ Lips Are Sealed: A Memoir (på engelsk). Google Books. Besøkt 28. april 2015. 
  28. ^ a b c James D. Davis (24. mai 1996). «Enriching The Soul». The Sun-Sentinel (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. februar 2015. Besøkt 28. april 2015. 
  29. ^ Charlie Ulyatt (9. januar 2007). «The Chanting Buddhas». BBC (på engelsk). Arkivert fra originalen 21. februar 2015. Besøkt 28. april 2015. 
  30. ^ Minoru Matsutani (2. desember 2008). «Soka Gakkai keeps religious, political machine humming». The Japan Times (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 
  31. ^ Nate Chinen (31. januar 2013). «Major Jazz Eminence, Little Grise». The New York Times (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 
  32. ^ Maggie Farley (26. mars 1995). «Japan Sects Offer Personal Path in Rudderless Society». The Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 28. april 2015. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Offisiell side