Sol Invictus

Sol Invictus («den ubeseirede sol»), eller, Deus Sol Invictus («Guden den ubeseirede sol») var solguden i den senromerske statsreligion. Kulten ble forordnet av keiser Aurelian i 274, og fortsatte til hedendom ble avskaffet under keiser Theodosius I.

Tittelen Sol invictus ble også applisert på et antall andre guddommer før og på denne tid.

På 1900-tallet har en hypotese blitt popularisert om at en romersk festdag for Sol invictus var avgjørende for kirkens valg av minnedag for Jesu fødsel. Pave Benedict XVI (blant andre teologer), har utfordret denne teorien. De hevder at 25. desember ble valgt, ved å beregne ni måneder utover 25. mars, ansett som dagen for Jesu unnfangelse (festen for «Herrens bebudelse»).

Sol Invictus var en religiøs tittel som ble applisert på i det minste tre guder under Romerrikets senere år: El Gabal, Mithras og Sol.

Til forskjell fra den tidligere agrarkulten til Sol Indiges (kanskje «den innfødte sol» eller «den påkalte sol» – etymologien til og meningen med ordet indiges er omstridt) ble tittelen Deus Sol Invictus dannet ved en analogi til den keiserlige titulatur pius felix invictus («pliktoppfyllende – heldig – ubeseiret'»).

Romerne avholdt en festival den 25. desember med navnet Dies Natalis Solis Invicti, «fødselsdagen til den ubeseirede sol». Bruken av tittelen Sol Invictus muliggjorde at man feiret flere solguddommer samme dagen, som for eksempel også den syriske solguden Elah-Gabal, Sol - keiser Aurelians (270-274) verneguddom, og Mithras-kulten.^[1]

Keiser Elagabalus (218-222) introduserte feiringen, og den nådde høydepunktet av sin popularitet under keiser Aurelian, som fremmet den som en fridag over hele det romerske rike.^[2]

Den 25. desember var også ansett som dagen for vintersolverv, en merkedag romerne kalte bruma. Og det var dette som gjorde at man kunne tillate seg å kalle solen ubeseiret til tross for at dagene frem til da var blitt kortere og kortere – for nå snudde det. Da Julius Cæsar introduserte den julianske kalender i år 45 f.Kr. stemte det godt at solvervet var på den 25. desember. Det er bare over århundrene at dette har endret seg noe.

Sol Invictus-festivalen har lenge vært antatt å ha en sterk sak for å ta æren for at Kristi Fødselsfest ble lagt til den 25. desember. Solsymbolikk var vanlig blant mange tidlige kristne forfattere^[3], for Jesus ble betraktet som «rettferds sol», som blant annet uttrykt i Mal. 4,2:

Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol renne med legedom under sine vinger.

Senere kristne forskere finner imidlertid indikasjoner på at fastleggelsen i vestkirkelig miljø av Jesu fødselsdag til 25. desember fant sted innen Sol Invictus-festen oppstod på den dato.

Keiser Aurelian, som var sterkt antikristen, så det som tjenlig å skape et hedensk alternativ til en dato som allerede hadde fått en viss interesse blant kristne i Roma. De kristne på den tid var ennå ikke så opptatt av Jesu fødselsdag at en fødselsfest ble instituert, men datoen 25. desember ble kjent som en konsekvens av at spekulasjonene om Kristi unnfangelse hadde begynt å samle seg om 25. mars. I hvert fall var dette hva de kristne i Vest antok. Da ble det bare å legge til ni måneder. Selv om kirken offisielt ennå ikke hadde gjort Kristi fødselsfest til noen liturgisk fest, var Jesu fødselsdag allerede plassert i romerske kristnes sinn og sosiale liv.^[4][5]

Når den romerske kirke på et vesentlig senere tidspunkt valgte 25. desember som sin liturgiske fest for Kristi Fødsel, kan det meget vel ha vært for å markere det kristne alternativ til hedendommen – med Sol invictus. Den romerske kirke kunne også ha valgt å feire den 6. januar; den utregning som var blitt vanlig i Østkirken hadde kommet frem til denne datoen, og dette var kjent i Vest. I stedet ble den 6. januar i Vest festdag for en annen hendelse knyttet til Jesu fødsel, nemlig De hellige tre kongers besøk.

Tittelen fikk prominens første gang under keiser Elagabalus, som uten fremgang prøvde å pålegge tilbedelsen av El Gabal, solguden man tilbad i hans fødeby Emesa i Syria. Ikke før var keiseren død (222) falt det hele sammen – selv om keiserne fortsatt ble avbildet på mynter med en strålende solkrone i nesten et hundreår til.

Dessuten ble tittelen invictus applisert på Mithras i privatkulten rettet mot denne guden. Den dukker også opp i forbindelse med guden Mars.

Typen Sol Invictus, skjønt ikke den samme, dukker opp på keiserlig mynt fra keiser Septimius Severus tid og fremover.

Den romerske gens Aurelia ble knyttet til dyrkelsen av Sol. Etter sine seire i Østen introduserte keiser Aurelian den offisielle kult av Sol Invictus. Det innebar at solguden ble den fremste guddom i det romerske keiserrike, og keiseren bar selv hans strålende krone. Han grunnla pontiffkollegiet og dediserte et tempel til Sol Invictus i 274. Det er mulig at han også innstiftet festivalen kalt dies natalis Solis Invicti, den ubeseirede sols fødselsdag, men første nedtegnelse i en kalender som man er kommet over, er fra året 354. I alle fall, selve kulten var i alle fall fast etablert på 300-tallet.

Keiserne frem til Konstantin I lot Sol Invictus prege på deres offisielle mynt, med forklaringen SOLI INVICTO COMITI, slik at det skulle fremgå at keiseren stod den ubeseirede sol nær. Konstantins mynt hadde dette preg helt til år 323.

Konstantin bestemte den 7. mars 321 at dies Solis – solens dag – skulle være den romerske hviledag. Sol Invictus-religionen holdt seg helt til keiser Theodosius I formelt avviklet den 27. februar 390.

• (en) Sol Invictus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sol Invictus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Encyclopædia Britannica Online: Sol
• Probus og Sol, med avbildninger av mynter Arkivert 3. april 2005 hos Wayback Machine.
• Roman-Emperors: Aurelian
• Gibbon's Decline and Fall: Triumph of Aurelian
• Gibbons referanser til Aurelians Temple of Sol Invictus
• Clement A. Miles, Christmas in Ritual and Tradition, Christian and Pagan (1912): December 25 and the Natalis Invicti
• Catholic Encyclopedia (1908): Christmas
• Gamle kilder

• L. Halsberghe: The Cult of Sol Invictus, Leiden, 1972