Sophie Scholl

Sophie Scholl
Født		Sophia Magdalena Scholl 9. mai 1921[1][2][3][4] Forchtenberg[5]
Død		22. feb. 1943[1][2][4][6] (21 år) Justizvollzugsanstalt Stadelheim
Beskjeftigelse		University student, motstandskjemper
Utdannet ved		Ludwig-Maximilians-Universität München
Far		Robert Scholl
Mor		Magdalena Scholl[7]
Søsken		Inge Aicher-Scholl Werner Scholl Hans Scholl[5]
Nasjonalitet		Det tyske riket
Gravlagt		Friedhof am Perlacher Forst
Medlem av		Den hvite rose[5] Bund Deutscher Mädel[5]
Sophie Scholl på Commons

Sophia Magdalena Scholl (født 9. mai 1921 i Forchtenberg, død 22. februar 1943 i München-Stadelheim) var en tysk student og aktivist som var medlem av den antinazistiske organisasjonen Den hvite rose. Hun ble for sitt arbeid i denne organisasjonen dømt til døden og henrettet sammen med sin bror Hans.

Sophie Scholl var datter av Magdalena (1881–1958) og Robert Scholl (1891–1973). Moren var diakonissesøster og faren var en jurist og liberaler som var borgermester i Forchtenberg og senere ble overborgermester i Ulm. Hun hadde fire søsken, og hjemmet var kristelig-humanistisk preget. Familien Scholl var protestantisk.

Søskenflokken var:

• Inge Aicher-Scholl (1917–1998)
• Hans Scholl (1918–1943)
• Elisabeth Hartnagel (f. 1920)
• Sophie (1921–1943)
• Werner Scholl (født 1922, savnet på Østfronten 1944)

Den eldste søsteren, Inge, skrev etter krigen flere bøker om Den hvite rose. Den andre søsteren i rekken, Elisabeth, giftet seg med Sophies forlovede Fritz Hartnagel.

Sophie Scholl trodde først på nasjonalsosialistenes samfunnsideal, og ble medlem av Bund Deutscher Mädel som tolvåring. Hun ble et ledende medlem av ungpikeorganisasjonen i BDM. Entusiasmen i starten gikk gradvis over til kritikk, ettersom hun ble klar over de regimekritiske politiske meningene til sin far, venner, og også noen av lærerne. Den politiske holdningen ble etterhvert et viktig kriterium for valg av venner.

I 1940 påbegynte hun et studium til barnepleier, og håpet dermed å unngå riksarbeidstjenesten som var et krav for å studere ved universitetet. Dette viste seg imidlertid å være feil. Hun ble tvangsutskrevet til riksarbeidstjeneste og fikk forlenget tjenesten med krigshjelpetjeneste. Hennes opplevelser og inntrykk forsterket avvisningen av det nasjonalsosialistiske regimet. I mai 1942 begynte hun å studere biologi og filosofi ved Ludwig-Maximilians-universitetet i München – ingen selvfølge i et land der tillatt kvote av kvinnelige studenter var blitt senket til ti prosent av studentmassen.^[8] Kursene hun kunne se frem til, var blant annet: Fødsel, ekteskap og død: Rasens rolle i folkekarakteren (med lysbilder); Regressive folk, primitive raser, gamle kulturer (med lysbilder; og Krigens sosiologi (åpent for allmennheten).^[9]

I sommerferien samme år måtte hun gjøre arbeidstjeneste ved jernverket i Ulm. De fleste der var kvinnelige, russiske slavearbeidere som måtte jobbe sytti timer i uken (tyskerne slapp med sekstitimersuke), bodde i brakker bak piggtrådgjerde ved siden av fabrikken, og knapt overlevde på sin rasjon av suppe. Sophie stakk til dem litt brød og prøvde seg med russiske fraser hun hadde lært. På samme tid satt faren hennes i fengsel fordi han hadde sagt at Hitler var «en svøpe for menneskeheten» – og ble overhørt av sin sekretær, som angav ham til Gestapo. Dette var et sjokk for Scholl-familien, som hadde ansett kvinnen som en venn. Han ble umiddelbart hentet til avhør, men satt fri igjen en tid fordi hans konsulentfirma da var involvert i et større prosjekt for Ulm kommunes økonomiavdeling.^[10] Familien fikk lov å sende ham et brev hver 14. dag, og han kunne svare en gang i måneden. Noen kvelder gikk Sophie ut til fengselet og stilte seg så tett inntil hun torde, og spilte så på fløyten sin Die Gedanken sind frei (i norsk oversettelse heter den Din tanke er fri), skrevet under revolusjonen i 1848.^[11]

Etter å ha sonet to av de fire månedene han var idømt, ble faren løslatt uten noen forklaring, dog med forbud mot å praktisere sitt yrke. Samtidig var Sophie ferdig med sine åtte ukers arbeidstjeneste.^[12]Broren hennes hadde opprinnelig forsøkt å holde henne utenfor Den hvite roses arbeid, men hun insisterte på å delta. I begynnelsen av sommeren deltok også Sophie i produksjonen av Den hvite roses pamfletter, samt distribusjonen av disse. Hun ble arrestert 18. februar 1943, mens hun delte ut den sjette pamfletten på universitetet i München. Hun og hennes bror ble oppdaget av vaktmesteren, og innbragt til Gestapo i München, hvor Sophie Scholl ble forhørt av kriminaloversekretær Robert Mohr. Hun benektet først alt, men etter at broren tilstod valgte hun også å tilstå. Hun og broren forsøkte da å påta seg hele ansvaret og beskytte vennene.

Den 22. februar 1943 ble Sophie, broren Hans og vennen Christoph Probst dømt til døden av Folkedomstolen. Domstolens beryktede president Roland Freisler var kommet ens ærend fra Berlin til München for å lede rettssaken. Noen timer etter domsavsigelsen ble hun henrettet med giljotin i fengselet München-Stadelheim av skarpretter Johann Reichhart under oppsyn av lederen for henrettelsesavdelingen ved landretten i München, førstestatsadvokat Walter Roemer. Tilstede ved henrettelsen var også Roemers assistent, en prest, en lege og tre skarpretterassistenter. Hun er begravet på gravlunden Am Perlacher Forst like ved siden av.

Sophie Scholl er portrettert i tre filmer. Lena Stolze spilte Sophie Scholl både i Michael Verhoevens film Die weiße Rose og Percy Adlons film Fünf letzte Tage, begge fra 1982. I februar 2005 kom filmen Sophie Scholls siste dager ut, hvor Julia Jentsch spiller Scholl. Den siste filmen er basert på avskriftene fra forhørene av henne og grundig forskning, og er svært historisk korrekt og detaljtro.

Hans og Sophie Scholl var lenge de eneste ikke-kommunistiske opposisjonelle fra nazitiden som ble offentlig hedret av myndighetene i DDR.

Instituttet for statsvitenskap ved Ludwig-Maximilians-Universität München har fått navnet Geschwister-Scholl-Institut etter søskenparet. Et stort antall plasser og gater har fått navn etter de to, enten sammen eller enkeltvis. Også Christoph Probst har fått en gate oppkalt etter seg i München. Det finnes også flere skoler som er oppkalt etter søsknene.

I 2003 ble en byste av Sophie Scholl avduket i Walhalla-tempelet.

I 2000 stemte leserne av damebladet Birgitte Sophie frem til førsteplass blant 1900-tallets mest betydningsfulle kvinner. I en meningsmåling utført av TV-kanalen ZDF i 2005, ble Sophie og Hans Scholl sammen kåret til de fjerde viktigste tyskere i historien, foran Goethe og Bach. Blant unge seere havnet de på førsteplass.^[13]

• (de) Michael Kißener: «Scholl, Sophie Magdalena.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 445 f. (digitalisering).
• Bernd Aretz: Sophie Scholl. Der Mut, sich selbst treu zu sein. Ein Lebensbild. Neue Stadt, München 2013, ISBN 978-3-87996-987-6.
• Barbara Sichtermann: Wer war Sophie Scholl? Jacoby & Stuart, Berlin 2008, ISBN 978-3-941087-11-8.
• Hermann Vinke: Das kurze Leben der Sophie Scholl. Ravensburger, Ravensburg 2005, ISBN 3-473-58011-2.
• Frank McDonough: Sophie Scholl: The Real Story of the Woman who Defied Hitler. The History Press, 2009, ISBN 978-0-7524-4675-2 (hardcover), ISBN 978-0-7524-5511-2 (paperback).
• Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose, forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0
• Peter Normann Waage: Leve friheten! Traute Lafrenz og Den hvite rose, forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7

• (en) Sophie Scholl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sophie Scholl på Discogs
• (de) Verk av og om Sophie Scholl i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• (de) Verk av og om Sophie Scholl i Deutsche Digitale Bibliothek
• (de) Kortbiografi på Gedenkstätte Deutscher Widerstand
• (en) Artikkel om Den hvite rose og Sophie Scholl fra nettstedet Shoah Education
• (de) The Geschwister-Scholl-Institut
• (de) Sophie Scholls tid i Ludwigsburg (engelsk/tysk)