Soules-konspirasjonen

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Soules-konspirasjonen var et forsøk på statskupp i Skottland av tilhengere av Balliol-fraksjonen i 1320 som ble slått ned av kong Robert I av Skottland.

På grunn av seieren over England i slaget ved Bannockburn i 1314 og at engelskmennene ble jaget ut av Berwick-upon-Tweed i 1318 og til sør til skotske grensen, fikk kong Robert I av Skottland stor oppslutning hos folk flest og det samlet Skottland for første gang siden kong Alexander III av Skottland døde. Men det betydde ikke at alle vanskeligheter var over. Den hellige stol anså at skotsk krigføring over grensen var et brudd på den våpenhvilen som de selv hadde forhandlet fram. Pave Johannes XXII bannlyste øyeblikkelig Robert Bruce og tre av hans biskoper, en bannlysning som ble gjentatt i 1319 og 1320. Paven gjorde det ikke for religiøse grunner, men kun for politiske. Sett fra Den hellige stol var Bruce en «morder som hadde begått helligbrøde» og hensikten var bryte det skotske folkets lojalitet til kongen og oppmuntre hans fiender.

I årene etter Bannochburn konspirerte tilhengerne av John Balliols sønn Edward for å avsette Bruce og innsette Edward Balliol som den «rettmessige» konge. Spesielt i Robert Bruce eget område i sørvestlige Skottland i Galloway, Dumfries og Ayrshire, og i deler av Argyll hadde misnøyen sine tilhengere. Det var en misnøyde som England ønsket å kultivere.

En del av adelen, spesielt de som støttet Balliol-fraksjonen, var fortsatt misfornøyde. I de to årene mellom 1218 og 1320 konspirerte fraksjonen et statskupp. Den var ledet av gruppe landeiere som telte William Soules, Roger Mowbray, David Brechin og Angnes, grevinne av Strathearn, som igjen ble støttet av noen mindre betydningsfulle riddere og væpnere som inkluderte John Logie, Patrick Graham, Eustace Maxwell, Walter Barclay, Gilbert Malherbie, Richard Broun, Hamelin de Troup og Eustace Rattray. Mange av disse var en betydelig trussel som hver kunne samle opptil hundre væpnede menn.

William Soules støttet Balliol-saken til tross for at Nicholas de Soules var en av de 13 konkurrentene som la krav på den skotske tronen i 1291. Se Konkurrentene til den skotske trone.

Forsøket på statskupp ble avslørt før det ble utført. Hvordan er fortsatt noe uklart. Muligens var det en forræder blant Balliol-fraksjonen ved navn Murdoch av Monteith. Noen historikere har pekt på konspirasjonen ble snappet opp i Frankrike av jarlen av March som var med i den skotske delegasjonen på veg til Avignon for å overrekke den berømte Arbroath-deklarasjonen. Uansett avbrøt jarlen av March reisen og skynde seg i all hast tilbake til Skottland.

Da Robert Bruce fikk vite om konspirasjonen reagerte han med den hurtigheten som var karakteristisk for ham og fikk hæren til å ringe inn og fengsle konspiratørene. Noen greide å flykte til England, men de fleste ble dratt i jern til det daværende kongssetet Scone for å møte kongens vrede.

De ble anklaget for forræderi i august 1320. Seks av de anklagede hadde faktisk underskrevet Arbroath-deklarasjonen, men det var Robert Bruces pragmatisme som fikk ham til å være mindre hardhendt enn forventet. Bruce kalkulerte sannsynligvis med at Balliol fortsatt ville ha tilhengere over hele landet og at massehenrettelse og store represalier kunne utløse en borgerkrig som både England og Den hellige stol ville profittere på.

William Soules og grevinne av Strathearn ble dømt til livsvarig fengsel (en straff som de begge muligens unnslapp), andre fikk inndratt sin formue og landområder og andre ble landsforvist, tvunget til gå i eksil i England og Frankrike.

Men noen måtte dø forræderens død. Saken kunne ikke bli ferdig uten å statuere et håndfast eksempel. De som måtte unngjelde ble fire mann:

• John Logie fra Perthsire
• Gilbert Malherbe fra Stirlingshire
• Richard Broun fra Ayrshire
• Sir David Brechin fra Angus

Sistnevnte var ikke en av de aktive konspirtørene, men det ble sagt at han kjente til forsøket på statskupp og hadde unnlatt å informere kongen.

Alle fikk den «engelske» straffmåten, den samme måten som engelskmennene hadde henrettet Robert Bruces egne brødre på, ved hengning, trekking og kvartering.

• Scotland: Politics, Government and Law^{[død lenke]} Historiography of Scotland, 1100–1500 by Hector L. MacQueen