Spinnerokk

^{[trenger referanse]}

Spinnerokk eller spinnrokk, også kalt hjulrokk eller bare rokk, er et redskap for å spinne, det vil si tvinne fibre til tråd og garn. Spunnet tråd og garn brukes særlig til å veve tekstiler og strikke klesplagg. Å lage tråd, tekstiler og tøy var svært tid- og arbeidskrevende før moderne masseproduksjon ble vanlig. Spinnerokkene, som ble tatt i bruk i Europa gradvis fra 1500-tallet, lettet deler av dette arbeidet betydelig.

De vanligste hjulrokkene i Norge har et pedaldrevet svinghjul, et vannrett eller skråstilt brett (rokkebryst), en vinge (spindel) som spinner tråden og en snelle som samtidig spoler opp garnet. På enklere skottrokker settes drivhjulet isteden i sving med håndkraft. Der vindes også garnet opp på teinen i en egen prosess etter at det er spunnet.

Opprinnelig ble ordet rokk, som kan stamme fra et gammelt indoeuropeisk ord for «å spinne», brukt som betegnelse både på det avlange trestykket (spinnekjepp) der en henger fibermaterialet når en spinner, og på en håndtein (spindel). Siden er rokk særlig tatt i bruk som navn på forskjellige slags hjulrokker.

Ordet rokk har usikkert opphav. På norrønt og islandsk har det formen rokkr og kommer fra eldre tyskspråklige former som rock, rocko og rocken. Der er det lånt fra gammelsaksisk rok (i gammelengelsk var ordet rocc). Dette ordet har vandret mellom flere gamle språk med utgangspunkt i en indoeuropeisk ordrot som opprinnelig kan ha betydd «spunnet garn» eller noe tilsvarende. Ordrota forekommer i det oldirske rucht, det vil si «tunika» eller «trøye», og antakelig også i rokk i betydninga «langt ytterplagg». På svensk betyr rock fortsatt «frakk», mens rock på tysk betyr «skjørt».

Rokk som betegnelse for «spinneredskap» har blitt lånt videre fra germanske språk til det italienske rocca. Derfra har ordet i formen rochetta, «liten håndrokk», gitt opphav til rakett, en gjenstand med noenlunde samme avlange form som nettopp et rokkehode eller spinnekjepp til å henge ull på.

Ordet rock som betegnelse på rockemusikk kommer fra den amerikanske uttrykket rock'n'roll, det vil si «rokke og rulle». Det engelske rock betyr «rokke», «vugge», «gynge» eller «bevege i rykk», og stammer fra et gammelt germansk ord som også har gitt opphav til «rykke», «rugge» og kanskje «rutsje» i norsk språk.

Hovedprinsippet i all spinning er at fibrene trekkes ut og tvinnes så de henger sammen i en tråd. Allerede i steinalderen begynte en å bruke håndteiner for å oppnå dette. En slik tein er en liten, rett pinne med en tyngde i den ene enden. Når fibermaterialet blir festet til teinen, og den blir hengt ned og satt i rotasjon, tvinnes tråden som kan vikles opp som garn.

Innretninger med spinnhjul for å drive teinen rundt, ble tatt i bruk i India i århundrene etter år 500. Oppfinnelsen med hjul og snoroverføring ble via orienten ført videre til Europa i middelalderen på 1100-tallet. Enkle skottrokker med spinnhjul var kjent i Frankrike på 1200-tallet. Vingerokken ble utviklet i Nord-Italia og Tyskland sist på 1400-tallet. Den gjorde spinninga enda mer effektiv ved at den både spant og rullet opp tråden. Den første kjente bildet av en slik rokk er fra et tysk håndskrift fra 1480.

Da rokkene spredte seg i Mellom-Europa på 1200-tallet, sørget imidlertid laugene flere steder for at de nye redskapene ble forbudt. Forbud er dokumentert i Venezia i 1224, Bologna i 1256, Paris i 1268, Speyer i 1280, Abbeville i 1288, Siena i 1292 og i Douai i 1305. Forbudet ble iverksatt for å beskytte produksjonen av ulltråd spunnet med håndtein, en vare som ble ansett for å være av høyere kvalitet. For eksempel heter det i det såkalte Livre des metiers fra Brugge omkring 1349 at ulltråd spunnet med rokk er for svak, ujevn, klumpete og utilstrekkelig tvunnet. I tillegg har antakelig frykten for økt konkurranse vært avgjørende. Spinnevirksomheten ble allerede utført av mengder av spinnersker som arbeidet hjemme, ofte under elendige betingelser og mot svært lav betaling. Likevel opprettholdt laugene i mange områder rokkeforbudet inn på 1400- og 1500-tallet.

• 
  «Elisabeth av Thüringen spinner til de fattige» malt av Marianne Stokes 1895 viser en rokk av typen castle wheel («borgrokk»). Vingen og teinen med snella er montert over svinghjulet som drives av en eller to fotpedaler. Legg merke til rokkehodet med svart ull.
• 
  «Portrett av Anna Codde» malt av nederlenderen Marten van Heemskerck (1498-1574) i 1529 viser en kvinne som spinner garn med en hånddreven skottrokk.

• 
  «Familie med kvinne ved spinnerokken» («Familie mit Frau am Spinnrad») ble malt av tyskeren Hermann Sondermann (1832–1901) i 1879. Motivet viser en kvinne som arbeider ved vingerokken mens hun passer barn.
• 
  «Sovende spinnerske» av den franske maleren Gustave Courbet fra 1853 viser fibermaterialet bundet med bånd til en kjepp (håndrokk) samt spinnemekanismen på en vingerokk. Bildet illustrerer ellers godt det krevende spinnearbeidet og den slitsomme kvinnehverdagen.

Vingerokken kom til byene i Norge på slutten av 1500-tallet, men ble vanlig først ut på 1700-tallet. Ikke før i 1740-åra kom de tunge skottrokkene til Norge, men de fikk liten utbredelse. Slike rokker ble tatt i bruk ved tukthusmanufakturene, de såkalte spinnehusene, straffeanstalter eller fengsler der barn og kvinner dømt for løsgjengeri, utukt, tigging og annet, ble satt til å spinne og veve. Ellers forandret vingerokkene seg på 1800-tallet. Da ble drivhjulet større, delene spinklere, og det skråstilte rokkebrystet ble ofte stilt vannrett.

Spinning, veving og annet arbeid med tekstiler var tidligere typisk kvinnearbeid. Dette var en tidkrevende aktivitet, og også mange barn måtte hjelpe til. Hjulrokkene lettet og effektiviserte dette arbeidet kraftig i forhold til håndteinene, men spinning krevde fortsatt nøyaktighet og trening for å få godt garn. Med rokkene oppstod også en ny yrkesgruppe av håndverkere, nemlig rokkemakerne og -dreierne, menn som lagde og reparerte spinnerokker. De etablerte seg først i byene, men spredte seg snart også til bygdene.

Den første spinnemaskin, der garnet ble viklet opp på 250 roterende spindler, ble laget i England i 1743. Den engelske veveren James Hargreaves (1720–1778) oppfant sin «Spinning Jenny», en automatisert spinnemaskin, i 1764. Den spant like mye bomullsgarn som 20-30 personer kunne med hver sin rokk, og oppfinnelsen la dermed grunnlaget for den industrielle revolusjonen og tekstilindustrien som etter hvert overtok for rokkene.

Selv om spinnemaskinene og -industrien kunne produsere billige stoffer, forble rokkene vanlige i private hjem. Redskapet var mange steder en del av det påkrevde brudeutstyret som den nygifte skulle ta med seg inn i husholdninga. Spinnerokker brukes også i dag i store deler av verden. I Vesten er det imidlertid mest til hobbybruk og husflid, der brukskunstnere og andre også bruker moderne, elektrisk drevne rokker. Det samme gjelder håndteiner. De gikk ut av bruk i Norge før år 1900, men benyttes fremdeles litt i hobbysammenheng og flere steder i verden der folk er fattige.

Hjulrokker grupperes ofte i hovedtypene hjul- eller vingerokker og skottrokker. Lista her viser flere typer, særlig fra Europa. Mange av variantene er kjent under flere navn.

• Håndrokk, rokk eller spinnekjepp er et hjelperedskap i form av en tilskåret kjepp der spinnematerialet, for eksempel kardet ull, kan bindes fast eller vikles rundt. Slike rokker kan brukes sammen med både håndtein og hjulrokk. De kan holdes i handa, stikkes under armen, klemmes mellom knærne, festes i beltet eller legges i fanget. En dreid trestav med tilsvarende funksjon som enten er montert på hjulrokken eller utstyrt med en korsfot, kalles ofte rokkehode. Ordet håndrokk kan også brukes som betegnelse på håndtein og dessuten om hele systemet med rokkehodekjepp og hengende håndtein.
• Hjulrokk er alle slags rokker med et hjul som driver spinnemekanismen med tein og snelle rundt. Betegnelsen brukes vanligvis om vingerokk.
• Skottrokk er en eldre og enklere type hjulrokk der drivhjulet blir sveivet eller snurret for hånd. Hjulet på skottrokkene er ofte stort og dreier en enkel tein. Spinninga og opprullinga av garnet på spolen skjer derfor i to atskilte prosesser. Ordet skottrokk har usikkert opphav, men kan opprinnelig ha betegnet en spinnrokk av skotsk type med stort, hånddrevet hjul.
• Vingerokk er en videreutviklet hjulrokk der teinen er påmontert både vinge (også kalt vinde eller spindel) og snelle (rulle, spole, bobin) slik at spinning og oppvikling foregår samtidig. Når spinnersken tråkker på trøen, går drivhjulet rundt og driver vingen og snella i forskjellig fart. Fibrene løper i et spor inn på vingen ytterst. Garnet tvinnes dermed samtidig som det rulles opp på snella innerst på teinen. Spinneapparatet er plassert på brettet (rokkbrystet) midt på rokken. Den høye staven, rokkehodet, kan brukes til å henge opp ulla før spinning.
• Langrokk er en lang, lav spinnerokk av den eldre skottrokktypen der spindelen blir drevet av et hjul med håndsveiv.
• Oppstanderrokk eller oppstadrokk er et annet navn på en stående hjulrokk, i motsetning til håndrokk.
• Trårokk, på dansk træderok, er en rokk med trøe eller fotbrett.
• Spolerokk er en liten rokk til oppspoling av islett (tversgående veftetråder i en vev).
• Tvinnerokk er rokk eller tvinnemaskin til tvinning av tykkere garn.
• Sladrerokk er en spøkefull betegnelse på håndteiner og enkle, gammeldagse rokker som en kunne bære med seg når en kom sammen for å prate.
• Charkha er en enkel, lav rokk som tradisjonelt blir brukt i India. Pasifisten Mahatma Gandhi (1869–1948) anbefalte spinning og veving av khadi, et lokalprodusert tekstil av håndspunnet garn, både som et politisk kampmiddel mot britenes kolonistyre i India og som en aktivitet for å styrke selvdisiplinen. Charkhaen representerte for mange Indias økonomiske underlegenhet i forhold til tekstilprodusenten Storbritannia, men ble også tatt i bruk i selvstendighetskampen. Gandhi beskrev den beskjedne innretningen som «inkarnasjonen av India og løsningen på alle landets ulykker» (the embodiment of India and the redemption of all its ills) og foreslo rokken som flaggmotiv allerede i 1916. Charkhaen, hvis navn etymologisk henger sammen med chakra (sanskrit for «hjul»), ble dermed symbol for den indiske frigjøringskampen.

• 
  Fotografi fra 1870-tallet av kvinne fra Alsace kledt i folkedrakt ved en liten rokk med høyt rokkehode med mye ullfiber.
• 
  Nostalgisk, håndkolorert postkort av «gode, gamle dager» fra omkring 1900 viser en irsk vingerokk av en gammel, kraftig type. Den høye, dreide staven (rokkehodet) kan brukes til å henge opp ulla før spinning.
• 
  Postkort av ung fransk kvinne ved rokken ca. 1910.
• 
  Demonstrasjon av gammel skottrokk med stort drivhjul på et «præriemuseum» i Fishers i Indiana i USA.

• 
  Den tradisjonelle rokken charkha ble et viktig symbol i Indias selvstendighetskamp mot Storbritannia. Dette indiske nasjonalflagget ble brukt av flere grupper fra 1931. Bildet av rokken ble erstattet med chakra, «lærens hjul» innen buddhismen, da landet ble fritt i 1947.
• Mahatma Gandhi anbefalte spinning og veving av khadi, et tekstil av håndspunnet garn, som politisk kampmiddel mot britenes styre i India og for å styrke selvdisiplinen. Filmklippet viser ham ved den tradisjonelle indiske rokken charkha og er tatt opp 1925-1928.
• 
  Kvinne spinner tråd for hånd i et lite veveri i byen Tezpur i den indiske delstaten Assam 2006. Spinneren roterer hjulet med høyre hånd og styrer fibrene med venstre. Bak sees deler av vevstolen og til høyre et enkelt hespetre til å vikle opp garnet i hesper og bunter.
• 
  Spinning av silketråd på hånddreven rokk ved en silkefabrikk i oasebyen Khotan i Kina.

Råmaterialet for spinning kan være naturfibre som stry, lin, ull, bomull og silke, eller kunstfibre. I eldre tider ble også hamp og nesle spunnet til tråd, for eksempel for å veve seilduk, et svært ressurs- og arbeidskrevende produkt som ellers krevde store mengder ull.

Ved bruk av håndteiner blir fibrene strukket på grunn av vekten av teinen, og slikt garn blir dermed glattere og tettere enn det som er spunnet på skottrokker, der fibrene blir ført inn mot teinen fra sida og ikke strekkes like mye.

Et hespetre er et redskap som brukes til å vinde opp det ferdigspunne garnet fra spolen for å lage en hespe eller garnbunt, mens en garnvinde brukes for å vinde av en hespe til et garnnøste.

• Rokkekall var en mann som ifølge gamle tradisjoner måtte gi en kvinne ny rokk eller reparere den gamle dersom han var førstemann til å se henne spinne i det nye året.
• I svenske områder rundt Østersjøen var det vanlig å gi rockblad som friergaver fra ca. 1770 til 1900. Et rockblad var et flatt trestykke med tagger og spor, som ble stukket fast på spinnerokkenes rokkehode og brukt til å henge opp linfibrene på. Skikken med å gi forseggjorte rockblad med enkle, utskårne symboler og malt i fine farger som frier- eller forlovelsesgaver til unge jenter kom til Sverige fra Øst-Europa. Andre typer dekorerte og samtidig praktiske friergaver kunne være mangletre og utskårne detaljer til vevstoler.
• Ordet rokkehjul kan også bety rokkering.

• Spinning
• Håndtein
• Garn
• Repslagning, spinning, fletting og annen framstilling av tauverk
• Gogn, redskap til å tvinne forsyntråd med (fortom på fiskesnøre)

• (en) Spinning wheels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• www.spinnvilt.no om rokker
• www.spinnvilt.no om spinning
• Spinning wheels of Norway (på engelsk)
• Om ull og spinning i gammel tid
• Oppslagsordet «Rok» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (etymologi m.m. på dansk)
• Oppslagsordet «Spinning» i Nordisk familjebok fra 1917 (på svensk)
• «DigitaltMuseum: Søk: 'rokk'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012.