Sportsfly

Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Sportsfly,^[1] kjent som mikrofly (eller et mikrolett luftfartøy) fra 1983 til 2020,^[2] er en betegnelse på fly med lav maksimum avgangsvekt og enklere krav til pilotopplæring. Vektgrensene varierer mellom land, og det foregår harmoneringsarbeid.^[3] I USA kan sportsfly veie inntil 600 eller 650 kg (betegnes «light sport aircraft»), mens mikrofly i det meste av Europa kan veie inntil 472 kg.

Etter de gamle norske reglene er et mikrofly definert som et bemannet motordrevet fly som har maksimalt to seter og hvis startmasse ikke kan overstige 300 kg for enseter landfly og 450 kg for toseters landfly (472,5 kg hvis man benytter redningsskjerm). Som sjøfly, amfibiefly, eller fly med flottører tillates 50 kg mer på maksimal startmasse. Flyet må ha en steilehastighet (Vs), eller styrbar hastighet (VSO), (motor(er) på tomgang) på mindre enn 65 km/t (35 knop). Mikrolette luftfartøy kan være utstyrt med fastmontert redningssystem (skrogmontert nødfallskjerm) dimensjonert for fartøyets maksimalvekt (oppgitt av produsenten).

Alle norske mikrofly har registrering som begynner med Y, det vil si hele serien fra LN-YAA til LN-YZZ.

I Norge er det tre kategorier mikrolette luftfartøy.

• Vektskift, også kalt trike eller motoriserte hangglidere. De styres med en styrebøyle ved å forskyve tyngdepunktet under vingen, på samme måte som man styrer en hangglider.
• Rorkontroll, også kalt 3-akse, som styres med stikke og pedaler akkurat som i et vanlig fly.
• Gyrokopter, også kjent som autogyro.

Den mest populære kategorien mikrofly i Norge er 3-akse fly. Denne kategorien fly har gjennomgått en enorm utvikling de siste 20 årene. Dagens 3-akse mikrofly har ytelser og funksjonalitet som tilsvarer lette 2 seters motorfly av normalklassen (småfly).

All flyging med mikrolette luftfartøy skal foregå under visuelle flygeregler (VFR. Det vil si i dagslys, og under skydekket. VFR-flyging over skyer («on top») er ikke tillatt med sportsfly.

I Norge er denne luftsportsaktiviteten underlagt Norges Luftsportforbund (NLF), under "Sportsflyseksjonen". Sportsflyging er en sterkt voksende luftsport, og er spesielt attraktiv for blivende hobbypiloter pga. lavere kostnader enn ordinære småfly. Det finnes 45 sportsflyklubber i Norge, med drøyt 220 luftdyktige sportsfly og tusen medlemmer.

For å bli sportsflyger i Norge kreves det at man har bestått en legesjekk, med tilsvarende krav som for eksempel seilflygere.

Det kreves bestått teorieksamen i følgende fag:

• Lover og bestemmelser
• Aerodynamikk
• Meteorologi
• Motor og propell
• Instrumenter og utstyr
• Teknisk oppbygging og vedlikehold
• Sikkerhet og "Airmanship"
• Navigasjon

Den praktiske flygingen gjøres ved at man flyr øvelser i et fastsatt program sammen med instruktør. Når dette programmet samt teorieksamen og legesjekk er bestått kan man fly alene etter godkjennelse av instruktør før hver flyging, såkalt soloflyging. Etter solosjekk fortsetter man med selvstendig flyging samt trening på navigasjonsturer med instruktør og alene, og etter minimum 25 flytimer totalt kan man fly opp og få utstedt flygebevis. Med dette beviset kan man fly selvstendig, men uten passasjer.

For å kunne fly med passasjer, må man ha totalt minimum 50 flytimer samt bestått en teoretisk og praktisk prøve.

For å kunne fly i kontrollert luftrom kreves det i tillegg at man tar flytelefonisertifikat, utstedt av Luftfartstilsynet.

Det er en rekke muligheter etter at man har fått flygebevis for sportsfly.

• Utsjekk for flyging med sjøfly
• Utsjekk for flyging med skiunderstell
• Slep av seilfly
• Instruktørutdanning
• Videreutdanning til privatflygersertifikat (PPL-A) eller videreutdanning til sertifikat for lette småfly (LAPL)

Antall starter og antall flytimer pr år i Norge (tall fra Norges Luftsportsforbund):

Ifølge statistikk fra Norges Luftsportsforbund (NLF) er det i de siste 15 årene (2002–2016) fløyet omtrent 155 177 timer med mikrolette luftfartøy i Norge. I samme periode har det vært 10 dødsfall, fordelt på 5 ulykker.

Dette gir en ulykkesrate på 64 dødsfall pr million fløyet time med mikrofly.

Tilsvarende tall for store passasjerfly er 4 dødsfall pr million flydde timer, og for private småfly 22 dødsfall pr million flydde timer (kilde: planecrashinfo.com).

Ulykkene med mikrolette luftfartøy etter 2005 har skjedd som en følge av pilotfeil/menneskelig svikt. De fatale ulykkene skjer som regel som en følge av for lav flygefart kombinert med for lav høyde. Dette medfører at flyet staller/flikker/spinner (vingene mister løftet) og flyet faller da tilnærmet i fritt fall ned mot bakken uten mulighet til å rette opp flyet. Ved tilstrekkelig høyde er det for de aller fleste flytyper uproblematisk å rette opp flyet etter en stall/flikk/spinn. Det er i Norge krav til minimumshøyder når man flyr mikrofly. For de aller fleste flytyper er det mulig å rette opp flyet etter stall/flikk/spinn ved flyging over lovpålagte minimumshøyder.

Motorstans i et mikrofly er normalt ikke fatalt da det er mulig å lande flyet med relativt lav hastighet. Feil på selve flyet av en slik art at det medfører fatale ulykker er svært sjeldent med moderne mikrofly.

• Amatørbygd fly
• Eksperimentelt fly
• Småfly

• Norges Luftsportforbund Besøkt 9. april 2021
• "Mikroflyseksjonen" Arkivert 21. mars 2009 hos Wayback Machine.
• Luftfartstilsynets nettsider om mikrofly Besøkt 9. april 2021