Støyskjerm

En støyskjerm (engelsk: noise barrier, sound barrier m.fl.) er en tett skjerm som settes opp mellom en støykilde og et område som skal beskyttes mot støy. En støyvoll har samme funksjon og består av en jordvoll, med eller uten en støyskjerm på toppen. Også en bygning mellom en motorvei eller annen støykilde kan fungere som støyskjerm overfor mer støyfølsom bebyggelse som boliger eller sykehus. Hvis veien går gjennom en skjæring, vil denne dempe støyen. Vantet i en ballbinge kan også virke som støyskjerm, likeså en tribune på en fotballbane. Skal en støyskjerm virke etter hensikten, må den være tett, og støykilden må ikke være synlig fra det stedet som skal skjermes; ved skjerming mot veitrafikkstøy bør støyskjermen gå minst 1 m over frisiktlinjen.^[1] Videre er det lettere å skjerme mot høyfrekvent lyd (f.eks. kurveskrik fra et tog, støy fra bildekk på våt vei eller en vinkelsliper) enn mot lavfrekvent støy, infralyd og strukturlyd (vibrasjoner) som en lastebil på tomgang eller basslyd fra et diskotek. Av samme årsak vil en støyskjerm også endre lydbildet ved at støyen ikke bare blir svakere, men mer dominert av dype toner (bass). I tillegg til støydemping vil en støyskjerm mot en bilvei også redusere mengdene av svevestøv og (i mindre grad) eksos i områdene som skjermes.

Støyskjermer kan brukes mot de fleste bakkenære støykilder. De settes særlig opp mot veier, bl.a. fordi veitrafikk forårsaker nærmere 80 % av støyplagene i Norge. De brukes også for å beskytte mot støy fra f.eks. jernbaner, havner, godsterminaler osv. fotballbaner og andre bakkenære kilder. Derimot har de liten eller ingen virkning mot f.eks. flystøy (unntatt når flyene befinner seg på bakken) og støy fra vindturbiner da disse støykildene er høyt hevet over bakkenivå. Siden støyskjermer må være tette, har en hekk liten virkning mot støy, men den kan gjøre at støyen føles mindre sjenerende fordi en knapt kan se støykilden, i tillegg til at plantene filtrerer ut svevestøv og skaper generell trivsel.

I Norge krever T-1442, Miljøverndepartementets retningslinje for støy i arealplanlegging, støyskjerm eller andre avbøtende tiltak ved gjennomsnitsstøy fra veitrafikk på 55-65 dBA ved ytterveggen. Ved gjennomsnittsstøy over 65 dBA skal støyfølsom bebyggelse unngås.^[2] Også for mange andre støykilder finnes krav om tilsvarende tiltak hvis støygrensene overskrides. T-1442 gjelder bare for bebyggelse eller anlegg oppført i 2005 og senere, og den er juridisk bindende bare hvis den innarbeides i kommunens arealplan. Men også ellers kan den brukes veiledende.

For øvrig viser støykart fra bl.a. Miljødirektoratet at gjennomsnittsstøyen langs en del veier overskrider 65 dBA. De mest utsatte stedene utsettes for gjennomsnittsstøy på over 80 dBA^[3][4], dvs. at selv en støyskjerm neppe er tilstrekkelig for å komme under grenseverdiene.

Der støykilden er usynlig, kan en støyskjerm i flatt terreng redusere veitrafikkstøyen med ca. 10 dBA (desibel-A) i lav bebyggelse.^[1] Ørene våre oppfatter dette som omtrent en halvering av støyen, men lydenergien reduseres med ca. 90 %, dvs. som om en hadde fjernet ni av ti biler. For optimal virkning må skjermen settes opp nærmest mulig støykilden, noe som krav om siktlinjer ofte gjør vanskelig i f.eks. et veikryss – eller nærmest mulig stedet som skal beskyttes. Lydbildet bak en støyskjerm blir også mer dominert av dype toner, da støyskjermen er mest effektiv mot høyfrekvent støy. Lavfrekvent støy dempes mest effektivt hvis støyskjermen lages av tunge materialer, f.eks. betong. Hvis støyskjermen krummes eller bøyes ned over støykilden, blir virkningen antagelig sterkere, men slike støyskjermer er sjeldne i Norge. I hvilken grad støyen reflekteres eller absorberes, bestemmes av materialet i støyskjermen, og ikke minst overflaten, f.eks. ved at en glatt overflate reflekterer mye støy.

I prinsippet kan alle slags materialer brukes til støyskjermer, så sant de tåler klimaet på stedet, sølesprut, påkjørsler osv. Som regel brukes betong og/eller tre, ofte ved at en trevegg settes oppå en solid betongmur. Noen støyskjermer har gjennomsiktige ruter av f.eks. herdet glass, polykarbonatforbindelser.

En støyskjerm mot en vei er som regel 2-3½ m høy, men må ofte bygges høyere hvis den skal beskytte beboere i 3. etasje og høyere i flatt terreng, eller hvis veien er svært bred. Mot motorveier i utlandet finnes støyskjermer på 8-10 m.^[1] En støyskjerm mot en fotballbane må gjerne bygges ganske høy. Det skyldes både at støykildene ofte befinner seg et stykke borte, og at de viktigste støykildene – spillere, trenere og publikum som skriker og skråler, samt baller som slår i vantet med stor hastighet – gjerne befinner seg et stykke over bakken. Mot togstøy har derimot selv en lav støyskjerm god virkning fordi den kan settes opp svært nær den viktigste støykilden (hjul mot skinnegang), og fordi mye av støyen dannes på bakkenivå.

Kostnadene ved å sette opp støyskjermer varierer innen vide grenser. En 2-2½ m høy treskjerm av enkleste type koster 2 000–3 000 kr pr. m ferdig montert, mens høyere og/eller mer forseggjorte støyskjermer kan koste det mnangedobbelte. Likevel utgjør de vanligvis en liten andel av kostnadene ved å bygge en vei – f.eks. var E18 ved Spydeberg, i lett terreng, beregnet å koste ca. 1,3 milliarder kr for 8 km^[5], eller over 160 000 kr/m.

Kostnadene ved en støyvoll varierer mye med terrenget, og hvor massene må hentes fra. I tillegg kommer kostnadene ved vedlikehold.

• Støyskjermer kan vanskelig (eller slett ikke) brukes mot annet enn bakkenær støy.
• Støyskjermer har ofte liten virkning mot lavfrekvent støy, infralyd og strukturlyd (vibrasjoner).
• Særlig de høye støyskjermene kan stenge for utsikten. Enkelte ganger har én eller flere naboer motsatt seg støyskjerm mot f.eks. en vei, men slike hull kan ødelegge virkningen av støyskjermen.
• En støyskjerm på motstående side kan øke støyen med 2 dBA pga. refleksjon.^[6]
• Støyskjermer kan kreve plass og vanskeliggjøre snøbrøyting og annet veivedlikehold.

I USA, hvor massebilismen slo gjennom tidligere enn i Europa, begynte en å sette opp støyskjermer midt på 1900-tallet. I Norge kom de første støyskjermene langs veiene i 1970-årene – dels som følge av voksende interesse for støybekjempelse, dels pga. en voldsom økning i biltrafikken. Ordene støyskjerm og støyskjerming er kjent i norsk siden 1972.^[7]