Stasjon Z

Stasjon Z (tysk: Station Z) var under andre verdenskrig navnet på retterstedet i Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Anlegget ble benyttet til massehenrettelser, men var også reserverettersted for Berlin.

Navnet stasjon Z hevdes å ha blitt til som en grusom «spøk» fra SS. Siden vakttårnet der fangene kom inn hadde betegnelsen Station A, måtte stasjonen ved enden av «reisen» være Station Z – siden Z var den siste bokstaven i det tyske alfabetet.

Hvor mange som ble drept ved stasjon Z er ukjent, siden mennesker som ble sendt direkte til henrettelse ikke ble innregistrert i leiren. De antatte dødstallene for hele Sachenhausen, konsentrasjonsleir, inkludert stasjon Z, varierer fra 30 000 til 100 000. Dette inkluderer også dødsfall på grunn av sult, sykdom, skader, mishandling og medisinske eksperimenter. Ifølge leirkommandant Anton Kaindls forklaring for et sovjetisk militærtribunal i 1947 ble det i hans tid «tilintetgjort» 42 000 mennesker i hele Sachenhausen, hvorav 18 000 i selve hovedleiren. Dersom disse tallene er riktige, ligger antallet drap ved stasjon Z et sted mellom 20 000 og 25 000.

Byggingen av stasjon Z startet i januar 1942 som en utvidelse av Industriehof, konsentrasjonsleiren Sachenhausens industripark hvor fanger utførte slavearbeide i forskjellig småindustri.

Industriehof hadde allerede fra 1940 vært åsted for sporadiske massehenrettelser ved skyting. Høsten 1941 ble en brakke ombygget som «nakkeskuddanlegg» med tre portable krematorieovner tilknyttet. Fanger ble sendt inn til en simulert legeundersøkelse. Når høyden skulle måles ved et målestativ satt opp mot en vegg, ble de gjennom en skjult åpning skutt i nakken av en SS-mann med pistol i et tilstøtende rom. 14 500 sovjetiske krigsfanger ble fra september dette året henrettet her. Hitler hadde personlig beordret at 18 000 skulle dø, men resten av kvoten ble fylt ved dødsfall på grunn av sult og sykdom. Stasjon Z ble bygget som en utvidelse av dette anlegget.

Henrettelsene ved stasjon Z ble i begynnelsen hovedsakelig utført ved hengning eller skyting i spesielle løpegraver. Anlegget hadde eget krematorium. Ved innvielsen den 28. mai 1942 ble flere høye embedsmenn fra Reichssicherheitshauptamt invitert til å bevitne skytingen av 96 jøder, som en demonstrasjon av anleggets effektivitet.

I løpet av 1942 ble det ved stasjon Z påbegynt bygging av et gasskammer i forbindelse med krematoriet. Opplysningene om når dette først ble tatt i bruk varierer, de fleste kildene oppgir mars 1943. Gasskammeret var lite etter nazistenes målestokk, med en grunnflate på 2,5 x 3,5 meter. Det var beregnet for drap på grupper på inntil 35 personer. Kammeret var innredet som en virkelig dusj, gassen ble ledet inn i kammeret gjennom seks dusjhoder.

Krematoriebygningen ved stasjon Z ble revet av østtyske myndigheter på 1950-tallet.

Se Sachsenhausen (konsentrasjonsleir).