Statsshinto

Statsshinto var Japans statsreligion i Meiji-perioden frem til august 1945, slutten av andre verdenskrig. Begrepet «statsshinto» ble mest brukt etter 1945.^[1] Avviklingen av statsshinto var en av amerikanernes krav etter Japans kapitulasjon. Artikkel 28 i grunnloven stod for religionsfrihet, men stadfestet også at shinto hadde en privilegert posisjon i det japanske samfunnet. Denne paragrafen ble fjernet etter andre verdenskrig etter krav fra amerikanerne.

I den senere delen av Tokugawa-perioden var det flere lærde som samlet seg om læren kokugaku (国学), studie av nasjonen. De ville dra fokuset bort fra Kina og dens originale filosofier som konfusianismen og buddhismen. Disse lærde fremmet nasjonale verdier og shintotilbedelse. De hadde stor påvirkning på Meijirestaurasjonen for shinto sin fremtidige rolle for staten og samfunnet.

Den nye Meiji-regjeringen i 1868 så til vesten for å få økonomien, det militære og teknologien til å vokse raskt for å ta igjen de vestlige landene og bli de første ikke-vestlige imperialistene. De så også til shinto for å fremheve nasjonalidentiteten og støtte den militaristiske politikken. Det ble bl.a. opprettet et byrå kalt «Office of Shinto worship» for å utvikle og promotere regjeringssentrerte tilbedelsesritualer^[2]. Shintoprester ble da medarbeidere i staten.

• McCargo, Duncan (2004). Contemporary Japan. Storbritannia: Palgrave MacMillan. ISBN 978-0-333-96192-6. 
• Agency for Cultural Affairs (1972). Japanese Religion, A survey. Kodansha International. ISBN 0-87011-467-0.