Steady-state-teorien

Steady-state-teorien er en modell for universet der en tenker seg at dette er uendelig i tid og rom.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Forutsetningen for denne modellen er at universet i stor skala er likt overalt og til alle tider. Når man så observerer at universet utvider seg, det vil si at avstander mellom fjerne galakser øker med tid, må det følgelig stadig skapes ny materie i verdensrommet, slik at nye galakser kan danne.

Teorien ble fremsatt av de britiske astronomene Hermann Bondi og Thomas Gold, og matematisk utformet av Fred Hoyle i 1948.

Den var meget populær i 1950- og 1960-årene som et alternativ til det som Holye i 1948 nedsettende kalte big bang-teorien, men i og med oppdagelsen av kosmisk bakgrunnsstrålning i 1965 begynte flere og flere fysikere å oppgi dem til gunst for Big Bang, som hadde forutsagt oppdagelsen av en slik stråling.

Teorien er ikke lenger aktuell.

I 2014 ble det kjent at grunnideen til steady state også var å finne i et manuskript fra Albert Einstein fra året 1931. Det er i Universitetet i Jerusalems eie, og var ikke blitt nøyere gransket før i 2010-årene.[1][2]

Enda lengre tilbake formulerte naturfilosofen Sigerius av Brabant (død 1284) ved universitetet i Paris en slik tanke.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ David Castelvecchi: Einstein’s Lost Theory Uncovered. The famous physicist explored the idea of a steady-state universe in 1931. I: Scientific American/Nature Magazine. Online-utgave 25. februar 2014.
  2. ^ Cormac O’Raifeartaigh, Brendan McCann, Werner Nahm, Simon Mitton: Einstein’s steady-state theory: an abandoned model of the cosmos. arXiv:1402.0132