Stefan Báthory

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2020-07

Stefan Báthory Konge av Polen og storfyrste av Litauen
Maleri av Jost Amman 1585
Født		1533 Somlyo, Transilvania; nå Șimleu Silvaniei, Romania
Død		1586 Hrodna
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Konge av Polen (1576–1586)
Utdannet ved		Universitetet i Padova
Ektefelle		Anna Jagiellonerinnen
Far		Stefan VIII Báthory av Transsylvania
Mor		Catherine Telegdi
Søsken		Anna Báthory Christopher Báthory[1] Andrew Báthory
Nasjonalitet		Polen-Litauen Fyrstedømmet Transilvania
Gravlagt		Royal Tombs of the Wawel Cathedral
Annet navn		Stefan Batory
Regjeringstid		1575–1586
Signatur
Våpenskjold
Stefan Báthory på Commons

Stefan Báthory av huset Báthory (ungarsk István Báthory, polsk Stefan Batory, litauisk Steponas Batoras; født 27. september 1533 i Szilágysomlyó i Ungarn, død 12. desember 1586 i Grodno i Polen-Litauen) var fyrste av Transilvania og siden konge av Polen og storfyrste av Litauen. Han ble født som István Báthory, og etterfulgte Johann II Zapolya som fyrste av Transilvania og regjerte fra 1571 til 1575, da han så gav makten til sin eldre bror Kristoffer Báthory. I 1575 ble han valgt til konge av Polen og styrte Det polsk-litauiske samvelde under navnet Stefan Batory. Samtidig inngikk han ekteskap med Sigismund II Augusts søster Anna, som offisielt ble hans medkonge. Under Stefan Báthorys tid ble Universitetet i Vilnius grunnlagt 1579, i sin tid det østligste i Europa. Han huskes som en av de mest fremgangsrike polske valgkonger.

Stefan var sønn av Stefan VIII Báthory av Transsylvania og medlem av slekten Bathory. I perioden 1571 – 86 var Stefan Báthory fyrste av Transilvania.

Den 13. desember 1575 ble Žygimantas Augustas' søster Anna Jagiellonica den siste regent fra Jogailasslekten, valgt til konge av Polen og storfyrste av Litauen. Hun giftet seg med Stefan Báthory den& 1. mai 1576, som samtidig ble kronet som konge av Polen og storfyrste av Litauen.

Kroningen av Stefan Báthory oppløste nesten Lublinunionen, idet representantene for Storfyrstedømmet Litauen, som ikke var til stede ved valget, overveide å velge keiser Maximilian av Det tysk-romerske rike. Etter forhandlinger og garanti av Litauens fulle føderale rettigheder i unionen ble Stephen Báthory anerkjent som storfyrste av Litauen, fyrste av Rutenia og Žemaitija^[2] . Som et bevis for sin takknemlighet over valget opprettet Stefan Báthory Alma Academia et Universitas Vilnensis societatis Iesu, Vilnas akademi, i 1579. Det var det tredje akademi i realunionen og en forløper for det moderne Vilnius-universitet.

Stefan Báthorys stilling var i første omgang ytterst vanskelig. Landet hadde lidd meget under maktkamper under den forutgående interrexperioden, som varte nesten to år: fra Henrik III flyktey til Frankrike i mai 1574. Keiser Maximilians insistering på sitt valg fremmet ytterligere de interne stridigheter og adelens opposisjon. Maximilian hadde stått i ledtog med Storfyrstedømmet Moskva og var parat til å anvende militærmakt for å komme på tronen. Imidlertid endret Maximilians plutselige død i oktober 1576 situasjonen helt.

All væånet motstand brøt sammen da Báthory i 1577 hevet en langvarig beleiring av Danzig og fredsavtale ble inngått. Hansestaden hadde støttet valget av Maximilian med sin enorme rikdom, befestninger og hemmelig støtte fra Danmark og keiser Maximilian. Hansaen hadde nektet å anerkjenne Stefan som regent. Etter et halvt års beleiring ble Danzigs hær på 5.000 leiesoldater fullstendig beseiret i et slag den 16. desember 1577. Men da Stefans hær ikke var i stand til å innta byen med makt, ble det inngått et kompromiss: Stefan Báthory bekreftet likesom de tidligere regenter av den polsk-litauiske realunion byens særlige status som Hansestad med særlige rettigheter, og byen anerkjente ham som konge av Polen og betalte 200.000 gylden, en formue i gull, som erstatning. Senere forble Danzig lojal overfor realunionen under krigene med Sverige og Storfyrstedømmet Moskva og ydet hjelp når byen ble bedt om det.

Seieren gav Stefan mulighet for å vie sehg til å styrke kongemakten. Han ble støttet av sin kansler Jan Zamoyski. De to formådde å vinne flere grupper av den litauiske og polske adel især ved hjelp av bedre beskatning av krongods og kongelig eiendom utleid til adelen. Stefan omorganiserte realunionens hær fullstendig. En av hans nyskapninger var opprettelsen av piechota wybraniecka, et halvprofesjonelt infanteri som bestod av bønder utdannet både som infanteri og som ingeniørtropper. Stefan reorganiserte også rettsvesenet med opprettelse av domstoler og beordret henrettelsen av Samuel Zborowski, hvis dødsdom for forræderi og mord hadde vært til behandling i omkring ti år.

Utenriks søkte Stefan fred ved sterke allianser. Selv om han forble mistroisk overfor habsburgerne, inngikk han en forsvarsallianse med Maximilians etterfølger, Rudolf II, som var foreslått av den pavelige nuntius. Vanskelighetene med det osmanske rike ble midlertidig stilt i bero med en våpenhvile underskrevet 5. november 1577. Sejmen forsamlet i Warszawa ble overtalt til å yde Stefan tilskudd til den uunngåelige krig mot Russland. Han gjennomførte to vellykkede tokt, selv om Sejm la hindringer i veien. Báthorys diplomatiske evner sikret at konfliktene med osmanene og den russiske keiser ikke utviklet seg ytterligere.

Stefan og hans kansler Zamoyski førte realunionens hær i et avgjørende slag i den liviske krig (som trakk inn Storfyrstedømmet Moskva, Sverige, kongeriket Livland og Danmark-Norge og var en del av de moskovitriske kriger mellom Polen-Litauen og Storfyrstedømmet Moskva). Ivan den grusomme hadde invadert Livland og inntant Dorpat og hertugdømmet Kurland, som et par år tidligere var blitt vasallstat i den polsk-litauiske realunion. I 1581 trengte Stefan inn i Russland og beleiret byen Pskov den 22. august. Byens størrelse og imponerende befestninger fylte realunionens lille hær med forferdelse. Men på tross av innsigelsene fra noen av sine offiserer og kritikk fra den pavelige nuntius Possevino sendte Báthory en kurér for å mrgle mellom moskovittene og realunionen. Han besluttet å opprettholde beleiringen. Den 13. desember 1581 innledet Ivan IV forhandlinger om fred, bekymret over situasjonen i den tredje største by i sitt rike. Forhandlingene sluttet med freden ved Jam Zapolski (15. januar 1582), som gav Polotsk og hertugdømmet Livland tilbale til den polsk-litauiske realunion. Etter freden tilbakekalte Báthory de særrettigheter adelen i hertugdømmet Kurland hadde fået i traktaten fra 1561 og innledet motreformasjonen.

Med de østlige grenser sikret planla Stefan en kristen allianse med Moskva mot osmanerne. Men med de urolige tider i Russland kom han til å stå uten russisk partner, og et forslag om en personalunion med moskovittene falt til jorden ved av hans plutselige død den 12. desember 1586 i Hrodna slott. (Obduksjonen av Stefan Báthory var den første som ble gjennomført i Øst-Europa. Báthory ble først begravd i Hrodna / Grodno).

Hans død ble fulgt av et interregnum på mer enn ett år. Hans etterfølger, Sigismund III Vasa, ble valgt til konge av Sejm i realunionen den 19. august 1587. Imidlertid ble valget bestridt av den annen kandidat, erkehertug Maximilian III av Østerrike, bror til keiser Rudolf II, og hans tilhengere valgte ikke å respektere valgresultatet. Da Maximilian forsøkte å løse striden med militære midler og innlede den polske arvefølgekrig, ble han beseiret i slaget ved Byczyna av Sigismunds tilhengerne.

Ifølge moderne diktning overgikk Stephen Báthorys gjerninger tidligere regenters, og kan kun sammenlignes med Vytautas den store av Litauen.