Steinkorset på Kvitsøy

Steinkors på Kvitsøy
LandNorges flagg Norge
Kart
Steinkors på Kvitsøy
59°03′51″N 5°25′50″Ø

Steinkorset ved Leiasundet, også kjent som Kvitsøykrossen, er Kvitsøys mest kjente fortidsminne. Det er 3,9 meter høyt, og et av de høyeste av sitt slag i landet.[1] Korset er 1,87 meter bredt og er laget av skifer. Ved foten er korsstammen 48 cm bred og 14 cm tykk. Korsarmene smalner inn mot midtpunktet, mens stammen er bred og rett. Korset beskrives som velproporsjonert og pent hugget. Det er uten inskripsjoner. Det er ikke noen graver eller gravhauger på stedet og korset antas ikke å ha vært satt opp som minnesmerke over en avdød. På noene eldre kart kalles øyen Kreutz-Eiland noe som antyder sen middelalder. Øyen kalles Krossøy og kan tidligere ha blitt omtalt som Hvitingsøy.[2] Omtrent 100 meter fra korset er det ruiner etter en Klemens-kirke trolig fra tidlig 1100-tall.[3]

Korset er lett synlig fra skipsleia, og har derfor i alle år vært et kjent sjø- og seilingsmerke. Ingen vet med sikkerhet når korset ble satt opp, men det må være minst 1000 år gammelt. Det er lutret av saltvann og vind. Noen mener at engelske misjonærer kan ha reist korset allerede på 900-tallet, men det er ikke noe i veien for at det kan være eldre. Siden har det vært et seilingsmerke for sjøfarere, fra vikingtiden til i dag.

Snorre Sturlason forteller at Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson gjorde et forlik på stedet i 1016, og trolig sto korset den gangen.[4][2][5]

Korset er omtalt i 1745 av Bendix Christian de Fine i Stavanger amts beskrivelse.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Kvitsøy, ryfri.no. Besøkt 11. januar 2015 Arkivert 2017-09-19, hos Wayback Machine.
  2. ^ a b Birkeli, Fridtjov (1973). Norske steinkors i tidlig middelalder. Universitetsforlaget. ISBN 8200087883. 
  3. ^ Birkeli, Fridtjov (1995). Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge. Verbum. ISBN 8254306923. 
  4. ^ Middelalderens steinkirker. Stavanger: Aktietrykkeriet i Stavanger. 1958. 
  5. ^ Gunnes, Erik (1976). Rikssamling og kristning 800-1177. Cappelen. ISBN 8202034221. 
  6. ^ Bendix Christian de Fine (1987). Stavanger Amptes udførlige Beskrivelse. Norge: Dreyer : Rogaland historie- og ættesogelag. ISBN 8270961795. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]