Sten Sture den eldre

Sten Sture den eldre
Født		1440[1][2][3][4] Sverige
Død		14. des. 1503[5][6][7][8] Jönköping[8]
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Regent of Sweden (1470–1497) regent of Sweden (1501–1503)
Ektefelle		Ingeborg Tott
Far		Gustav Sture[8]
Mor		Birgitta Stensdotter[8]
Søsken		Birgitta Gustavsdotter
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Mariefreds kloster Strängnäs domkirke
Sten Sture den eldre på Commons

Sten Gustavsson Sture den eldre (født ca. 1440, død 14. desember 1503 i Jönköping) var en svensk statsmann. Han var riksforstander 1470–1497 og 1501–1503, ridder, og høvedsmann over Stockholm. Han var gift med Ingeborg Åkesdotter (Tott).

10. oktober 1471 beseiret han Christian I i slaget ved Brunkeberg.

Sten Sture var sønn av Birgitta Stensdotter, kong Karl Knutssons halvsøster, og Gustav Anundsson Sture, riksråd og hövitsman på Kalmar slott. Sllerede i 1444, da Sten var fire år, døde hans far Gustav. Moren giftet seg på nytt, med riksråden Gustav Karlsson og Sten Sture ble oppfostret formodentlig i deres hjem, dels på Kalmar slott, der stefaren en tid var hövitsman og dels på Ekholmens gård i Uppland.

Slektskapet med kong Karl gav sllerede tidlig Sture en rolle i innenrikspolitiske konflikter, og under kongens syvårige landsflukt besøkte han denne i Danzig. I 1464 deltok han i biskop Kettil Karlssons opprør mot kong Christian I og seiret sammen med Kettill i segern vid Haraker, der den der samlede dalahæren tilføyde Christian et avgjørende nederlag. Ved samme tid nærmet han seg Axelssønnenes mektige slekt, som hadde anledning til fiendskap mot den danske kongen. Han forlovet seg først med en datter av Ivar Axelsson ved navn Agneta og giftet seg, ettersom denne før bryllupet hadde avgått med døden, 1466 med Åke Axelssons datter Ingeborg. Herr Sten, som kalles ridder allerede i 1462 og senest i 1466 ble innkalt i riksrådet, bodde denne tid på federnegården Rävsnäs, til hvilken han skrev seg.

Fordi han ved fremgangsrik opptreden under de indre uroligheter 1466–1467 i forening med Nils Sture og Erik Axelsson hadde banet vei for kong Karls endelige tronbestigelse sistnevnte år, ble han i 1469 av Erik Karlssons opprør mot Karl Knutsson nødsaget å på nytt gripr til våpen og vant i 1470, med Nils Sture i spissen for dalakarlene, en betydelig seier over opprørshæren ved Uppbo färja i Dalarna. Da kong Kristian kort deretter falt inn i Västergötland, vendte Sture seg meget raskt også mot ham og slo ham ved Öresten samme år.

På sitt dødsleie betrodde Karl Knutsson ham alle de slott og byer som lød under Karls umiddelbare forvaltning (deriblant Stockholm), og utpekte slik i praksis ham som landets fremtidige styresmann.

Ved Karls død, 15. mai 1470, tok Sten Sture derfor straks ledelsen. Neste midtsommer ble han valgt av riksrådet til riksforstander, og møtet i Arboga i mai 1471, der også borgere og bønder var representerte, bekreftet denne status.

Sveriges selvstendighet og hans egen stilling ble sikret for 25 år fremover ved seieren i slaget ved Brunkeberg den 10. oktober 1471. Sverige fikk eyter årtiers nesten uavbrutte feider en lengre tids så godt som uforstyrret ro, og Brunkebergsseieren medførte en nasjonal vekkelse ledet av riksforstanderen. Den tok seg blant annet uttrykk i grunnleggelsen av Uppsala universitet, som ble åpnet i 1477 på initiativ av erkebiskop Jakob Ulfsson, men under interessert medvirkning av Sten Sture. I riksstyret støttet riksforstanderen seg vesentlig på de lavere folkeklasser, som var ham varmt hengiven, og han turde selv ha betraktet seg som etterfølger til Engelbrekt. Denne omstendighet voldet med tiden en motsetning mellom ham og rådsaristokratiet, fremför alt biskopene, og man kan betrakte Kalmar recess i 1483 som et tidlig uttrykk for dette. Ved Kalmar recess ble kong Hans av Danmark anerkjent mot Sten Stures vilje som svensk konge.

Sten Sture var imidlertid sterk nok til å, visserlig med voksende problemer, i 14 år forhindre recessens iverksettelse og kung Hans overtakelse av regjeringsmakten i Sverige.

I 1487 ble Ivar Axelssons län inndratt, trass i skarp motstand fra herr Ivar, som var en betydelig stormann. Ved dyktig diplomati i Roma, som fremfor alt knytter sig til Hemming Gadhs navn, ble det mulig for Sten Sture å ikke bare gjennomføre danske bannlysningsforsøk, men også å utvirke pavelige løfter og konsesjoner som fjernet det svenska hierarkis selvstendighet overfor riksforestanderen. I utenrikspolitisk henseende prøvde han å fullføre Karl Knutssons gamle tanke at Sverige burde utnytte den livlandske ordensstatens begynnende oppløsning for å der på et eller annet vis få innflytelse. Samvirkende ulykkelige omstendigheter, som Sture ikke kunne bemestre, medførte imidlertid til sist en krise for hans maktstilling. Kong Hans sa i 1493 opp et forbund med den framtrengende moskovittiske storfyrsten rettet mot Sverige, som deretter lot sine tropper rykke inn i Finland i 1495.

Under felttoget som fulgte ble Sten Sture uenig med Svante Nilsson, som viste dugelighet i krigen. Svante Nilsson reiste i vrede hjem til Sverige og klarte med erkebiskopen Jakob Ulfsson å vinne riksrådets majoritet for en politikk, som stiktet mot Sten Stures avsettelse og kung Hans tilkallelse. I et øyeblikk da riksforstanderen med sine fortsatt tro bondetropper var på god vei til å slå ned opposisjonen, ankom den danske kongen med en stor hær og flåte til Stockholm. Da danskene den 28. september 1497 tilføyde en dalahær betydelige tap i slaget ved Rotebro, og samtidig blodig slått tilbake et av Sten Stures utfall fra Stockholm, ble han tvunget til å forhandle med den danske kongen.

Ved et personlig møte mellom Hans og Sten Sture den 6. oktober 1497 ble de til slutt enige. Hans skulle umiddelbart overta regjeringsmakten, og Sten Sture skulle godtgjøres med tilbørlige forleninger. Ved kongens kroning ble Sten Sture utnevnt til hans hoffmester og erholdt livstidsbrev på hele Finland og dessuten Nyköpings slott med mer i Sverige. Da kongen kort etter reiste fra Sverige, ble Sten Sture medlem i den tilforordnede regjering. Forholdett mellom Hans og herr Sten kom imidlertid snart anstrengt, og i 1499 ble Sten Stures forleninger noe reduserte.

Sten Sture medvirket i den sammenslutning mellom misnøyde svenske stormenn, som nærmest på Svante Nilsson (Sture)s initiativ begynte å bli organisert allerede i 1500 og som den 1. august 1501 munnet ut i en sammensvegelse mot kongen og danskeveldet. Da avsettelseskrigen mot kong Hans kort etter utbrøt førte det til at Sten Sture senere samme høst atter ble valgt til riksforstander. Våren 1502 klarte Hemming Gadh, som etter hjemkomsten fra Roma var blitt Sten Stures fremste støtte og rådgiver, å ta tilbake Stockholms slott for riksforstanderens regning. Med en dalahær klarte herr Sten til slutt å få Jakob Ulfsson til å bøye seg for regimentsforandringen. Ved inngangen av 1503 var han på nytt herre over hele Sverige med unntak av Kalmar og Öland.

På hjemreise fre den danske grense, dit han på senhøsten 1503 hadde ført kong Hans gemal dronning Kristina, som var tatt til fange i Stockholm, døde Sten Sture.

• Sten Sture den äldre. Stockholm: LT:s förlag. 1968. 
• Sture, 4. Sten Gustafsson i Nordisk familjebok (2. utgave, 1918)

•  (en) Sten Sture the Elder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Sten Sture the Elder – galleri av bilder, video eller lyd på Commons