Urial

Urial
Urial, voksen vær
Nomenklatur
Ovis vignei
(Blyth, 1841)
Synonymi
O. aries vignei,
O. orientalis vignei,
O. aries orientalis
Populærnavn
urial,
steppesau m.m.
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegdyr
SlektSauer
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Økologi
Habitat: grasmark, åpen skog, ørken
Utbredelse: Asia

Urial (Ovis vignei) kalles også steppesau og er en art i slekten sauer (Ovis), som videre inngår i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er regnet som sårbar på IUCN sin rødliste.[1]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Det har hersket uenighet i om urial er en selvstendig art eller en underart av vestasiatisk muflon (O. gmelini) eller sau (O. aries).[2] En studie publisert i 2010 viser imidlertid at urial er en selvstendig art.[3] Det forklarer også hvorfor urialen har flere kromosomer (2n=58) enn arten Ovis aries, som man tidligere antok at den tilhørte (2n=54).

Biologi

[rediger | rediger kilde]

Væren har en kroppslengde på cirka 135–160 cm og en skulderhøyde på cirka 80–92 cm, mens vekten typisk utgjør cirka 62–90 kg. Halen utgjør cirka 11–13 cm og horna måler cirka 50–99 cm.[3] Søya har en kroppslengde på cirka 120–134 cm og en skulderhøyde på cirka 68 cm, mens vekten typisk utgjør cirka 36–42 kg. Halen utgjør cirka 11–13 cm og horna måler inntil 13 cm.[3]

Urialen er langlemmet og slank og har godt utviklede horn. Pelsen er rødlig blekbrun med lys gråhvit underside og bakparti.[2] Væren har langragget mørk pels på brystet og lysere sal over ryggen.[2] Søyer er med sandfarget. Ekstremitetene blir lysere nedover mot klovene.[2]

Arten forekommer i moderat til svært tørre områder fra under havnivå ved Det kaspiske hav til høyder over 4 000 moh. i Pamir, Hindukush og Himalaya. Den trives best i bakker og bølgende terreng uten alt for bratte skråninger, men kan også forekomme i klippelandskap. Urial finnes i grasmark og åpen skog med mandel (Amygdalus), pistasj (Pistacia). og einer (Juniperus), men kan også leve i kalde ørkener med lite vegetasjon.[1]

Utbredelse og underarter

[rediger | rediger kilde]

Det er trolig rundt 30 000 ville urialer i naturen. IUCN deler arten i seks underarter.[1]

Underarten Ovis vignei arabica angis fra Jebal-Akhdar-fjellene i nordlige Oman. Det er usikkert om den er en ekte villsau eller forvillet tamsau, om den er en urial, og om den fortsatt eksisterer.[1]

Ovis vignei arkal er utbredt ved bredden av Kara-Bogaz-Gol, på Ustjurt-platået og andre steder i ørkenen øst for Det kaspiske hav i sørvestlige Kasakhstan, nordvestlige Turkmenistan og nordvestlige Usbekistan. Skillet mot O. v. cycloceros er uklart, og det er usikkert hvilken av de to som forekommer i Kopet Dag og andre steder i sørlige Turkmenistan og nordøstlige Iran.[1]

Ovis vignei bochariensis er utbredt i Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan nord for elvene Amu-Darja og Pjandzj.[1]

Ovis vignei cycloceros er utbredt i Afghanistan, østlige Iran, Pakistan og Turkmenistan.[1]

Ovis vignei punjabiensis er utbredt i Punjab i Pakistan mellom elvene Indus og Jhelum.[1]

Ovis vignei vignei er utbredt i Ladakh-regionen langs elvene Shyok, Nubra og Indus og deres sideelver i India, samt den vestre banken av elven Kunar, fra Chitral og sørover til Drosh og områdene nær byene Skardo og Gigit i Pakistan.[2]

I Elburzfjellene i nordlige Iran lever armeniamuflon (O. gmelini gmelinii) i vest og urial (O. v. cycloceros) i øst. I den midtre delen av fjellkjeden i provinsene Teheran og Alborz forekommer det en hybrid mellom de to artene. Det kan tenkes at slike hybrider også finnes andre steder i Iran.[1]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013) og er i rekkefølge,[4] men med enkelte endringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).[5][1]

Treliste

Galleri

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k Michel, S. & Ghoddousi, A. (2020). «Ovis vignei (errata version published in 2021)». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T54940655A195296049. doi:10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940655A195296049.en. 
  2. ^ a b c d e Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 390–391. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ a b c Rezaei, Hamid Reza; Naderi, Saeid; Chintauan-Marquier, Ioana Cristina; Taberlet, Pierre; Virk, Amjad Tahir; Naghash, Hamid Reza; Rioux, Delphine; Kaboli, Mohammad; Pompanona, François (2010): «Evolution and taxonomy of the wild species of the genus Ovis (Mammalia, Artiodactyla, Bovidae)». Molecular Phylogenetics and Evolution, 54(2), 2010, s. 315–326. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.ympev.2009.10.037
  4. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  5. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Urial&oldid=24615732»