Storstankelbein

Storstankelbein
Myrstankelbein, Tipula paludosa, hunn
Nomenklatur
Tipulidae
Latreille, 1802
Populærnavn
storstankelbein, stankelbein
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenTovinger
UnderordenMygg
Økologi
Antall arter: 4275 [1], 95 i Norge
544 i Europa
Habitat: skog, gressmark, åker, i fjellet, ved vann
Utbredelse: Hele verden
Inndelt i

Storstankelbein (Tipulidae), også bare kalt stankelbein, er storvoksne mygg som er vanlig i de fleste naturtyper i Norge. Man kjenner omtrent 100 arter fra landet.

Liv og utvikling

[rediger | rediger kilde]
Tipulidae

Kroppen er lang og slank. De fleste artene er mer eller mindre gul- eller gråaktige, men det finnes også noen som er mer fargerike, for eksempel de gule og svarte artene i slekten Nephrotoma. Forbrystet (thorax) har en karakteristisk, V-formet fure, og svingkøllene (halterer) er uvanlig lange og slanke.

Vingene er lange og slanke med mange tydelige årer. Storstankelbein kan skilles fra de andre stankelbeinene på detaljer i vingeårenettet, der åren subcosta (Sc) munner ut i radialåren (R) og ikke i costa (C). Hos noen arter har vingene svarte flekker, hos andre er de grå- eller gulfargede og ganske mange har brune tegninger. Noen få arter har sterkt reduserte vinger, særlig hos hunnene.

Hodet er langstrakt, gjerne med en lang "snute". Fasettøynene er forholdsvis små og møtes ikke i pannen. Antennene er vanligvis nokså lange og slanke. Noen slekter, som Dictenidia, Tanyptera og Ctenophora, har kamformede antenner. Munnfølerne (palpene) er svært lange, til forskjell fra den nærtstående familien småstankelbein (Limoniidae).

Bakkroppen er lang og tynn. Hannene har komplekse ytre kjønnsorganer med forskjellige gripeorganer, pigger o.l. Disse er nyttige dersom en vil bestemme artene. Hunnene har et velutviklet, hardt (sklerotisert) eggleggingsrør, særlig utviklet hos arter som legger egg i død ved.

Larvene er mer eller mindre pølselignende med et svakt avsatt hode. Bein finnes ikke. På det bakerste bakkroppssegmentet sitter to store åndehull (spirakler), rundt disse er det ofte flere fingeraktige utvekster som er viktige karakterer om en vil bestemme artene. Mange arter lever i jorden, der noen kan gjøre skade i jord- og hagebruk (se nedenfor), men det finnes også noen arter som har larver i vann og en del som utvikler seg i død ved. De siste larvene er gjerne noe hardere enn de som lever i jord, med kraftig utviklede munndeler.

Larvene er pølseformede uten markert hodekapsel

Puppen er relativt lang og slank, og man kan se omrisset av det voksne insektets organer utenpå puppeskallet : hode, vinger, bein, bakkropp etc. Litt uvanlig er det at antennene stikker opp som to horn på puppens hode.

En fargerik art i slekten Ctenophora, hann

Skadedyr

[rediger | rediger kilde]

Noen av stankelbeinartene kan gjøre en del skade i jord- og hagebruk. Det er larvene som er problemet – de spiser planterøtter og kan også gnage av unge planter i rothalsen.

Myrstankelbeinet, Tipula paludosa, er den arten som særlig skaper problemer i Nordvest-Europa. De voksne er ganske store, gulbrune på farge, med vinger som er brune langs forkanten, og flyr i juli-september. De grå larvene kan gjøre skade når de er nesten utvokst, om våren og forsommeren. Områder med fuktig, moldrik jord som drenerte myrer er spesielt utsatt. Bestandene svinger sterkt og det er bare i enkelte år at de skaper problemer. Grovt sett kan man regne med at skader er sannsynlige dersom tettheten av myrstankelbeinlarver overstiger 100 larver per kvadratmeter. Siden larvene kommer opp for å spise om natten, må eventuell sprøyting iverksettes på kvelds- eller nattestid.

Men heldigvis, de aller fleste stankelbeinartene er helt harmløse.

Systematisk inndeling / slekter og noen arter

[rediger | rediger kilde]

Det er registrert 95 arter av storstankelbein (Tipulidae) i Norge (tall fra 2006). De fleste artene tilhører den store slekten Tipula, men vi har også en del andre slekter.

Nephrotoma appendiculata er vanlig i Norge

Europeiske slekter, samt omtale av noen arter, i alfabetisk rekkefølge.

  • Orden Tovinger (Diptera)
    • Underorden Mygg (Nematocera)
      • Overfamilien Stankelbein (Tipulioidea)
        • Familien Storstankelbein (Tipulidae) - slekter som finnes i Europa:
          • Slekten Angarotipula Savchenko, 1961
            • Angarotipula tumidicornis (Lundström, 1907) ligner slekten Tipula men kan kjennes på at antennene mangler hårkranser på hvert segment. Bare kjent fra Troms og Finnmark i Norge.
          • Slekten Ctenophora Meigen, 1803, med tre norske arter, er store og fargerike stankelbein, kontrastrikt farget i svart og gult/rødt. Hannene har buskete, kamformede antenner. Larvene lever i døde trær. Finnes på Sør- og Østlandet.
          • Slekten Dictenidia Brullé, 1833
            • Dictenidia bimaculata (Linnaeus, 1761) er en middelsstor art, blankt svart på farge, som kan kjennes på at vingene har to svarte flekker. Hannen har kamformede antenner. Larven lever i døde trær. Finnes i Sør-Norge.
          • Slekten Dolichopeza Curtis, 1825
            • Dolichopeza albipes (Strøm, 1768) er en nokså liten, slank, grålig art med veldig lange og tynne bein der den ytterste tredjedelen er hvit. Larven lever i fuktig mose, og arten finnes over hele landet.
          • Slekten Nephrotoma Meigen, 1803, omfatter 14 norske arter som er livlig farget i gult og svart. Larvene lever i jord eller i strøskiktet. Noen av artene er vidt utbredt i Norge, andre finnes bare på Sør-Østlandet.
          • Slekten Nigrotipula Hudson & Vane-Wright, 1969
            • Nigrotipula nigra (Linnaeus, 1758) er en liten, helsvart art. Finnes i Sør—Norge. Larven kan finnes både i jord og i råttent treverk.
          • Slekten Phoroctenia Coquillett, 1910
            • Phoroctenia vittata (Meigen, 1830) har antenner hos hannen med korte utvekster. Larven er ukjent, men lever sannsynligvis i døde trær. Bare kjent fra Troms i Norge.
          • Slekten Prionocera Loew, 1844, ligner mørke arter av Tipula, men kan skilles fra disse på at antennene mangler hår. Fem arter er kjent fra Norge, de fleste bare nordfra og fra fjellet. Larvene (for de artene de er kjent) lever i myr eller annen fuktig jord.
          • Slekten Tanyptera Latreille, 1804, omfatter to norske arter av blankt svarte og oransje, middelsstore stankelbein der hannene har kamformede antenner. Hunnene har et langt, hardt eggleggingsrør som de bruker til å bore i død ved. Finnes over hele landet.
          • Slekten Tipula Linnaeus, 1758, er den største slekten og omfatter resten av de norske storstankelbeinene. De er som oftest grå/gul/brune på farge, middelsstore til store arter, vingene har ofte brune flekker og antennene har kranser av lange hår. 66 arter er hittil kjent fra Norge. Slekten deles inn i mange underslekter.
        • Slekter som ikke finnes i Europa:

Norske arter

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ de Jong, Herman (2017) Limoniidae and Tipulidae (Crane flies). Side 427-477 i: Kirk-Spriggs, A.H. og Sinclair, B.J. (red.): Manual of Afrotropical Diptera, Vol. 2. Nematocerous Diptera and lower Brachycera. Suricata 5. South African National Biodiversity Institute, Pretoria.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Storstankelbein&oldid=24259261»