Strandeng

Strandeng er en vegetasjonstype som omfatter mark med sammenhengende vegetasjon av gras og urter i fjæresonen. Den starter ved grensen for høyeste flo og strekker seg ned så langt som landplanter kan klare seg. Bredden varierer fra en smal stripe til store sletter på flere hundre hektar. Plantene er sjelden høyere enn 60 cm og er mye lavere der det er mye beiting.

Grunnen består av grus, sand, silt eller leire. Strandenger finnes på beskyttede, lite værharde steder i viker og ved elvemunninger langs kysten der bølgene ikke kan vaske bort løsmassene. Områdene er gjerne beskyttet av skjær eller rev utenfor, som demper bølgeslagene. Strandengene er nesten flate med en liten helning mot sjøen og er ofte oppbrutt av et nettverk med vannløp.

Plantene tåler salt og betegnes halofytter. Noen tåler å bli daglig oversvømmet av tidevann, eller til og med å delvis bli begravd av sand og mudder som følger med vannet. Saltholdigheten i jorda varierer mye og er lavest nær elvemunninger og annet brakkvann og der nedbøren er høy. De fleste halofytter er ikke avhengig av salt og kan også vokse i vanlig jord, men konkurranse fra andre planter gjør at de ofte er begrenset til havstrender.

Strandenger finnes langs hele norskekysten, men opprinnelsen er omdiskutert. Slått og beiting av husdyr har vært viktig for å opprettholde vegetasjonstypen, men strandengene er ikke skapt av mennesker. De er en naturlig pionervegetasjon som etablerer seg når nytt land kommer over havflata på grunn av landhevningen. I Sør-Norge er den økologiske suksesjonen rask og tidevannsforskjellen liten, slik at strandengene raskt omdannes til fastmark eller sump med takrør. I Nord-Norge er forskjellen mellom flo og fjære større, og her kan strandengene være stabile i lang tid.

Vegetasjonstypen finnes nesten overalt langs kystene i Nordvest-Europa. Også i de sørlige områdene uten landhevning inngår strandengene i en suksesjon. Sedimenter som transporteres med floa og legges igjen, gjør at overflaten hever seg. Når de første plantene har etablert seg, bidrar de til prosessen ved å bremse tidevannsbevegelsene slik at flere sedimenter akkumuleres. Døde planter tilfører jorda organisk materiale og næringsstoffer, og blågrønnbakterier bidrar med nitrogen. Slik blir den opprinnelige mineraljorda næringsrik, og mer krevende planter kan vandre inn.

Det er vanlig å dele strandengene i tre soner: en pionersone, en nedre og en øvre strandengsone. Disse sonene tilsvarer ulike trinn i suksesjonen. Hvert enkelt planteart vil finnes innenfor et område mellom der tidevannspåvirkningen blir for sterk opp til der konkurransen med landplantene blir for sterk. Planteartene har også ulike krav til jordas kornstørrelse og salinitet, noe som gjør at det er et mangfold av ulike typer strandeng.

Nedenfor laveste fjære vokser det ofte store bestander av ålegras. Denne vegetasjonen er ikke en del av strandenga, men finnes i tilstøtende bløtbunnsområder. På grunnere vann vokser dvergålegras, som er svært sjelden i Norge. I brakkvann kommer andre arter inn som småhavgras, vasskrans og busttjønnaks. En vanlig algeart på slike steder er grisetang.

Pionersonen ligger lavere enn middelvannstanden og har et glissent vegetasjonsdekke. De mest typiske plantene her er arter i salturtslekta. De vokser også i fordypninger, saltpanner, i den nedre og øvre strandengsonen. I den øvre del av pionersonen finnes saftmelde og strandstjerne. Et gras fra den nedre strandengsonen, fjæresaltgras, kan også vokse øverst i pionersonen. I Nord-Norge og Island vokser teppesaltgras, ishavsstjerneblom og eskimomure på slike steder. I Vest-Europa nordover til Danmark og Skottland er Spartina-gras blitt vanlig i det tyvende århundre og fortrenger alle andre planter. I brakkvann vokser tette bestander av havsivaks og takrør i pionersonen.

Den nedre strandengsonen strekker seg oppover til det midlere flomålet. De viktigste plantene her er fjæresaltgras, strandstjerne, strandkryp og strandkjempe. Andre planter er fjæresauløk, saftmelde, havbendel, marrisp, strandrisp og skjørbuksurt. Portulakkmelde vokser i store bestander i Vest-Europa, men går ikke nord til Norge. To utpreget nordlige arter er fjærestarr og ishavsstarr.

Den øvre strandengsonen ligger mellom det midlere flomålet og grensen for ekstrem springflo. Dominerende planter er rødsvingel og saltsiv. Nordover til Danmark og Sør-Sverige kan også strandsiv være dominerende. Artssammensetningen varierer mer enn i lavere sonene, men vanlige planter er fjærekoll, strandrisp, strandkjempe, fjæresauløk, saftmelde, strandstjerne, skjørbuksurt, havbendel, saltbendel, krypkvein og en rekke starrarter. Mange planter som er vanlige i innlandet, men som tåler salt, vokser her, for eksempel småengkall, øyentrøst, ryllik, blåklokke, føllblom, jåblom, mjødurt, tiriltunge, fuglevikke og kvitkløver.

Strandenger er en truet naturtype i det sørlige Norge. De er utsatt for arealinngrep, som utbygging og oppdyrking, men den største trusselen er gjengroing. Slått opphørte rett etter andre verdenskrig, men mange strandenger blir fortsatt beitet. De fleste rødlistede arter i strandengene tilhører gruppene karplanter, biller og sommerfugler.

I strandengene i det sørøstlige Norge vokser det flere småvokste urter som er rødlistet: tusengylden, dverggylden, østersjøsøte, smalsøte, strandrødtopp og jordbærkløver. I Finnmark finnes de rødlistede artene finnmarksnøkleblom og finnmarkssaltgras. Fra Helgeland og nordover er fjæresøte vanlig. Den er ikke rødlistet, men er en norsk ansvarsart på grunn av at Norge sannsynligvis har de største bestandene av arten i verden.

I løpet av året er strandengene viktige for ulike grupper fugler. Vadefugler som småspove, storspove, vipe og heilo finner føde på strandengene under høsttrekket. Gjess beiter i naturtypen under vårtrekket. Spurvefugler som piplerker, bergirisk, lappspurv og snøspurv kan overvintre i strandenger. Tjeld, rødstilk og mer sjeldent svarthalespove og vipe hekker her.

• «Strandeng». Artsdatabanken. Arkivert fra originalen 17. april 2016. Besøkt 19. april 2016. 
• «Strandeng og strandsump». Naturtypebasen. Arkivert fra originalen 2. juni 2013. Besøkt 19. april 2016. 
• Christensen, S.N. «Strandengskysterne». Den store danske. Besøkt 19. april 2016. 
• Elven, R. (2001). «Havstrandeng- og havstrandsumpvegetasjon». I E. Fremstad og A. Moen. Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser. 2001-4. s. 164–177. ISBN 82-7126-621-7. 
• Evju, M. m.fl. (2015). Strandeng – et hotspot-habitat: Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode III (PDF). NINA Rapport 1170. ISBN 978-82-426-2795-7. 
• Gray, A. (1982). «Strandenger ved havet». I G. Halliday og A. Malloch; oversatt av P. Sunding og A.M. Sunding. Ville vekster i Norge og våre naboland. Schibsted. s. 122–131. ISBN 82-516-0908-9. 
• Lundberg, A. og K. Rydgren (1994). Havstrand på Sørlandet.Regionale trekk og botaniske verdier (PDF). NINA Forskningsrapport 059. ISBN 82-426-0520-3.