Strilekrigen

Strilekrigen er en betegnelse på flere opptøyer i Bergen våren 1765, da bønder fra Nordhordland og andre bynære områder strømmet til Bergen for å protestere mot en hard og vilkårlig virkende ekstraskatt.

Bakgrunnen for ekstraskatten var at en stor beredskapsstyrke som sto ved Danmarks sørgrense under den europeiske sjuårskrigen hadde ført til en faretruende stor økning i den danske statsgjelden, og for å få fart på nedbetalingen skrev den danske regjeringen ut en ekstraskatt. I Danmark gikk innkrevingen med få unntak relativt greit, men på grunn av store protester i Norge, innførte regjeringen en rekke regelendringer for norske skattebetalere, noe som førte til forvirring både hos skatteinnkrevere og -betalere. I Nordhordland var reaksjonene sterke, da dette var en fattig region og futen i området fulgte en strengere linje enn kolleger andre steder i landet.

Det første «slaget» i strilekrigen sto 1. mars. En stor delegasjon bønder kom da til Bergen for å sende en klage til kongen om at skatten etter deres mening var for hard, vilkårlig og ble innkrevd på ulovlig måte. Etter at klagebrevet var overlevert stiftsamtmannen, utviklet det seg til sammenstøt mellom bønder og soldater, men bøndene roet seg og reiste hjem etter at de var blitt forespeilet at et svar på klagen ville komme etter seks uker, det vil si 11. april.

18. april kom bøndene, som fremdeles ikke hadde fått svar, tilbake til Bergen for å kreve sin rett. Det begynte rolig, men utartet fort til heftige protester som særlig var rettet mot stiftsamtmannen Ulrik von Cicignon og den lokale futen Oluf Bildsøe. Begge disse ble truet med lynsjing, og de så seg presset til å betale tilbake ekstraskatten til bøndene neste dag.

Etter opptøyene ble det iverksatt en stor undersøkelse av hendelsene. Kong Fredrik V nedsatte en undersøkelseskommisjon, som gikk grundig gjennom de ulike partenes versjoner av hva som hadde ledet til tumultene og hva som hadde skjedd. Kommisjonen fikk aldri klarhet i hvordan opprøret ble organisert, men fire menn ble dømt til festningsarbeid på livstid etter at de var blitt benådet fra dødsdom. Kommisjonen kritiserte både bønder og myndigheter i sin rapport. Bøndene måtte betale ekstraskatten uansett, men hendelsene førte til endringer både i skattetrykk og -innkrevingsmetoder. Lover ble endret for å unngå lignende hendelser i fremtiden, og flere soldater ble utplassert i Bergen. Både Bildsøe og von Cicignon falt i unåde på grunn av hendelsene før og under opptøyene. Von Cicignon ble forflyttet, mens Bildsøe sluttet i embetet etter kort tid.

Strilekrigen var den største av flere protestaksjoner mot ekstraskatten over store deler av Norge. Disse protestene var isolert sett relativt små hendelser, men de var sterkt medvirkende til at ekstraskatten ble avviklet i Norge i 1772, mens den ble stående i Danmark til 1812.

Under sjuårskrigen fra 1756 til 1763 ble den dansk-norske hæren rustet opp og satt i beredskap i Sønderjylland.^[1][2] Dette var svært dyrt, og for å få midler til å nedbetale den store statsgjelden som bygde seg opp,^[3][4] ble det i 1762 innført en ekstraordinær koppskatt i Danmark, Norge og hertugdømmene (Slesvig). Alle innbyggere over 12 år skulle betale én daler i året, uavhengig av inntekt.^[5][1] Dersom noen var så fattige at de ikke kunne betale skatten, skulle den betales av dem i prestegjeldet som hadde formue til det. Det var presten i prestegjeldet som avgjorde hvem som skulle slippe skatten, og disse vurderingene førte til konflikter og frustrasjon i lokalsamfunnene.^[6][5]

For bøndene på strilelandet kom denne skatten på et svært uheldig tidspunkt. De første årene av 1760-tallet var vanskelige på grunn av dårlige avlinger, dårlig fiske og høye kornpriser grunnet krigen i Europa.^[7] For mange utgjorde ekstraskatten mer penger enn det de i utgangspunktet betalte i ordinære skatter, og for myndighetene utgjorde skatten store ekstrainntekter. De første årene etter at skatten ble innført, kom det inn om lag 17 700 riksdaler i året i Nordhordland fra ekstraskatten, mens den ordinære skatteinntekten bare var på tilsammen om lag 14 000 riksdaler. Ytterligere problemer fikk bøndene i Nordhordland av at de var skattlagt hardere enn bøndene i de andre futedømmene i Bjørgvin bispedømme. Bare Sunnfjord og Sunnmøre hadde et skattenivå som lå opp mot nivået i Nordhordland. Grunnen til det høye skattenivået i Nordhordland var at dette området lå nærmest Bergen og dermed lettest kunne få avsetning på varene sine. Men resultatet av det høye skattenivået var at Nordhordland var det fattigste av alle futedømmene på Vestlandet.^[8]

Mange bønder i områdene rundt Bergen hadde problemer med å betale ekstraskatten. Ansvaret for innkrevingen lå hos lensmennene, og de gikk ofte hardt til verks med utpantninger hos de som ikke kunne – eller ikke ville – betale. Enkelte lensmenn og innkrevere lot folk få beholde det de trengte for å overleve, men registrerte gjenstandene som pantsatte. Andre beslagla gjenstandene, til tross for at en kongelig resolusjon som bøndene fikk opplest på sommertingene i 1764 sa at de som ikke kunne betale skulle få beholde livsnødvendige gjenstander.^[9][10] Lensmennenes strenge praksis førte til sinne på bygdene rundt Bergen.

I begynnelsen av 1764 begynte det å komme protester mot skatten fra Norge til København. En gruppe bønder reiste fra Ryfylke for å klage, og i Gudbrandsdalen ble det gjort forsøk på å samle penger til en tilsvarende reise.^[11] I februar henvendte bønder fra bergensområdet seg til sorenskriver Johan Garmann for å be ham forfatte en klage på deres vegne. Klagen ble formidlet til København av von Cicignon.^[12][13]

I tillegg til at bøndene hadde problemer med å betale skatten og var sinte over den strenge innkrevingen, mistenkte de embetsmennene for å ta mer penger enn de skulle og stikke i egen lomme. Dette kom blant annet av at bøndene fikk tak i ulike forordninger som var sendt ut om ekstraskatten, samt at de ikke kunne forstå at kongen hadde hjerte til å pålegge dem en så tung skattebyrde. Det fantes forfalskninger, men bøndene misforsto også ekte forordninger. Tidlig i 1765 fant en tjenestejente på prestegården på Haus på Osterøy første side av forordningen av 7. februar 1764. På arket stod det at man var fritatt for skatt for hjemmeboende barn og tjenestefolk. Dette gjorde bøndene sikre på at de ble lurt til å betale mer skatt enn de skulle, men hadde de hatt tilgang til resten av forordningen, ville de oppdaget at dette kun gjaldt barn under seksten år. Det hjalp heller ikke på mistroen at futen i Nordhordland ved flere anledninger nektet bøndene tilgang til originaldokumentene.^[14][15][16]

Forordningen som man fant deler av på Haus, var den første av de mange forordningene som skapte ytterligere forvirring og mistro rundt den allerede upopulære og tilsynelatende tilfeldige skatten. Forordningen fra februar 1764 var ment å lette skattetrykket for bøndene, men den gjorde dem i stedet mer mistroiske ovenfor innkrevingen, siden det var uklart for dem hvem skatteletten gjaldt for. I løpet av sommeren dette året kom det flere innbyrdes motstridende endringer, noe som førte til enda større mistro.^[10] Heller ikke for embetsmennene var stadig nye og endrede forordninger utover høsten lette å forholde seg til. De var til dels selvmotsigende, uklare og umulige å gjennomføre, slik at heller ikke embetsmennene kunne forklare de nye bestemmelsene.^[5][16]

Ettersom stadig flere bønder hadde problemer med å betale skatten, var misfornøyde, mistrodde innkreverne og misforstod hva som faktisk skulle betales, fikk futen i Nordhordland tillatelse fra stiftsamtmannen til å bruke militærmakt til å kreve inn skatten.^[5] Dette forverret situasjonen, da de militære gikk heller skånselløst fram og viste liten forståelse for bøndenes situasjon. I tillegg krevde de inn høye og ulovlige eksekusjonsgebyr. Bøndene som ønsket å betale direkte til futen for å unngå militær innkreving, fikk ikke lov til dette, siden futen ikke ville at de militære skulle reise rundt uten å gjøre nytte for seg.^[17][18]

Spenningen blant bøndene var økende, og på ettervinteren 1765 sirkulerte det flygeblader på bygdene med oppfordring til alle som hadde anledning om å stille i Bergen 1. mars 1765. En gruppe på mellom 200 og 300 mann^[19] fra de fleste skipreidene i området samlet seg denne dagen i byen for å klage til stiftsamtmannen og få endelig klarhet i innkrevingsreglene. Hvem som stod bak flygebladsaksjonen ble aldri klartlagt.^[20]

Til tross for bøndenes store mistillit til embetsmennene, stolte de på sorenskriver Garmann og fikk ham til å formulere et klagebrev til stiftsamtmann Ulrik von Cicignon. Deretter gikk bøndene til stiftsamtmannens bolig i Hagerupgården, der han møtte dem på trappen, tok imot brevet og lovte at de skulle få svar i løpet av seks til syv uker.^[19] I tillegg til å levere den skriftlige klagen, krevde bøndene å få se den antatte forordningen som de mente slo fast at de ikke trengte å betale ekstraskatten. Da von Cicignon hevdet at han ikke hadde en slik forordning, nektet bøndene å forlate området. En undersøkelseskommisjon som ble nedsatt etter hendelsene i april, anslo at det på dette tidspunktet var samlet 200–300 bønder utenfor stiftsamtmannens hus, i tillegg til «Byens Pøbel»^[18]

Forsamlingen av bønder ble oppløst da mellom 12 og 16 soldater angrep dem med geværer med bajonett påmontert. En mann ble hogd i hodet og måtte bæres vekk, mens flere andre fikk lettere skader.^[21][22]

Hva som forårsaket at det kom til vold, finnes det to ulike forklaringer på. Soldatene ble ledet av en oberstløytnant Dietrichson, som i ettertid hevdet at han tilfeldigvis hadde gått forbi folkemengden som var samlet utenfor stiftamtmannens hus. Han gikk derfor til stiftsamtmannen og tilbød hjelp. Von Cicignon gikk da ut og snakket til bøndene, «dels i Kjærlighed og [...] deels paa en skarp og truende Maade». Bøndene skal etter dette ha oppført seg respektløst og nektet ham å komme inn i huset igjen. En av dem skal også ha holdt i klærne hans for å hindre ham å gå inn, og von Cicignon tok tak i mannens hår for å slippe løs. Dietrichson spurte så igjen om von Cicignon ville ha hjelp, noe han da sa ja til, og oberstløytnanten hentet en underoffiser og mellom tolv og seksten mann og forsøkte å spre folkemengden. Mengden ble stående, og Dietrichson trakk kården «ved hvilken Leilighed det kan være skeet, at en eller anden av Bønderne eller Byens Pøbel kan være bleven blesseret af Oberstlieutenanten eller Vagten».^[23]

Bøndene fremstilte hendelsen annerledes. For undersøkelseskommisjonen forklarte Halvor Sørensen Store Midttun fra Skjold, mannen som fikk de største skadene, at de hadde snakket med stiftsamtmannen og fått beskjed om at de skulle få en rettferdig behandling av klagen og at de kunne gå sin vei. Folk hadde likevel blitt værende, men bare for å snakke med hverandre. Mens de stod slik og snakket sammen kom soldatene og angrep dem. Sørensen stod ved porten og ble hugget i hodet av Dietrichson, slik at han besvimte og måtte bæres vekk. Andre sa de var utenfor portene ved bygningen da de ble angrepet av soldater.^{[24][n 1]}

Etter tumultene snakket sorenskriver Garmann med von Cicignon. Garmann klarte så å samle bøndene hjemme hos seg. Han fortalte dem at han hadde snakket med stiftsamtmannen og bedt ham stanse militær innkreving fram til bøndene hadde fått svar på brevet sitt, og at de militære derfor var kalt tilbake. Bøndene kunne derfor reise hjem og vente på svaret fra kongen.^[13][26] Dagen etter fikk futen, Oluf Bildsøe, ordre fra stiftsamtmannen om å stoppe all innkreving inntil videre, og 8. mars fikk han i tillegg ordre om å stoppe innkreving av ordinære skatter fram til sommertingene var ferdige i slutten av april.

Stiftsamtmannen hadde presisert at om ikke skattene ble betalt innen sommertinget var avsluttet, ville innkrevingen starte igjen, og 19. mars sendte Bildsøe ut en ordre til lensmennene der han gjorde det klart hva stiftsamtmannen hadde sagt om den skatten som inntil da ikke var innkrevd. Samtidig rettferdiggjorde han bruken av militære styrker til å kreve inn skatten. Bygdefolket var bare blitt lovet en midlertidig stopp i innkrevingen, men oppfattet likevel Bildsøes brev som et løftebrudd, og en gruppe på 12–16 mann fra fire ulike skipreider dro derfor tilbake til sorenskriver Garmann med ønske om å klage til København. Denne gangen ville de sende en representant til hovedstaden og ønsket at Garmann vitnet om det som skjedde i området rundt Bergen. Han rådet dem derimot til å vente med å gå videre til de fikk svaret på den første klagen, noe utsendingene respekterte.^[27][28]

18. april stod igjen bønder fra Nordhordland på døren hos von Cicignon og bad om å få snakke med ham. Den 11. april var det gått seks uker siden klagen ble sendt til København uten at det var kommet svar. Bøndene begynte å bli utålmodige etter å få det de mente var sin rett, og i alle skipreidene i Nordhordland sirkulerte det snart en oppfordring, dels i form av løpesedler og dels muntlig, om at de som hadde anledning, burde stille opp i Bergen 18. april. Etter hendelsene 1. mars anså bøndene at de bare ville ha en sjanse mot militærmakten om de møtte i stort antall. Hvem som stod bak dette initiativet, ble aldri avdekket.^{[29][30][28][31]}

Natt til 18. april ankom de første bøndene byen. Det er anslått at det møtte opp rundt 2000 mann, og det skal ha kommet folk fra alle bygdene i Nordhordland og muligens også noen fra Sunnhordland. I tillegg sluttet flere fra byens lavere samfunnslag seg til bøndene.^[32][31]

Morgenen 18. april hadde to ulike grupper bønder samtaler med stiftsamtmannen. Disse foregikk i rolige former. En tredje gruppe på 10-14 bønder ^{[n 2]} trengte seg derimot inn i stiftsamtmannens bolig, da det ikke ble åpnet for dem. De hevdet at stiftsamtmannen holdt den rette skatteforordningen skjult og krevde å få se den. Under ordvekslingen forsøkte Cicignon å trekke kården, da en av bøndene kalte ham «Kongens Tyv», men Ola Svindal grep stiftsamtsmannen i kinnet og påførte ham med det et sår. Sammen med blant andre Jonas Ragnvaldsen Sletten, som også var tilstede i huset, ble Svindal senere utpekt å være blant opprørslederne. En eldre bonde, som aldri ble identifisert, var også svært aktiv og aggressiv under ordvekslingen. Med dette var det voldelige opprøret i gang. De andre bøndene i rommet angrep stiftsamtmannen, som fikk revet av både hatt og parykk og fikk ødelagt klær og ridebånd. Han rømte ut i hagen, men ble omringet av en ny gruppe bønder, som under høylydt utskjelling dro ham ut i Rådstueallemenningen.^{[31][33][34][35]}

Futen Bildsøe hadde fått nyss om hva bøndene planla. Han var reist til Bergen for å fortelle Cicignon hva som var i ferd med å skje, men ble om morgenen oppdaget og pågrepet av en gruppe bønder. Blant dem var Jochum de Lange og gardisten Ole Johnsen Hevigen, begge senere utpekt som to av hovedmennene bak opptøyene. Bildsøe ble ført til Rådstueallmenningen, dit de to embetsmennene kom omtrent på samme tid.^{[36][31][37][38]}

Cicignon fryktet for livet og lovet til folkemengdens overraskelse at ekstraskatten ville bli tilbakebetalt. Han ble derfor sluppet løs, men folk fulgte etter og krevde øyeblikkelig utbetaling. Amtmannen forklarte at pengene ble oppbevart på festningen, så det kunne ikke bli tale om utbetaling før dagen etter. Han ble da truet på livet, og så seg nødt til å skrive ut en ordre til futen om at pengene skulle utbetales. Etter dette forlot de fleste bøndene huset, mens noen ble igjen for å holde vakt over stiftsamtmannen. Bildsøe var holdt igjen på Rådstueallmenningen, der han ble utsatt for bøndenes hån. Etter at han hadde mottatt von Cicignons ordre, slepte bøndene ham gjennom byen tilbake til futens lokaler.^[39] Også her ble det igjen bønder for å holde vakt natten over.^[40]

Dagen etter, 19. april, ble ekstraskatten tilbakebetalt i rolige former. Pengene ble etter tur utbetalt til hvert skipreide, og etterpå dro bøndene fra byen.^[41][42] Til sammen 9300 riksdaler ble utbetalt denne dagen, og det ble videre fastlagt dager da resten av skatten skulle tilbakebetales til de enkelte skipreidene.^[5][40]

En kongelig forordning av 2. april ankom Bergen med posten den 20. april, og ga bøndene en relativt stor skattelette. Stiftsamtmannen ga den til en politimann som skulle publisere den – og med det fjerne mye av grunnlaget for misnøyen. Noen fra det historikeren Thomas Ewen Daltveit Slettebø omtaler som «byens pøbel», tok imidlertid forordningen fra politimannen og anklaget stiftsamtmannen for å ha skrevet den selv og trykket den opp i løpet av natten. De skyldige for dette ble aldri tatt.^[43]

Bergens borgermester, Hildebrandt Meyer, skrev noen dager senere et brev til etatsråd Bolle Willum Luxdorph i København, der han beskrev hva som hadde skjedd i Bergen 18. april og hvordan øvrigheten hadde reagert på dette.

I Bergen var det utplassert en garnison med profesjonelle soldater, men da denne var på bare mellom 60 og 70 mann, mente man den ikke var stor nok til å slå ned oppløpet. Det var også utplassert nasjonale regimenter i området, men disse bestod i hovedsak av folk fra allmuen rundt Bergen, og da bymyndighetene gikk ut fra at mange av soldatene kunne ha sympatier med bøndenes sak, valgte de å ikke sette inn militære styrker. Myndighetene kan ha hatt rett i mistroen til de nasjonale styrkenes lojalitet, for 21. april nektet flere av de utplasserte soldatene å følge ordre.^[44]

Det ble etter hvert organisert en form for sikkerhetstiltak, som i stor grad bestod av borgerskapet i tillegg til de av soldatene man stolte på, men dette ble ikke gjort før strilene begynte å trekke ut av byen. Borgermester Meyer forklarte dette med at man var redd for at om man brukte borgerskapet til å forsøke å roe ned bøndene, risikerte man å provosere de lavere klassene i byen til å slå seg sammen med bøndene, slik at problemene økte. Sikkerhetstiltakene som ble satt igang etter at bøndene vendte tilbake til Strilelandet, kom igang rundt 20. april. De bestod av væpnede grupper byborgere, samt at det ble plassert soldater utenfor stiftamtmannens gård. Etter hvert ble det plassert en 16 kanoners fregatt bemannet av frivillige borgerskapssønner i havnen. Fregatten fungerte som vaktskip i tilfelle bøndene kom tilbake.^[45][46]

Under opptøyene sendte Meyer etatsråd og lagmann Bager ut på et mislykket forsøk på roe folkemengden. Deretter ba Meyer biskop Frederik Arentz om å sende ut prester for å snakke bøndene til rette, men heller ikke de lyktes. Bergen magistrat var tilfeldigvis samlet, og lederen med flere av medlemmene var ute blant folk for å forsøke å dempe gemyttene, også de uten hell.^[47][5]

Undersøkelseskommisjonen som ble satt ned i ettertid, klarte ikke å identifisere personene som stod bak hendelsene i Bergen. Den store mengden bønder som møtte opp, gjorde at det var vanskelig å skille ut enkeltpersoner som hadde sentrale roller i det som skjedde. Man klarte for eksempel aldri å finne ut hvem som hadde kommet med trusler mot stiftsamtmannen etter at han hadde gitt bøndene løfter om at skattene skulle bli tilbakebetalt. De som i ettertid ble identifisert som hovedmenn og straffet, var personer som på ulike måter hadde skilt seg ut fra mengden, enten i form av handlinger eller klesdrakt, og derfor var lettere å identifisere.^[48]

Historikeren Halvdan Koht peker på Jochum de Lange som hovedmannen bak opptøyene og lederen for det som skjedde denne dagen. De Lange var en av fem personer som ble dømt i etterkant. Han var borgersønn fra Bergen, men eide en gård på Flatøy^[49] i det som i dag er Meland kommune. I tillegg ble to bønder fra det som i dag er Lindås kommune, en gardist fra det som i dag er Vaksdal kommune, og en skomaker fra Bergen dømt i ettertid.^[50]

Jochum de Lange

Jochum de Lange var i 1765 22 år gammel. Han var borgersønn fra Bergen, men hadde arvet en gård på Flatøy, rett nord for byen. Han så på seg selv som en av bøndene, og han blir av Koht pekt ut som hovedmannen bak opprøret.^[51] De Lange kom til byen noen dager før strilekrigen. Han skulle egentlig ha dratt hjem den 17., men havnet på en rangel og ble værende. Ifølge undersøkelseskommisjonen ble han så dratt med av hendelsene i en kombinasjon av «Bondemod» og «Drukkenskab».^[52] Samtidig kom det fram i forklaringene som ble gitt av andre, at da bøndene hadde grepet futen, spurte de etter «Flatøy-mannen», som de tydeligvis så på som en lederskikkelse.^[53]

De Lange tilstod å ha truet med å drepe futen, noe flere vitner hadde hørt ham si. Han skal også ha slått futen i ansiktet og angrepet en tilskuer som hadde sympatier med futen.^[52]

Ole Johnsen Hevigen

Ole Johnsen Hevigen (også kalt Ola Hevikja, Ole Johnsen Helvigen eller Ola Høvik) fra Eksingedalen var gardist, og var egentlig på vei til København da han tilfeldigvis havnet midt i hendelsene i Bergen.^[53] Hevigen var høy og tynn og var i tillegg iført en gul uniform, noe som gjorde ham svært lett gjenkjennelig og lett å peke ut i ettertid. Flere vitner kunne derfor si at de hadde sett ham delta i hendelsene. Han var av de første som dro med seg futen, og han ble sett da han holdt ham i brystet og krevde å få se en gammel forordning. Han ble senere sett da han skiftet fra uniformen til vanlige bondeklær, og det ble overhørt da han sa at han turde «ei attaquere med Kongens Mundur paa», selv om han skal ha beholdt uniformsbuksene på hele dagen. Han skal ha oppildnet de andre frammøtte og vist fram et ark som han hevdet var den rette forordningen. I tillegg skal han ha gjort hærverk på stiftamtmannens hus, og da han ikke fikk med seg andre på å ødelegge andre deler av von Cicignons eiendom, dro han kården halvveis opp av sliren før han ombestemte seg. Hevigen innrømte senere at han hadde vært med på å trekke futen med makt gjennom gatene og at han hadde begått hærverk på stiftamtmannens hus.^[54]

Jonas Rognvaldsen Sletten

Jonas Rognvaldsen Sletten (også kalt Jonas Rognvaldsson Sletto eller Johannes Sletta) var en aldrende bonde fra Lindås. Han var blant dem som overfalt stiftsamtmannen i hjemmet hans, og det var Sletten som slo von Cicignon i ryggen da denne trakk kården. Muligens var det også han som dro av ham ridderbåndet.^[41][55]

Ole Erichsen Svindal

Ole Erichsen Svindal (også kalt Ola Svindal eller Ole Eriksen Svindal) var en bonde fra Eikanger i Lindås. Han var mellom 60 og 70 år under opptøyene. Svindal var den første til å slå stiftsamtmannen, og han innrømmet å ha vært med på å dra ham ut på gaten. Vitner forklarte også at han hele dagen skal ha truet von Cicignon verbalt.^[41][55]

Erik Bertramsen

Erik Bertramsen (også kalt Erik Bertramsen Skoeflikker eller Erik Bertramson) var en skomaker fra Kalfaret i Bergen. Sammen med bønder og pøbel skal han ifølge vitner ha brutt seg inn hos rådmann Hoel for å hente ut futen. De skal deretter ha dratt ham med seg ut i byen. Vitner forklarte også at Bertramsen oppildnet bøndene for å få dem med seg.^[41][50]

Både embetsmenn og borgere i Bergen var rystet over det som hadde skjedd.^[50] Man var redd for at offisielle reaksjoner ville føre til at urolighetene blusset opp igjen, og det tok derfor lang tid før man turte å gjøre noe med dem man anså som de sentrale i opptøyene. Jochum de Lange ble arrestert litt før 7. mai, men selv etter at han hadde blitt avhørt og hadde navngitt andre sentrale personer, arresterte man ikke flere av redsel for hva det kunne føre til.^[56]

I begynnelsen av juni ble det offentliggjort et kongelig reskript av 13. mai. Der ble det fortalt at kongen ville sende en undersøkelseskommisjon til Bergen. Denne skulle undersøke både bøndenes klager og forbrytelser som hadde skjedd. Myndighetene i København gjorde med dette et valg, der de allerede på forhånd åpnet for at skylden for det som hadde skjedd, ikke bare lå hos bøndene, men også i måten skatten var blitt inndrevet på. Stiftsamtmannen ble pålagt å informere om at kommisjonen ville motta opplysninger og klager fra «alle og Enhver uden forskjell». Som følge av dette begynte bøndene å samle sammen klager over embetsmennene og hvordan de hadde drevet inn ekstraskatten.^[57][50]

Kommisjonen, utnevnt 22. mai, bestod av viseadmiral Hans Henrik Rømeling, etatsråd Bartholomæus Bertelsen Cederfeld og justisråd Christian Magnus De Falsen. Deres oppgave var blant annet å sikre byen, kartlegge alle sider i saken og undersøke omstendighetene rundt det som hadde skjedd. De mest aktive oppviglerne skulle finnes og tas i forvaring, myndighetene var særlig var ute etter opphavsmannen bak den falske forordningen som sirkulerte i tiden før opptøyene, og de første som grep til vold mot stiftsamtmannen og futen. Kommisjonen skulle videre informere i sognene som deltakerne i opptøyene kom fra, om at det måtte oppnevnes utsendinger til å framføre klagemålene for kommisjonen. Kommisjonen skulle også rapportere fortløpende til kongen innen sluttrapporten var skrevet.^[58]

Undersøkelseskommisjonen kom til Bergen 12. juli 1765. Det første den gjorde, var å utplassere et orlogsskip til sikring av byen. Da skipet var på plass, ble festningen pusset opp og utstyrt med nye kanoner med ammunisjon, og det ble bygget en ny arrest med seks rom. Dette ble gjort fordi den svake festningen ble sett på som en av de viktigste grunnene til at det kunne gå slik det gikk 18. april. For ytterligere å styrke det militære nærværet i Bergen kom kommisjonen til byen eskortert av to krigsskip og fem kompanier soldater.^[59] Etter ankomsten ble flere av de antatte hovedmennene arrestert. Det ble sendt soldater for å hente Ole Erichsen Svindal og Jonas Rognvaldsen Sletten i Lindås, og Ole Johnsen Hevigen ble pågrepet i København.^[60]

Deretter startet kommisjonen å proklamere sitt budskap. Den fikk hengt opp plakater og arrangerte høytlesninger både i byen og på landet, og den hadde mange samtaler med bonderepresentanter fra de ulike skipreidene. Representantene skulle legge fram bøndenes klager og formidle informasjon fra bøndene, samt ta med informasjon tilbake til distriktene. Denne fremgangsmåten gjorde at kommisjonen møtte bøndene i små grupper i stedet for én stor masse, og dette fungerte sannsynligvis til en viss grad avskrekkende for dem som møtte opp på vegne av de ulike skipredene.^[61]

Informasjonen kommisjonen fremførte på vegne av kongen, var i hovedtrekk den samme som hadde blitt formidlet gjennom reskriptet av 13. mai, altså at kommisjonen skulle undersøke alle sider av det som hadde skjedd. I tillegg ble det sagt at kongen var svært misfornøyd med hendelsene. Han hadde allerede før opptøyene bestemt seg for å gi skatteletter, en beskjed som nådde Bergen først to dager etter oppløpet 18. april, noe som satte kongen i en svært vanskelig situasjon. I tillegg ble det informert om at skipreidene skulle sende sine representanter for å møte kommisjonen. Senere ble det informert om at skattepengene som var tilbakebetalt til bøndene i forbindelse med opptøyene, nå måtte innbetales til futen igjen. Disse oppgavene skulle, i likhet med klagemål og informasjon, utføres av utsendinger fra de enkelte skipreidene, slik at det fremsto som om alle parter var ansvarlige for det som hadde skjedd. Samtidig fikk kongen anledning til å opptre som en tilgivende part, en som til tross for forbrytelsene lyttet til sitt folks klager og var villig til å tilgi de angrende så sant de betalte tilbake. På denne måten skulle allmuen forstå at det var nytteløst å ty til vold for å tvinge sin vilje gjennom. Etter at skattepengene var betalt tilbake, presenterte kommisjonen det slik at den heretter ville gå forbønn hos kongen på vegne av allmuen, men for at dette ikke skulle være forgjeves, måtte folk fremover betale den pålagte ekstraskatten. Kommisjonen lovet samtidig å få utarbeidet en ny forordning som sa hvor mye som virkelig skulle betales i ekstraskatt.^[61]

Et av kommisjonens viktigste arbeidsområder var å formidle kongens bestemmelser rundt ekstraskatten. Dette gjorde den både gjennom plakatoppslag og samtaler med bonderepresentantene. I tillegg instruerte den alle skatteinnkrevere for å få en mer ordnet form på innkrevingen. Kommisjonen bad om at det ble satt en stopper for utpanting av folks nødvendige eiendeler, og den instruerte om å registrere restansene i stedet. Noen grupper ble fritatt for innkreving, mens enkelte jordeiere og benefisærer fikk ansvar for å betale skatten for sine leilendinger. Kommisjonen gav også en kortfattet forklaring av tanken bak de ulike skattene alle var pålagt.

Denne skattepolitikken ble forklart av Christian Magnus De Falsen, som i ettertid har blitt sett på som det sentrale medlemmet i kommisjonen. Han mente ekstraskatten var fremmed for norske bønders egenart og tenkemåte, men at de var lojale og derfor ville betale skatt om de ble behandlet med varsomhet. Dette, mente han, hadde de ikke blitt i forkant av strilekrigen. Da hadde de blitt møtt med væpnede angrep (1. mars), militær innkreving av skatter, uregelmessig innkreving og dårlig informasjon. Alt dette hadde forvirret bøndene, mente han. Falsen så på strilene som kongetro, men dog fattige, og han mente derfor de måtte behandles varsomt. De fattige i byen hadde han derimot mindre tro på, og for å kreve inn penger fra «pøbelen» mente han det måtte brukes militærmakt. Blant disse regnet han ikke med det var like mye lojalitet, da «en deel af denne Stads Beboere kand ikke saa just regnes for Kiernen af det Norske Folk».^[62]

17. januar 1766 fikk kommisjonen ordre fra kongen om å innkalle to eller tre menn fra hvert fogderi for å gi dem beskjed om kongens avgjørelser i saken. Kongen sa da at alle var skyldige i det som hadde skjedd, både de som aktivt hadde utøvd vold og de som hadde unnlatt å hindre voldsutøvelsen. Samtidig ville han være nådig på grunn av den anger som folket viste i ettertid. Dette kom som følge av kommisjonens direkte anbefaling. Den skrev i en rapport til kongen 22. oktober 1765 følgende:^[63]

[A]t vi maate blive glædede med Eders Kongl. Majestæts allernaadigste Befaling, at indkalde til en bestemt Tid, her udi Bergen, 2 eller 3 af hvert Skibrede, for allerunderdanigst at tilkjendegive dem, at Eders Kongl. Majestæt, i allernaadigst Hensigt til Allmuens ^[sic] viste Fortrydelse og Afskye over alt det, som er foregaaet ved Samlingen den 18de April, og til vores for Almuen allerunderdanigst gjorte Forbøn, for denne Gang og med de Vilkaar, allernaadigst ville oversee samme, og fritage dem [...] fra den ellers velfortjente Straf, saafremt de herefter udi alle Tilfælde vise den Lydighed, Ærbødighed og Fortrolighed, som de ere deres Foresatte skyldige.^[64]

Kommisjonens strategi var å spille på forestillingen om kongen som en streng, men tilgivende far.^[65] De bøndene som hadde forbrutt seg, fikk muligheten til å angre og be om nåde, og gjennom nåden kom de i et forhold til kongen der de skyldte ham større troskap enn tidligere. Medlemmene i kommisjonen rapporterte fortløpende til København, og de gav i disse rapportene uttrykk for hvilke tanker de gjorde seg rundt kommunikasjonen med allmuen. Falsen gav uttrykk for et håp om at dersom folket fikk oppfylt noen sentrale ønsker, som en forordning som klart gav uttrykk for hva de egentlig skulle betale og i tillegg fikk noen lettelser, ville dette roe situasjonen både i Bergens omland og i resten av riket.

Siden situasjonen engang var blitt som den var, mente Falsens at kommisjonen måtte finne den rette balansen mellom mildhet og strenghet. Alle forhold skulle belyses og de mest skyldige straffes, samtidig som de mindre aktive forbryterne ble møtt med mulighet for tilgivelse og lettelser, men bare om den nye lydigheten ble opprettholdt. Kommisjonen la vekt på at den ikke var en domsmyndighet, men kun et organ som kommuniserte med kongen og slik kunne påvirke det endelige resultatet. Dette gjorde bøndene vennlig stemt overfor kommisjonen og fremmet samarbeidet.^[66] I tillegg hjalp kommisjonen og Falsens positive innstilling til bøndenes sak på forholdet mellom partene. Falsen gav i et personlig brev uttrykk for at han mente bøndene burde slippe hele ekstraskatten, og hele nemnden viste stor vilje til å ta klagene deres på alvor.^[60]

Undersøkelseskommisjonens endelige rapport til kongen var ferdig 22. oktober 1765, og denne var grunnlaget for den videre behandlingen av saken. Rapporten var ment for intern bruk og kun administrasjonen hadde tilgang til den. Et hovedspørsmål var hvem som hadde ansvaret for at forholdet mellom embetsmennene og allmuen var blitt så anstrengt som det ble i perioden før strilekrigen.

Rapporten rettet kritikk mot begge parter. Bøndene ble kritisert for å vise manglende tillit til embetsmennene ved å kreve tilgang til trykte dokumenter og ikke stole på embetsmennenes ord. Samtidig ble øvrigheten kritisert for å ikke ha kommet allmuen i møte i tilstrekkelig grad og for å ha drevet innkrevingen for hardt, i form av utpantinger. Kommisjonen mente at bøndene burde ha betalt for dem som ikke var i stand til det selv. Siden de ikke var villige til dette, var manntallene blitt feil med tanke på hvem som kunne betale og hvem ikke. Rapporten tok også opp formildende omstendigheter for embetsmennene, som at det hadde vært vanskelig for dem å vite hva de skulle forholde seg til, samtidig som de fryktet å bli stilt personlig ansvarlig for manglende innkrevd skatt.^[67][55][50]

Kommisjonen foreslo at forordningene i fremtiden ble trykt opp i et tilstrekkelig stort opplag til at alle skipreider fikk hvert sitt eksemplar, da allmuen kun ville stole på slike dokumenter som genuine.^[68]

Om hendelsene 1. mars uttrykte kommisjonen at bøndene i utgangspunktet handlet rett da de kom til stiftsamtmannen for å legge frem sine klager, og at det var naturlig at de ville ha en forklaring på det de mente var en ulovlig skatteinnkreving. Riktignok burde ikke bøndene møtt opp så mannsterke, og de skulle ha reist hjem etter å ha lagt fram saken sin, men dette kunne forklares ved en geografi som gjorde kommunikasjon vanskelig, og ved at dette var en svært alvorlig sak for bøndene. De ble også unnskyldt for å bli værende i byen, ettersom det var deres natur å fremføre klager flere ganger. Bøndene ble derfor frifunnet i likhet med stiftsamtmannen. Oberstløytnant Dietrichson kom ikke like heldig fra rapporten. Man tvilte ikke på at han hadde handlet i beste mening, men rapporten pekte på at han burde ha unnlatt å trekke kården, samt at han ikke forstod situasjonen fullt og helt.^[69]

Av de rundt 2000 bøndene som hadde møtt opp i Bergen 18. april, kom kommisjonen til at kun fire menn burde straffes. Rapporten slo fast at de fleste ikke var kommet med opprør i tankene og ikke var helt innforstått med hvorfor de var bedt om å reise til Bergen. De trodde at de ville få høre svaret på klagen som var sendt til København. De dro ikke med onde hensikter og kunne ikke lastes for voldsutøvelsen. Kommisjonen mente at kun rundt tjue bønder var aktive under opprøret; ti til tolv brukte vold mot stiftsamtmannen og seks til åtte mot futen.

Samtidig hevdet kommisjonen at andre tilstedeværende ikke helt kunne frifinnes, da de både hadde vært tilstede og i mange tilfeller oppmuntret de aktive. I tillegg var det kun det store antallet bønder som gjorde opptøyene mulig. Bøndene dro hjem med den tilbakebetalte ekstraskatten, men skattepengene var senere betalt inn igjen,^[70] og kommisjonen tolket det som «en fuldkommen Erkjendelse af deres Pligt og Skyldighet».^[71] I tillegg ble byens pøbel tillagt mye ansvar, da de hadde menget seg med bøndene og «instigerede dem til deres ulovlige Foretagende».^[72] Bøndene var altså skyldige, men kommisjonen fant mange formildende omstendigheter.

Konklusjonen fratok både folkemengden og øvrigheten skyld, og gjorde at man kunne legitimere en forsiktig reaksjon.^[73] Fra Københavns side våget man ikke å reagere hardt, og kommisjonen ville ikke ha en hard reaksjon mot bøndene. Kommisjonen slo fast at «i Almindelighed hverken, før, ved eller efter Obløbet, har ladet falde det ringeste ord, som kunde hentydes til at være uovereensstemmende med den allerunderdanigste Troskab og Lydighed, samt Respect og Kjærlighed, de bære for saa mild og naadig en Regent, da mange endog af de Groveste have sagt under Opløbet, at, naar de vidste det var Kongens allernaadigste Villie, vilde de med Glæde opoffre deres øvrige ringe Formue, ja Liv og Blod, ligeledes, her for Commissionen, baade af Unge og Gamle, ja af mange Graaherdede Mænd, med fældede Taarer er stadfæstet.»^[60] Med dette bagatelliserte kommisjonen hendelsene for unngå å skape mer uro. De få som fikk en hard straff tjente som en illustrasjon på hva som kunne skje om ulydighetene fortsatte.^[74] De straffedømte var personer som ble identifisert som de mest aktive, men kommisjonen fant aldri ut hvem som hadde organisert det hele.^[50]

Selv om kommisjonen ikke klarte å identifisere hvem som stod bak opptøyene, ble noen personer utpekt som sentrale. Kommisjonen mente at «en offentlig exemplarisk Straf paa nogle af de messt skyldige maa være en naturlig Følge». Det ble iverksatt en langvarig rettsprosess mot enkelte^{[n 3]}, som ble utpekt som hovedmenn.^[75] Prosessen tok tre år, første dom falt i byretten i Bergen i 1767, og saken havnet i Høyesterett i København året etter.^[76]

I byretten i 1767 ble Johannes Rognvaldsen Sletten, Ole Eriksen Svindahl og Ole Johnsen Hevigen dømt til døden for å ha angrepet stiftsamtmannen. Jochum de Lange ble dømt til festningsarbeid på livstid, siden hans forbrytelse var å ha overfalt en som var lavere i hierarkiet. Alle fire ble også fradømt alle eiendeler. Da saken kom opp i Høyesterett året etter, ble alle fire dømt til døden,^{[n 4]} men sammen med dødsdommen ble det gitt en innstilling til kongen om å vise dem nåde. 21. september 1768 ble Sletten, Svindahl og Hevigen benådet av kongen. Svindahl og Hevigen ble dømt til livsvarig straffearbeid i stedet, mens Sletten ble sluppet fri. I mellomtiden var de Lange avgått ved døden i fengselet. Svindahl og Hevigen ble sluppet fri i 1771.^[65][76][50] Erik Bertramsen ble satt fri etter noen år i varetekt.^[50][55]

Som en følge av hendelsene i Bergen 18. april 1765 utstedte sentraladministrasjonen i København en forordning 5. juli 1765 som totalforbød allmuesamlinger så sant de ikke var godkjent av myndighetene i Norge. Personer som kalte inn til slike samlinger, kunne bli dømt til festningsarbeid på livstid. Dette gjorde at myndighetene nå hadde mulighet til å stoppe en tilsvarende situasjon før det kom til opptøyer.^[77][76]

Etter at ekstraskatten hadde blitt innbetalt igjen, ble den opprettholdt med de lettelser som ble kunngjort i Bergen 20. april og endringer i innkreving som kommisjonen hadde innført. Innkrevingen ble ikke like effektiv etter strilekrigen. Flere steder i stiftet meldte man om problemer med å få inn skattepengene. Skjold skipreide opparbeidet seg alene en skattegjeld på 2760 riksdaler mellom slutten av 1767 og nyåret 1771. I 1772 ble hele ekstraskatten avviklet i Norge, mens den bestod i Danmark til 1812.^{[76][50][78][6]} Grunnen til avviklingen i Norge var de omfattende protestene, der strilekrigen var den største i omfang og oppmuntret til andre protestaksjoner.^[79]

Strilekrigen fikk flere konsekvenser for Bergen. Futen Oluf Bildsøe hadde gjort seg skyldig i flere overgrep mot bøndene, og embetet hans ble overtatt av en fullmektig frem til Bildsøe trakk seg i 1766. Stiftsamtmann von Cicignon ble etter noen år forflyttet til et annet embete.^[80][78]

For å unngå samme situasjon som 18. april, der myndighetene var i tvil om byens soldater var lojale og derfor ikke turte å sette dem inn mot folkemassen, ble mannskapene i Bergenhus regiment byttet ut med soldater fra andre norske regimenter i 1765,^[81] og med deler av det Delmenhorstiske regiment i 1767. Dette regimentet bestod av leiesoldater som hadde krigserfaring fra ulike deler av Europa. Sju kompanier med i alt 400 mann ble utplassert i byen og innkvartert på Bergenhus festning. Dette førte til misnøye fordi kostnadene av å ha soldatene i byen økte skattetrykket, og fordi soldatene menget seg med lokale jenter. Tilsammen 82 barn fikk oppgitt utenlandske soldater som fedre i årene frem til 1774, da de siste soldatene fra regimentet forlot byen.^[82][83][84]

Som underholdning for undersøkelseskommisjonen ble det 8. oktober 1765 opprettet et orkester bestående av lokale musikere. Dette fikk navnet «Musikselskabet Harmonien», dagens «Bergen Filharmoniske Orkester». Med en historie som strekker seg tilbake til 1765 er det en av verdens eldste orkesterinstitusjoner og det eldste orkesteret i Norge.^[85][83][25]

Hendelsene i Bergen våren 1765 hadde gjort allmuen på Strilelandet og andre deler av Bergenhus stift klar over både at de kunne oppnå noe om de protesterte, og at øvrigheten i byen hadde en viss redsel for dem.^[82] I Sunnfjord ble det i årene etter strilekrigen svært vanskelig å få inn skatter, noe som av de lokale myndighetene ble betraktet som «en Smitte af Strilekrigen».^[76] På Osterøy i 1770 truet en gruppe bønder med å lage et oppløp som skulle være ti ganger større enn det som var i 1765, da de ble utsatt for militær skatteinnkreving. En av dem truet også med drap om han ble kastet ut av gården. I 1773 gikk det på nytt rykter om at man ikke trengte å betale skatter, og Anders Ingebriktson Nedre Fyllingen, hisset folk til motstand mot innkreving,^[82] og i 1775 ville ikke bøndene i Skjold godta en ny avtale om hvordan tinget skulle finansieres.^[86]

Den neste protesten kom i 1776 da bønder i Fana ikke godtok pålagt veiarbeid. Grunnen var at de selv helst reiste med båt og så på veier som unødvendig, noe de rike som benyttet seg av. Først saboterte de arbeidet og nektet å møte opp, senere nektet de å betale ilagte bøter. Også denne gangen ble noen få av de mest aktive plukket ut og strengt straffet, da man var redd for at protestene skulle spre seg og ikke ønsket en situasjon tilsvarende den i 1765.^[82][87]

Veibygging førte til flere protester i omlandet rundt Bergen i årene som fulgte. I Lindås nektet bøndene å gjøre veiarbeid i 1785, siden de mente den aktuelle veien var unyttig. Liksom i Fana ble bøndene i Lindås bøtelagt, men bøtene ble aldri innkrevd, da futen mente det var for vanskelig. På Herdla og Radøy nektet bøndene å betale for postveier i 1787, selv om de sa at de var villige til å betale om man kunne vise dem en trykt forordning som påla dem å betale. I 1802 var det bøndene i Os og Strandvik (i dag i Fusa kommune) som nektet å betale for forsømte veier. Her var futen redd for konsekvensene av en militær innkreving, og strevde for å finne andre løsninger.^[88]

Den største protesten før 1814 kom i 1794, og også denne gangen protesterte man mot veibygging. Nå var det bønder fra skipsredene fra Os, Mjelde på Osterøy og Arna som var de mest aktive. De ville ikke at dyrket mark skulle bli brukt til veien og heller ikke bidra med så mye pliktarbeid som de var pålagt. De aktive i protestene hindret andre bønder i å møte opp til tvangsarbeidet, og truet bort folk som allerede hadde klart å møte. For å stoppe dette ble det sendt flere soldater til Bergen. Som ved tidligere aksjoner plukket man ut noen få personer som fikk strenge straffer, mens flertallet av deltakerne gikk fri. Mye av grunnlaget i denne protesten minnet om strilekrigen, da det dreide seg om misnøye med pålegg fra styresmaktene i kombinasjon med mistro mot byborgere og embetsmenn.^[89][90]

Også på andre områder kom det til konflikter mellom bønder og øvrighet. I 1783 var det nær ved å bli sammenstøt mellom løytnant Heltberg og folket i Hosanger og Eikanger, da Heltberg la inn krav på høyleveranser i forbindelse med tinget, og i 1797 måtte retten heves to ganger under en tvist om fisketiende på Manger på Radøy. Prokuratoren sa at han «maate flygte fra tingbordet for at undgaae overfald, og erholde fred».^[86]

I 1814 utspilte det som har blitt kalt «et ekko av strilekrigen» seg i Bergen under Det Tumultuariske Optrin. Sinte bønder og fiskere hadde samlet seg i byen for å protestere mot høye priser på korn og andre varer. Sammen med byboere protesterte de mot kjøpmennene i byen i to dager. Dette var ikke en protest mot skatter eller myndighetene, men under opptøyene gikk mengden også løs på øvrighetspersoner, og det ble minnet om hvordan det gikk med futen og stiftsamtsmannen i 1765. Som med strilekrigen fikk bøndene her til en viss grad gjennomslag for kravene sine: Det ble satt en midlertidig takst på korn og andre varer, og kjøpmennene ble pålagt å følge denne. En annen likhet med strilekrigen er at det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon som utførte et storstilt etterforskningsarbeid for å få klarhet i hva som hadde skjedd.^[91][92]

Strilekrigen var ikke den eneste uroen som kom som følge av ekstraskatten, men ingen andre steder ble det like store hendelser som det som skjedde i Bergen. Allerede før disse hadde det ulmet på ulike steder rundt i kongeriket. I Danmark gikk det stort sett greit å innføre skatten, men på Fyn og Falster forsøkte husmennene å stoppe innkrevingen med vold, og på Bornholm gjorde bøndene så sterk motstand at skatten for deres del ble halvert.^[11]

I Norge ble det fra Ryfylke, Hardanger, Sunnhordland, Setesdal, Solør, Odalen og Øvre Telemark sendt delegasjoner med klagemål til kongen, og i Gudbrandsdalen hadde man prøvd å organisere en lignende utsending.^[11][93] I Lom ble futen truet til å betale tilbake ekstraskatten og på Nordmøre ble skatteinnkrevingen blokkert på tingene. I Romsdal ble en fut jagd fra tinget mens bygdene i Sunnfjord nektet å betale. Fra Sogn sendte man først en rekke søknader om å få slippe skatten, før man møtte opp på tinget med økser og sabler og fortalte futen at de var villige til å sloss for å slippe skatten. Bøndene i Sogn gav futen beskjed om å fortelle kongen at de nektet å betale. På Bjerkreim i Dalane gikk lederen for bøndene enda lenger i kongemotstand da de nektet å betale og han uttalte at «Fredrik er konge i Danmark, men eg er konge i Bjerkrei.»^[94]

Ryktet om hendelsene i Bergen spredde seg raskt på Vestlandet. Gardisten Greis Bjerkeli dro rundt i områdene mellom Nordfjord og Nordhordland og oppildnet folk til motstand, men det var særlig i Rogaland strilekrigen fikk ringvirkninger.^[5][95]

30. mai 1765 møtte rundt 200 bønder fra de fire skipreidene i Karmsundet opp på kongsgården i Stavanger, hjemmet til amtmannen. Bøndene sa at de ikke lenger ville betale ekstraskatten, og at om de ikke fikk det slik de ville, skulle de gjøre som strilene i Bergen, og ikke en stein skulle bli stående igjen på kongsgården. Amtmannen ble skremt, og lovte at også bøndene i Ryfylke skulle få skattepengene tilbake, slik de hadde fått det på Strilelandet.

Dagen etter fikk han et brev fra en av lensmennene sine. Lensmannen skrev, til tross for at han stod i amtmannens tjeneste, på vegne av allmuen. Han sa at de fjorten andre skipreidene ville samles på Finnøy 4. juni, og bad om at amtmannen og futen møtte opp for å gjøre rede for seg ovenfor bøndene. Amtmannen ante hva som var i gjære, og hadde allerede fått soldater til byen. Da han dro til Finnøy hadde han med seg 36 soldater, men opplevde det myndighetene i Bergen hadde fryktet. Flere av soldatene nektet å bruke våpen mot sine egne landsmenn, og sa at de ikke var deres fiender og at de ikke hadde sett noen ordre fra kongen om å angripe dem.

På Finnøy ble amtmannen møtt av 1500 mann ledet av bonden Hans Viggnes. Han la fram et klageskriv for amtmannen. Det som gjaldt futen ble tatt hånd om der og da, mens amtmannen fikk noen dager på seg til å sette opp et brev til kongen. 8. juni var brevet ferdig og det ble deretter godkjent av bøndene. Situasjonen løste seg dermed uten at det kom til sammenstøt.^[96]

• Lofthusopprøret

• Halvdan Koht, Norsk bondereising : fyrebuing til bondepolitikken, Oslo, Aschehoug, 1926. Kapitlet «Strilekrigen», side 287-304. E-bok. Ny utgave: Pax forlag, 1975. ISBN 82-530-0672-1
• John Ragnar Myking, Bønder nær byen: 1665-1870, Bergen, Fana bygdeboknemd, 1990. Kapitlet «Kriser og opprør», side 249-273. E-bok
• Gunnar Hagen Hartvedt, Bergen mellom smil og tårer, Bergen, Dreggen forlag, 1998. E-bok
• Atle Døssland, Strilesoga. Nord- og Midhordland gjennom tidene. Band 3. Frå 1650 til 1800, Bergen, Eide forlag, 1998. Kapitlet «Den lumske strilen?», side 165-182
• Ståle Dyrvik, Norsk historie 1625-1814. Vegar til sjølvstende, Oslo, Det Norske Samlaget, 1999. Kapitlet «Staten og den norske allmugen», side 178-190.
• Thomas Ewen Daltveit Slettebø, «Strilekrigen i Bergen i 1765: Improvisasjon i eneveldets politiske teater» i Knut Dørum og Hilde Sandvik (red.), Opptøyer i Norge 1750-1850, Oslo, Scandinavian Academic Press, 2012.
• Knut Dørum og Hilde Sandvik, «Skatteopptøyer og bondebevegelser 1765-1818» i Knut Dørum og Hilde Sandvik (red.), Opptøyer i Norge 1750-1850, Oslo, Scandinavian Academic Press, 2012.
• Bjørn Davidsen, «Det Tumultuariske Optrin i Bergen 1814», Bergensposten nr. 3. september 2014, Statsarkivet i Bergen, 2014. PDF^{[død lenke]}

• Nettutstilling om Strilekrigen hos Universitetsbiblioteket i Bergen
• Månedens godbit for august: Strilekrigen, artikkel fra Universitetet i Bergen