Sun Quan
| Sun Quan Keiser og grunnlegger av Det østlige Wu | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. juli 182 Zhejiang | ||
| Død | 21. mai 252 (69 år gammel) Jiankang | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | 8 oppføringer | ||
| Far | Sun Jian[1] | ||
| Mor | Wu[1] | ||
| Søsken | Sun Sun Yi Sun Kuang Sun Ce Sun Lang | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Østre Wu | ||
| Gravlagt | Nanjing | ||
| Annet navn | Zhòngmóu | ||
| Regjeringstid | 229-252 | ||
Sun Quan (tradisjonell kinesisk 孫權; forenklet kinesisk: 孙权; pinyin: Sūn Quán; IPA: [su̯ən5 tɕʰu̯an35]; født 5. juli 182, død 21. mai 252), høflighetsnavn Zhòngmóu (仲謀), formelt Keiser Da (den store) av (Østlige) Wu, var Sun Jians sønn og grunnleggeren av riket Østlige Wu i de tre rikers tid i kinesisk historie. Han styrte fra 222 til 229 som Wu Wang (konge/prins av Wu) og fra 229 til sin død som keiser av Wu-dynastiet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]I sin ungdom bodde Sun Quan i sin hjemprovins Fuchun, og etter sin fars død i 190 i en rekke byer ved den nedre delen av Yangzi-elva. Hans eldre bror, Sun Ce, opprettet en krigsherrestat i regionen, bygd opp rundt hans egne tilhengere og en rekke lojale klanallianser. Da Sun Ce ble myrdet av tjenerne til Xu Gong, som Ce hadde drept i kamp flere år tidligere (i 200), arvet den atten år gamle Sun Quan landene sørøst for Yangzi fra broren. Suns ledelse viste seg å være relativt stabil i disse tidlige årene. Sun Jian og Sun Ces eldste offiserer, som Zhou Yu, Zhang Zhao, Zhang Hong og Cheng Pu forble lojale. Faktisk står det skrevet i Beretningen om de tre kongedømmer at Ce på sitt dødsleie skal ha minnet Sun Quan på at "i interne saker, rådspør Zhang Zhao, i eksterne saker, rådspør Zhou Yu." Dermed klarte Sun Quan med sine dyktige rådgivere å fortsette å bygge opp styrkene sine langs Yangzi gjennom 200-årene. Tidlig i 207 vant styrkene hans til og med en komplett seier over Huang Zu, en militær leder under Liu Biao, som dominerte den sentrale Yangzi-regionen.
Vinter samme år sendte den nordlige krigsherren Cao Cao en hær på omtrent 200.000 mann sørover for å gjenforene Kina. Ved Sun Quans hoff dukket det opp to forskjellige fraksjoner som var uenige om hva de skulle gjøre med situasjonen. En var ledet av Zhang Zhao, og oppfordret Quan til å overgi seg, mens den andre, ledet av Zhou Yu og den yngre diplomaten Lu Su, var imot overgivelse. Til slutt bestemte Sun Quan seg for å stå imot Cao Cao ved den midten av Yangzi, med sine overlegene elvestyrker. Ved å alliere med krigsherren Liu Bei og ved å bruke Zhou Yu og Huang Gais kombinerte strategier, beseiret de Cao i et avgjørende slag ved Chibi.
I 220 overtok Caos sønn Cao Pi tronen og erklærte seg keiser av Kina, og endte dermed Han-dynastiets nominelle styre. Først var Sun Quan nominelt Cao Weis vasall med tittelen prins av Wu, som Pi hadde opprettet for ham, men etter at Cao Pi forlangte at han skulle sende sin sønn Sun Deng som et gissel til Cao Wei-hovedstaden Luoyang, nektet han, og i 222 erklærte han seg selvstendig ved å skifte æranavn (til Huangwu). Det var ikke før i 229 han erklærte seg keiser.
På grunn av sin ferdighet til å trekke viktige og hederlige menn til sin sak, klarte Sun Quan å gi fullmakt til dyktige personer. Dette styrket han ved at han fikk støtte fra folk flest og omga seg med dyktige generaler.
Sun Quan døde i 252, 70 år gammel. Han hadde da styrt lenger enn de andre grunnleggerne av De tre rikene. Han ble etterfulgt som keiser over Østlige Wu av hans sønn Sun Liang.
Kildegrunnlag
[rediger | rediger kilde]Viktigste kilde til Sun Quans liv er Krønikene om de tre riker av Chen Shou (233–297), som tjenestegjorde under Shu Han frem til 263 og deretter var historiker for Jin-dynastiet og sammenstilte de forskjellige staters annaler og flettet dem sammen med sine egne erfaringer og oppfatninger.
For Wei-dynastiets historie spiller ved siden av en rekke enkeltbiografier, familie- og regionalhistorier fremfor alt fire samtidige verker en viktig rolle: Den offisielle Wu-boken, forfattet av regjeringsembedsmenn, de private Wu li og Wu lu, og dessuten Jiangbiao zhuan, som ble sammenstilt kort etter 280. Sistnevnte verk ble langt senere bearbeidet av Pei Songzhi (372–451) på bakgrunn av dokumenter fra det keiserlige arkiv.
Krønikene om de tre riker forteller historien fra feltherrenes perspektiv, slik at militære og politiske utviklinger står i forgrunnen mens de sosiale, kulturelle og religiøse forhold i høyden trekkes frem som politiske faktorer.