Surrogati

Surrogati innebærer at en kvinne bærer fram og føder et barn for et annet par eller en person som skal være barnets juridiske og sosiale foreldre. Ordet surrogat kommer fra latin og betyr erstatningsmiddel. Kvinnen, surrogatmoren, kan være barnets genetiske mor («tradisjonell surrogati»), eller hun kan være genetisk ubeslektet med barnet («gestasjonell surrogati»).^[1]

Hvis surrogatmoren mottar kompensasjon utover de utgifter hun har hatt, kalles det «kommersiell surrogati» mens «altruistisk surrogati» brukes for å indikere at surrogatmoren har ideelle motiver og ikke bærer frem barnet mot betaling. Surrogati er totalforbudt i Norge og mange andre land, og kommersiell surrogati regnes i stor grad som en form for menneskehandel med kvinner. Før forbudet i 2015 var India et stort marked for kommersiell surrogati.

Ved tradisjonell surrogati kan barnet bli unnfanget gjennom kunstig befruktning. Ved gestasjonell surrogati settes et allerede eksisterende embryo inn i surrogatmorens livmor. Bakgrunnen for surrogati kan være ufruktbarhet eller andre medisinske forhold som gjør graviditet eller fødsel umulig, risikabelt eller uønskelig på andre måter, eller fordi oppdragsgiverne er menn. Spermier eller egg kan stamme fra oppdragsgiverne eller fra donorer. De som ønsker å bli barnets foreldre ved bruk av surrogati kalles pretenderende foreldre.^[2]

Å bære frem en annens barn var lov innen antikk babylonsk lov. Abrahams kone Sarai var (antatt) ufruktbar og gav slavekvinnen Hagar til sin mann og de fikk Ismael.^[3]

Surrogati med egne egg har blitt mulig gjennom en rekke medisinske gjennombrudd. I 1930 fant man ut hvordan østrogen kunne masseproduseres. I 1944 klarte John Rock å befrukte et egg utenfor livmoren. I 1953 klare man å fryse ned spermier. I 1971 åpnet den første sperm-banken i New York. I 1978 ble det første prøverørsbarnet født. I 1980 ble den første surrogat-kontrakten skrevet, og i 1986 ble det første surrogatibarnet, «Baby M», født.

Det første surrogati-barnet «Baby M» ble født 27. mars 1986 i USA. Paret William Stern og Elizabeth Stern inngikk i 1985 en 10000$ kontrakt med surrogatmoren Mary Beth Whitehead. Da «Baby M» ble født ombestemte Mary Beth seg og ville ikke gi fra seg barnet, og Stern-paret saksøkte henne. De fikk medhold i retten, men i 1988 annullerte høyesterett kontrakten og kalte utbetalingen «ulovlig, kanskje kriminell, og muligens ydmykende for kvinner». Stern-paret fikk likevel beholde barnet, da retten syntes dette var beste for barnet.^[4]

Risikoen for donor, mottaker og barn i forbindelse med eggdonasjon er i hovedsak anslått å være den samme som for ordinære IVF-pasienter. 0,6 % av rapporterte inngrep gir blødninger, men det er registrert dødsfall. Alvorlige bivirkninger skjer nesten utelukkende hos den som blir gravid og ikke den som gir fra seg egget.^[5] Det har også skjedd at både barn og surrogatmor har omkommet like etter fødselen.^[6]

Få land har per 2017 et omfattende lovverk for surrogati. Hellas og Sør-Afrika er unntak, der gestasjonell, altruistisk surrogati er tillatt under gitte omstendigheter. Israel er det eneste landet med et offentlig tilbud, da med sterke begrensninger på hvem som kan være surrogater og foreldre. Australia og Nederland tillater altruistisk surrogati, mens blant annet Ukraina, Russland og flere stater i USA tillater alle former for surrogati.^[7][1]

På dansk kalles surrogatmor for «rugemor», og på svensk kalles surrogati «värdmödraskap». Danmark og Sverige tillater ikke surrogati.^[8][9]

India var tidligere det klart største markedet for kommersiell surrogati, overveiende for vestlige personer. At vestlige personer reiste til India og betalte indiske kvinner for å være surrogater var svært kontroversielt i India, og ble av indiske politikere, menneskerettighetsorganisasjoner og medier sett på som en form for menneskehandel der velstående utlendinger utnyttet indiske kvinner. I 2013 og 2015 forbød India surrogati i to omganger. I 2013 vedtok India et forbud mot all surrogati for andre enn gifte ektepar, definert som én mann og én kvinne; dette forbudet rammet en stor del av surrogatiindustrien, ettersom svært mange av dem som kjøpte surrogati var homofile og enslige.^[10] I 2015 ble kommersiell surrogati totalforbudt i India som en form for utnyttelse av kvinner og menneskehandel.^[11]

Surrogati er forbudt etter norsk lov, og er regulert i barneloven som sier at: «Som mor til barnet skal reknast den kvinna som har fødd barnet.»^[12]. Det eksisterer ikke noe forbud mot bruk av surrogatmødre i utlandet for norske statsborgere.

I 2017 vedtok Venstre, som foreløpig eneste parti, å åpne for altruistisk surrogati. Det har i de senere årene vært en åpen og omfattende diskusjon i flere av de politiske partiene. Det virker å være en generell enighet om at kommersiell surrogati ikke er aktuelt i Norge^[13].

Meningsmålinger har vist at et tydelig flertall av befolkningen støtter altruistisk surrogati^[14], til tross for motstanden på stortinget. Tilhengere av surrogati er opptatt av at surrogati kan hjelpe barnløse norske par å få etterlengtede barn og stifte familier^[5]. Det argumenteres ofte at det er formyndersk av staten å nekte surrogatmødre som er godt informert og har et inderlig ønske om å hjelpe andre med å få barn^[15][16]. Det trekkes også frem at man kan redusere uetisk surrogati i andre land ved å legge til rette for en etisk organisering med strenge reguleringer i Norge.

Argumenter mot surrogati tar forskjellige utgangspunkt. De handler enten om at surrogatmor kan bli et offer for økonomisk eller sosialt press^[16][17], og at det er usikkerhet om barn med utradisjonelle opphav kan lide psykisk av identitetsproblematikk^[16].

Kommersiell surrogati, og internasjonal surrogati, byr på flere etiske utfordringer knyttet til ivaretakelsen av surrogatmor. Det at «fertilitetsturisme» til land hvor surrogati er lov forekommer brukes også som et argument for å forby surrogati i utlandet.^[18]

Surrogati har også juridisk problematiske sider. Feilregistering i folkeregisteret basert på attester om morskap og farskap fra andre land har ført til at surrogatibarn har fått to juridiske fedre.^[19] Surrogati-avtaler inngått i andre land er ikke bindende, og surrogatmors ektefelle vil per 2017 anses som far til barnet. Er surrogatmor ugift vil en domstol kunne fastsette barnets far.^[20] Barn født i Norge av utenlandske surrogatmødre^[21] oppgir den pretenderende faren som barnets far. Det har skjedd at et par har ønsket barn født av surrogatmor, der paret har skilt lag og barnets biologiske (og pretenderende) far har nektet sin tidligere partner å bli barnets mor.^[22]

• Barna ingen vil snakke om (9. november 2020) NRK