T-34

T-34 var en sovjetisk stridsvogn som hovedsakelig ble brukt under andre verdenskrig. Den ble produsert mellom 1940 og 1958. Vogna ble ansett for å være en svært god modell på det tidspunktet Sovjetunionen kom med i krigen, og dens effektive og formålstjenlige konstruksjon hadde stor innflytelse på stridsvognutviklingen. T-34 ble først og fremst bygget ved ChPZ-fabrikken i Kharkov i nåværende Ukraina, og utgjorde kjernen i sovjetiske panserstyrker under krigen. Etter krigen ble modellen en eksportsuksess, og i tillegg til å være den mest produserte krigsvognmodellen under andre verdenskrig ble den også historiens nest mest produserte totalt, bare overgått av sin etterfølger T-54/55. T-34 var så sent som i 1996 i tjeneste i 27 land.

T-34 ble utviklet fra BT-serien, og det var tenkt at den skulle erstatte denne, samt T-26, i tjeneste. Da den ble introdusert hadde den en god balanse av ildkraft, mobilitet og beskyttelse, selv om den i begynnelsen var hemmet av begrensnigner i ergonomi, mangelen på sambandsradio og den dårlige taktiske utnyttelsen av vognen.

Mot slutten av 1943 kom den forbedrede T-34-85, som var utrustet med en kraftigere kanon og større tårn. Designet og konstruksjonen ble forbedret gradvis under krigen, både for å øke effektiviteten og for å senke produksjonskostnadene. Som en følge av dette steg produksjonen kontinuerlig under krigen. Ved krigens slutt i 1945 hadde T-34 erstattet mange lette og tunge stridsvogner i tjeneste og utgjorde hoveddelen av den sovjetiske stridsvognproduksjonen. Den hadde stor innflytelse på konseptet med middelstunge stridsvogner, hvor én og samme vogn løste oppgavene til både tunge og lette stridsvogner på slagmarken.

Før krigsutbruddet i 1939 var stridsvognen T-26 og BT-serien de vanligste modellene i det sovjetiske panservåpenet. T-26 var en langsom vogn som skulle støtte infanteriet, og hastigheten var tilpasset dette. BT-vognene var raskere, såkalte kavalerivogner, og var også lettere, men var ikke egnet til å bekjempe infanteri. Begge typene hadde tynt panser som beskyttet mot håndvåpenild, men ikke mot panserverngevær og 37 mm panservernkanoner. Bensinmotorene de benyttet hadde også lett for å ta fyr.^[1]

Ingeniøren Michail Kosjkin fikk i 1937 i oppdrag av Den røde armé å konstruere en etterfølger til BT-vognene. Den skulle produseres ved Kharkovs lokomotivfabrikk (KhPz) i Kharkov. Prototypen, kalt A-20, ble utrustet med 20 mm panser, en 45 mm kanon og ingeniør Aleksandr Morozovs nye "V-2" dieselmotor (merk at motoren, tross typebetegnelsen, var en V12-konfigurasjon.) Fra BT-vognen hadde den egenskapen at den kunne drives framover på hjul i tillegg til belter. Dette var en tilpasning til 1930-årenes dårlige beltedriftsystemer, og skulle bidra til å redusere vedlikeholdet og forlenge levetiden. I strid var derimot ikke hjul noen fordel, selv om det tillot en hastighet på 100 km/t på vei. Konstruktørene kom til slutt fram til at hjuldriften var en dårlig utnyttelse av volumet i vognen, og ga unødvendig mye ekstravekt^[1].

Kosjkin overtalte den sovjetiske lederen Josef Stalin til å la ham utvikle en annen prototyp, en bedre pansret og bestykket «universalstridsvogn» som skulle erstatte både T-26 og BT-vognene. Den andre prototypen, som kaltes A-30, men snart ble omdøpt til T-32, hadde 30 mm panser, en 76 mm kanon og samme V-2 dieselmotor. Begge prototypene ble testet ved Kubinka i 1939, og det viste seg at den tyngre T-32 var like mobil som A-20. De dårlige prestasjonene til de sovjetiske stridsvognene i vinterkrigen mot Finland og tyske erfaringer fra slaget om Frankrike gjorde at militærledelsens skepsis og redsel for høye kostnader ble satt til side. En enda tyngre versjon av T-32, men med 45 mm frontpanser og bredere belter ble utviklet, og den ble satt i produksjon med navnet T-34.

To prototyper av T-34 ble ferdigstilt i februar 1940 og tilbakela en 2 000 km lang testtur fra Kharkov til Moskva, Smolensk, Kyiv og tilbake til Kharkov i april og mai. Noen feil ved motoren ble tydelige på den strabasiøse turen, og ble rettet.^[2] De første serieproduserte vognene ble ferdige i september 1940 og kom til helt å erstatte T-26, BT og T-28. Kosjkin døde av lungebetennelse i slutten av måneden og arbeidet med å utvikle T-34s motor ble gitt til Aleksandr Morozov. Han fikk også stillingen som sjefsutvikler ved KhPZ.

T-34 hadde et hjuloppheng av Christie-typen, det samme som BT-vognene, men uten muligheten for hjuldrift. Den hadde sterkt skrånende panser, kraftig motor og brede belter. Den første hadde en 76,2 mm kanon, og ble senere kalt T-34/76, en sedvane som stammer fra tysk etterretning fra krigen. Sent i 1943 kom produksjonen av den andre hovedtypen, T-34-85 (eventuelt T-34/85) som hadde et større tårn og en større 85 mm kanon.

Den nye stridsvognen stilte sovjetisk industri ovenfor nye utfordringer. En rekke mindre monteringsfabrikker ble opprettet: Kharkovs dieselfabrikk nr. 75 monterte V-2-motoren, Kirovfabrikken nr. 185 i Leningrad produserte den opprinnelige L-11-kanonen og Dynamofabrikken i Moskva produserte elektriske komponenter. Vognene ble opprinnelig montert ved ChPZ nr. 183 og ved Stalingrads traktorfabrikk (STZ), og senere ved Krasnoje Sormovofabrikken nr. 112 i Gorkij. Man hadde dog visse problemer med defekte panserplater. På grunn av mangelen på den på den tiden nye V-2-motoren ble mange vogner i første omgang i 1940 levert med BT-vognenes konverterte flymotor, en løsning som hadde dårligere ytelse, girkasse og kobling (clutch). Man kunne bare utruste eskadronsjefenes vogner med radioapparater. L-11-kanonen oppfylte ikke forventningene, og Grabins designbyrå ved Gorkijfabrikken nr. 92 lagde en overlegen F-34 76,2 mm kanon. Byråkratene nektet i utgangspunktet produksjonsløyve til den nye kanonen, men Gorkij og ChPZ iverksatte produksjon uten lov, og Stalins statlige forsvarkomité ga offisiell tillatelse etter at styrker i felten hadde lovpriset den nye kanonen.^[1]

Konservative politikere la press på hæren for å få bygget de eldre stridsvognene T-26 og BT på bekostning av T-34 mens man ventet på de mer avanserte T-34M-vognene. Det tyske overraskelsesangrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 gjorde det plutselig tvingende nødvendig å fryse utviklingen og øyeblikkelig starte produksjonen av stridsvogner.

Tysklands raske fremganger tvang sovjeterne å flytte fabrikkene sine øst for Uralfjellene, en monumental oppgave. KhPZ ble gjenopplivet rundt Dzjerzjinski Urals jernbanefabrikk i Nizjnij Tagil. Fabrikken ble omdøpt til Stalins Ural stridsvognfabrikk nr. 183. Kirovfabrikken ble evakuert bare uker før Leningrad ble omringet, og ble flyttet sammen med Kharkovs dieselfabrikk til Stalins traktorfabrikk i Tjeljabinsk. Etter hvert gikk byen under navnet Tankograd. Vorosijilovs stridsvognfabrikk nr. 174 fra Leningrad ble innlemmet i Uralfabrikken og den nye Omskfabrikken nr. 174. Ordsjonikidze Urals tunge verktøysmaskinfabrikk (UZTM) i Sverdlovsk tok opp i seg flere mindre fabrikker. Mens disse fabrikkene ble flyttet i rekordfart ble Stalingrads traktorfabrikk hovedkilden for T-34, og produserte 40 % av alle disse vognene fram til den ble helt omringet i slaget om Stalingrad høsten 1942.^[2]

Bortsett fra dette avbruddet ble bare mindre endringer tillatt i produksjonen. Disse var ofte for å gjøre vognene enklere og billigere å produsere. Nye metoder ble utviklet av professor Jevgenij Paton for automatisk herding og sveising av plater. Kanonmodellen 76,2 mm F-34 modell 1941 ble redusert fra forgjengerens 861 til 614 deler.^[1]. I de to neste årene ble produksjonskostnadene for hver stridsvogn redusert fra 269 500 rubler i 1941, til 193 000 og senere til 135 000^[1]. Produksjonstiden ble halvert på slutten av 1942 til tross for at majoriteten av de erfarne fabrikksarbeiderne var blitt sendt til fronten. Deres erstattere var 50% kvinner, 15% gutter og 15% invalider og gamle mann. Samtidig gikk T-34 fra å være produsert med en finish tilsvarende vesteuropeiske og amerikanske stridsvogner til å bli et mer grovhugget produkt. Det ble dog ikke firt på den mekaniske påliteligheten.^[2]

I 1942 begynte arbeidet med å utvikle et nytt tårn, tatt fra det forlatte T-34M-prosjektet. Det ble bedre plass i vognen og en ny luke for vognkommandøren ga han bedre utsyn. På grunn av begrensede strategiske lager av gummi så ble det innført stålhjul. En ny clutch ble innført, noe som gjorde at motoren og girkassen med 5 trinn virket bedre sammen.

I 1942 og 1943 støtte sovjetiske styrker på de nye tyske stridsvognene Tiger I og Panther. Med erfaringer fra slaget ved Kursk og forespørsler fra fronten om mer ildkraft og lengre rekkevidde foretok sovjetiske militære myndigheter det vanskelige valget å bygge om fabrikkene for å produsere en ny modell som hadde større tårnkrans (fra 1 425 mm til 1 600 mm). Dette tillot at man kunne sette inn et større tårn, og med det en større kanon. T-34-85 sin nye 85 mm kanon var overlegen den gamle, og man flyttet radioen opp fra skroget til det nye tremannstårnet. Nå kunne vognkommandøren lede striden, og la laderen og skytteren skjøtte kanonen.

Kostnaden for å produsere en T-34-85 stridsvogn var 164 000 rubel, hvilket i begynnelsen var rundt 30 % høyere enn for enn tilsvarende modell 1943, men innen 1945 hadde prisen gått ned til 142 000 rubler.^[3] Under krigens gang hadde prisen for en T-34 nesten blitt halvert. Samtidig var mobiliteten nesten den samme, på tross av at den både hadde fått kraftigere bestykning og tykkere panser.

Ved slutten av 1945 var mer enn 57 000 T-34 blitt bygget. Av disse var 34 780 eksemplarer av den opprinnelige modellen, bygget fram til 1944, og ytterligere 22 559 av modellen T-34-85 bygget mellom 1944–45.^[4] Etter krigen ble storskalaproduksjonen avsluttet i Sovjetunionen. I 1946 ble for eksempel bare 2 701 eksemplarer produsert. Produksjonen ble gjenopptatt i 1951 i Polen og Tsjekkoslovakia, der respektive 1 380 og 3 185 T-34-85 ble produsert fram til 1956. Sent i 1960-årene gjennomgikk sovjetiske T-34-85 et moderniseringsprogram for eksporterte eksemplarer og reservestridsvogner. Den ble da hetende T-34-85M. Oppgraderingen besto i ny motor fra T-54/55-serien, noe som kan tas som et bevis på hvor langt sovjetmyndighetene var villige til å gå for å standardisere komponenter.

Til sammen regner man at det er produsert så mange som 84 070 eksemplarer av T-34, pluss opp til 13 170 selvdrevne artillerivogner på T-34s chassis.^[5] Vognen dukket opp her og der i konflikter under den kalde krigen.

T-34 brukes ofte som et symbol for det sovjetisk motangrepets framgang mot tyskerne. Det første møtet med T-34 sommeren 1941 var et psykologisk sjokk for de tyske soldatene: de hadde forberedt seg på å møte en underlegen motstander. Dette illustreres blant annet av Alfred Jodls dagbok, der han tilsynelatende virker overrasket over at T-34 dukket opp i Riga. T-34 kunne effektivt bekjempe alle modeller av tyske stridsvogner som var i bruk i 1941. De første vognene led dog av alvorlige mekaniske feil og mangler, spesielt med hensyn på kraftoverføring og kobling - minst 50 % av den sommerens tap av vognene kom av mekaniske problemer og ikke av tysk ildkraft.^[1]. De sovjetiske styrkene manglet berge- og reparasjonsressurser, og det var ikke uvanlig at T-34 gikk i strid med en reservegirkasse på motordekket. De mekaniske problemene ble løst med tiden.

I løpet av vinteren 1941-1942 dominerte T-34 igjen slagmarken, da tyske stridsvogner ikke kunne bevege seg i dyp gjørme og snø på samme måte med sine smale belter, men i stedet ofte ble sittende fast. Terrengegenskapene til T-34 var ganske enkelt overlegne. Det tyske infanteriet, som på dette tidspunktet for det meste var utrustet med tauede panservernkanoner av typene 37 mm PaK 35/36 og 50 mm PaK 38, hadde store problemer med å stanse de sovjetiske vognene. Bare de sovjetiske soldatenes mangelfulle utdannelse og den sovjetiske ledelsens sviktende kompetanse hindret at avdelinger med T-34 hadde noen større framgang.

Hovedsatsingen innen Den røde armé i 1942-43 besto i å gjenoppbygge det som hadde gått tapt i 1941, og å forbedre taktikken. Produksjonen av T-34 steg raskt, men all videreutvikling hadde blitt «fryst»; bare forbedringer som ga høyere produksjonstakt ble tatt med. De sovjetiske konstruktørene var klar over behovet for å rette visse mangler i konstruksjonen, men dette ville koste med hensyn på antall vogner som kunne bli produsert, og saken ble foreløpig liggende. Midt i 1943 kom T-34-produksjonen opp i rundt 1 000 vogner i måneden, mye høyere enn den tyske produksjonen. Tapene på sovjetisk side var dog høyere på grunn av den stadige tyske taktiske overlegenheten.

Tyskerne fant raskt ut at det eneste virkelige effektive våpenet de hadde til å bekjempe T-34 med, også på lang avstand, var luftvernkanoner, da spesielt 8,8 cm FlaK. I stor hast ble også fronten forsynt med nye panservernkanoner av type 75mm PaK 40, som fantes både i tauede og selvdrevne versjoner. På kjøretøysiden erstattet tyskerne i mars 1942 den korte 75 mm kanonen, StuK 37, i stormkanonen Sturmgeschütz III, med den lengre og forbedrede 75mm StuK 40 L/43, og på høsten med den enda mer effektive L/48. Disse kanonene ga granaten høyere utgangshastighet og bedre gjennomslagskraft, med betydelig høyere virkning på pansrede kjøretøy, og StüG III fikk med ett rollen som kanonpanserjager. Denne vognen hadde stor betydning på østfronten, og det er antatt at den allerede våren 1944 hadde slått ut ikke mindre enn 20 000 stridsvogner. Også de vanlige panserstyrkenes arbeidsjern, Panzer IV, fikk sommeren 1942 en lengre kanon, 75mm KwK 40 L/43, og i løpet av våren 1943 en L/48. Det kraftigste motmiddelet var uansett den helt nye Panzer V/Tiger I, som ble satt inn i kampene mot slutten av 1942. I 1943, da tyskerne innførte den middelstunge Panther-stridsvognen, kunne man se mange trekk fra T-34, og Sovjetunionen møtte nå en jevnbyrdig stridsvogn på slagmarken. Sovjetiske tap økte etter dette.

Da krigen brøt ut besto det sovjetiske stridsvognarsenalet av bare omtrent 4 % T-34, men da krigen var over utgjorde de minst 55 % av Sovjetunionens enorme produksjon av stridsvogner.^[1] Der hvor tyskerne bygde flere forskjellige og mer teknisk avanserte stridsvogner, og et stort antall undervarianter, satset Sovjetunionen på å masseprodusere én enkelt modell, som ble gradvis forbedret gjennom krigen for å møte utviklingen i stridsvogn-design. Dette kan sammenliknes med USAs satsing på M4 Sherman.^[2]

Etter andre verdenskrig ble T-34-85 brukt i mange land som var i sovjetisk interessesfære. Den nordkoreanske invasjonen av Sør-Korea i 1950 ble ledet av en brigade utrustet med rundt 120 T-34-85. De møtte amerikanske stridsvogner av type M24 Chaffee, M4 Sherman og M26 Pershing. Den nordkoreanske 105te panserbrigaden hadde noen tidlige framskritt mot det sydkoreanske infanteriet og lette stridsvogner av typen M24, men mistet momentet da de møtte amerikanske middelstunge stridsvogner av typen M26 og infanteri satt opp med panservernvåpen. Etter de første månedene av krigen støtte man sjelden på nordkoreansk panser.^[6]

T-34 utgjorde hovedstyrken i flere væpnede styrker innenfor Warszawapakten, og ble brukt mot det ungarske opprøret som ble slått ned i 1956 De ble også brukt i Midtøsten, i Vietnamkrigen og også så sent som krigen i Bosnia i 1990-årene. Kroatia arvet 25 eller 30 vogner fra Jugoslavia, men har nå tatt dem ut av tjeneste. T-34 ble sporadisk brukt i Afghanistan, men det er ikke kjent at de har blitt brukt mot koalisjonsstyrker. I Irak var T-34 i tjeneste så sent som tidlig i 1990-årene. Flere afrikanske stater, blant annet Angola og Somalia har brukt T-34-85 i nyere tid. Kubanske T-34-85 har også blitt brukt i Afrika.

Kina produserte T-34 under navnet Type 58. Produksjonen stoppet dog da Type 59 ble tilgjengelig. Et lite antall T-34 ble også i Kina bygget om til brannslukkingskjøretøy.

Totalt er T-34 blitt brukt i følgende 39 land, hvorav 27 brukte den så sent som i 1996 (disse er merket med asterisk (*)):^[6]

I noen bøker er det opplysninger om at en og annen T-34-prototoyp skulle ha blitt testet i vinterkrigen 1939-1940, men dette er sannsynligvis en feilidentifisering. Den første gangen finnene støtte på T-34 var i begynnelsen av fortsettelseskrigen. Finnene klarte å erobre to stykker høsten 1941 ved Svirkraftverket, og tok dem umiddelbart i bruk. De hadde blitt bygget ved traktorfabrikken i Stalingrad og lokomotivfabrikken i Karkov. De fikk straks kallenavnene sotka (dykkand) på grunn av profilen. Ytterligere én vogn ble erobret på våren 1942 og en sommeren 1943. Man hadde nå fire i tjeneste, og de ble nyttet under hele krigen. Sommeren 1944 lovte tyskerne å sende ni erobrede og reparerte T-34 til finnene, men det ble bare levert tre. I månedsskiftet juni/juli erobret de ytterligere to vogner, og de hadde da til sammen ni T-34 av den eldre modellen i tjeneste da krigen tok slutt. Finnene brukte senere disse vognene mot tyskerne i Lappland. Én ble skadet av en tysk mine, men ble reparert. Ikke én eneste T-34 ble helt ødelagt i krigen. Etter krigen ble de ansett for å være landets beste stridsvogner, sammen med stormkanonen StuG III og Panzer IV. T-34 forble i tjeneste i Finland fram til 1961, da de ble pensjonert.^[7]

T-34-85 var en oppgradert modell av T-34 med tremannstårn og en 85 mm kanon utviklet fra en luftvernskanon. Panseret var opp til 110 mm i fronten og 75 mm på sidene. Disse stridsvognene ble benyttet i Karelen på sommeren 1944. På tross av at finnene trakk seg tilbake klarte de å erobre ni vogner av modell T-34-85. De fleste av disse ble erobret når den sovjetiske offensiven dabbet av og finnene klarte å gjenopprette linjene sine til en viss grad. Finnene tok umiddelbart syv av dem i bruk. De gjenstående to ble reparert og var klare til strid når krigen mellom Finland og Sovjetunionen tok slutt.

Etter fortsettelseskrigen vurderte man å erstatte 85 mm-kanonen med en 75 mm som også StuG III bruke, på grunn av mangel på ammunisjon til 85 mm-kanonene og de tyske kanonenes ellers gode egenskaper. Én stridsvogn ble bygget opp, men senere på vinteren 1944–1945 fikk den tilbake 85 mm-kanonen. Alle ni T-34-85 overlevde andre verdenskrig, og de var i bruk fram til 1962. De var meget populære blant mannskapene.^[7]

Hundrevis av T-34 ble benyttet som krigsminnesmerker i Sovjetunionen og de nye satellittstatene. Et eksempel er det sovjetiske krigsminnesmerket i Tiegarten i Berlin der en statue av en rødearmist er flankert av to T-34 stridsvogner.

Minst ett av disse monumentene var gjenstand for stor kontrovers. Dette var montert i Praha, på et monument over sovjetiske stridsvognmannskaper. Monumentet var tenkt å representere løytnant I.G. Gontjarenkos T-34-85, den første sovjetiske stridsvognen som kjørte inn i Praha i mai 1945, men vognen på toppen var en tung stridsvogn av typen JS-2m. For mange i Praha var dette monumentet også en påminnelse om den sovjetiske invasjonen som slo ned Prahavåren 1968. Stridsvognen ble malt rosa av kunstneren David Černý i 1991, men dette avstedkom en offisiell protest fra den russiske regjeringen. Černý ble arrestert, vogna ble malt grønn igjen. Dette resulterte i demonstrasjoner i gatene, og stridsvogna ble igjen malt rosa, denne gangen av femten parlamentsmedlemmer. Vogna ble etter dette omplassert på et militærmuseum.^[6][8]

En annen rosa T-34 er den såkalte Mandela Way Tank i London.

Fire stridsvognmannskaper og en hund (Czterej pancerni i pies) var en populær polsk TV-serie som ble sendt i 1960-årene, hvor en T-34 med taktisk merking 102 ble et popikon i Polen. Serien ble også vist i andre land bak jernteppet, hvor den også ble populær.

T-34 var blant de viktigste våpensystemene i Den røde armé under andre verdenskrig. Det at østfronten utgjorde det avgjørende operasjonsområdet under krigen gjør at T-34s betydning ikke bør undervurderes. Når den først kom i tjeneste i 1940 var den den beste stridsvognkonstruksjonen i verden. I midten av krigen var den ikke lenger overlegen sine motstandere, men den var fortsatt bedre enn de fleste og var tilgjengelig i enormt antall.

Den forbedrede T-34-85 forble standard stridsvogn for Sovjetunionen med en uavbrutt produksjonsserie fram til slutten av krigen. Tyskerne svarte på T-34 ved å lage nye, svært dyre og komplekse andre generasjons stridsvogner, hvilket senket tempoet i stridsvognproduksjonen deres og førte til en vesentlig tallmessig overlegenhet på sovjetisk side.^[2] T-34 erstattet de fleste lette, middelstunge og tunge stridsvogner i sovjetisk tjeneste. Videreutviklingen av vogna ledet fram til T-44 og T-54/55, som ble bygget fram til 1981 og fremdeles er i tjeneste.

T-34s effektivitet som stridsvogn i mobile, samvirkende operasjoner viste seg å ha betydning for videre utvikling av pansret strid. Infanteristridsvognen viste seg å være et foreldet konsept, og ble forlatt av alle nasjoner ved slutten på krigen. Mens mere økonomiske modeller av andre kjøretøyer kom til å overta de forskjellige støtterollene stridsvognene hadde hatt, kom balanserte stridsvognkonstruksjoner til å bli mer spesialiserte og optimaliserte for deres spesielle rolle i mekanisert strid. Den middelstunge stridsvognens potensial, demonstrert til fulle av T-34, ledet til det moderne konseptet med en enhetlig stridsvognpark (main battle tank (MBT) på engelsk).

Å identifisere ulike versjoner av T-34 kan være komplisert. Tårnstøp og ytre detaljer varierte mellom de forskjellige fabrikkene. Nye detaljer ble innført midt i en produksjonsserie eller ettermontert på eldre vogner. Skadede stridsvogner ble reparert, og i noen tilfeller brukte man komponenter fra nyere modeller, også hele tårn. Visse modeller fikk nytt panser improvisert fra vrakstål i forskjellig tykkelse. Dette ble sveiset fast i skroget og i noen tilfeller tårnet. Disse siste stridsvognene ble kalt s jekranami («med skjermer»).

Den tyske etterettnignstjenesten under andre verdenskrig kalte de to hovedproduksjonsmodellene for T-34/76 og T-34/85, der mindre modellserier fikk bokstavsbetegnelser som T34/76A. Disse navnene ble også senere brukt i Vesten, spesielt innen populærlitteratur. Siden 1980-tallet har mange akademikere, blant annet stridsvogneksperten Steven Zaloga, brukt de sovjetiske betegnelsene: T-34 og T-34-85, hvor mindre modellserier ble identifisert med år: T-34 modell 1940. Dette systemet er også i bruk i denne artikkelen.

Ifølge kilder som ble offentliggjort etter Sovjetunionens fall kaltes alle T-34 med originaltårnet og F-34-kanonen, altså konvensjonelt kjent som Modell 1941 og 1942, offisielt for Modell 1941 og versjonen med det sekskantede tårnet, Modell 1943, offisielt for Modell 1942.^[9]

Erobrede T-34 i tysk tjeneste ble kalt Panzerkampfwagen T-34(r), hvor r sto for Russland.

Finnene kalte T-34 for Sotka, som betyr and, siden profilen minner litt omm en kvinand. Dette ifølge det finske stridsvognesset Lauri Heino. T-34-85 ble kalt for pitkäputkinen Sotka, «langpipet and».

T-34 (tysk betegnelse: T-34/76) var den opprinnelige stridsvognen med en 76,2 mm kanon.

modell 1940 (T-34/76A)

Tidlig produksjonsserie med en eldre 76,2 mm kanon i et tomannstårn, med BT-vognenes gamle bensingmotor og clutch.

modell 1941 (T-34/76B)

Den viktigste produksjonsserien med tykkere panser og den bedre 76,2 mm F-34-kanonen og dieselmotor.

modell 1942 (T-34/76C)

Mange mindre forbedringer i produksjonsprosessen.

modell 1943 (T-34/76D, E og F)

Med nytt støpt sekskantet tårn, ble kalt Micky Maus på grunn av utseendet når de to runde tårnlukene sto oppe. Hovedproduksjonsserien hadde en ny kuppel for vognføreren.

T-34/57

Færre en 324 T-34 ble utrustet med 57 mm ZiS-4- eller ZiS-4M-kanon med høy munningshastighet i årene 1941 og 1943–44 og benyttet som panserjagere.^[10] Noen av disse deltok i slaget om Moskva.

T-34-85 var en større forbedring med et tremannstårn og en 85 mm kanon med langt løp.

modell 1943

Kortvarig produksjonsserie (februar–mars 1944), bestykket med 85 mm D-5T-kanonen.

modell 1944

Hovedproduksjonsserie med den enklere 85 mm ZiS-S-53-kanonen. Radioen var flyttet fra skroget til tårnet, som igjen var innredet mer hensiktsmessig og hadde et nytt sikte for skytteren.

Man fortsatte å gjøre diverse forbedringer på T-34-85, blant annet et større restaureringsprogram i 1960 og 1969. Alle T-34-85-modeller var svært like utvendig.

Utviklingen av den mer avanserte T-34M, som hadde ligget brakk siden før krigen, ble tatt opp igjen i 1944, og dette ledet til stridsvognen T-44. Den nye vognen hadde en tårnkonstruksjon som var basert på T-34-85, men hadde et nytt skrog, med torsjonsstaver og tverrstilt motor. Den hadde en lavere profil enn T-34-85, og var enklere å produsere. Mellom 150 og 200 av denne modellen ble produsert før krigen var slutt. Etter en viss modifikasjon på motoren og et nytt tårn, ble den døpt T-54, og ble satt i produksjon fra 1947.

Flammekastervogn

OT-34 og OT-34-85 med en internt montert flammekaster som erstattet baugmitraljøsen.

PT-34

Minerydder, de fleste ble bygget på skrogene til T-34 modell 1943 eller T-34-85.

Selvdrevet artilleri

Skroget til T-34 ble basis for en rekke selvdrevne artillerivogner: SU-122, SU-85 og SU-100

Etter andre verdenskrigen ble forskjellige egyptiske og syriske T-34 bygget om med 122 mm haubitser.

Mange støttekjøretøyer og til og med sivile traktorer ble bygget på skroget til T-34, fra krigens dager til inn i 1990-årene. De fleste kjøretøyer som ble bygget om var enten skadede stridsvogner eller selvdrevet artilleri.

Broleggere

Gamle stridsvogner ble bygget om i felt eller på verksteder. De ble ganske enkelt kjørt ned i vannet, hvorpå andre kjøretøyer passerte over vognens bro, og så ble broleggeren berget.

Bergepansere

Eldre stridsvogner ble under krigen bygget om til bergepansere gjennom at man tok bort tårnet, la en plate over hullet og laget en påbygg. Etter krigen ble dette kilden til et utvidet program med mer avanserte modeller.

Stridseffektiviteten til tidlige T-34 kan best sammenlignes i form av «harde» faktorer – pansring, ildkraft og mobilitet – og «myke» faktorer, slik som ergonomi, brukervennlighet, anordninger for utsyn, innredningen ellers og så videre. T-34 var overlegen på de harde faktorene og svak på de myke.

De tre viktigste egenskapene ved stridsvogndesign har alltid vært pansring, ildkraft og mobilitet. T-34 var en utmerket balanse mellom alle tre under hele andre verdenskrig. I 1941 kunne det tykke, skrånende panseret stopp alle tyske panservernkanoner på normale avstander. T-34 kunne bare slås ut av den tauede luftvernkanonen 88 mm FlaK eller på nært hold av 50 mm og 75 mm kortløpede stridsvognkanoner. De fleste tyske stridsvogner på dette tidspunkt hadde ikke 75 mm kanoner, derimot var 37 mm mer vanlig. I midten av 1942 var T-34 sårbar mot forbedrede tyske våpen og forble det til krigens slutt. Pansringen var dog sammenlignbar med den amerikanske M4 Sherman og den tyske Panzer IV.

Ildkraften var ivaretatt i 1941 ved at T-34s 76 mm kanon med letthet kunne slå ut samtlige tyske stridsvogner. I 1943 ble denne utklasset av Panthers lange 75 mm og Tigers lange 88 mm. Innføringen av den sovjetiske 85 mm i 1944 gjorde ikke at T-345 ble likeverdig i ildkraft, men denne kanonen kunne fremdeles penetrere både Panther og Tiger på midlere avstander.

På mobilitetssiden bidro T-34 brede belter, gode hjuloppheng og store motor til å gi vogna en overlegen terrengmobilitet. Første generasjonens tyske stridsvogner hang ganske enkelt ikke med.

I sammendrag var T-34s harde faktorer en trendsetter internasjonalt innenfor stridsvognutvikling under krigens første år.

Ergonomisk sett var T-34 svak, selv om man gjorde visse forbedringer under krigen. Alle versjoner som var utrustet med 76 mm kanon led under det trange mannskapsrommet i tårnet, som var konstruert for to mann. Vognkommandørens sikte var dårlig, og luken som kunne åpnes framover tvang han til å observere slagmarken gjennom en liten observasjonsspalte og et nedsenkbart periskop. Han var også nødt til å avfyre kanonen. Til sammenligning hadde vanlige tyske, britiske og amerikanske stridsvogner bedre plass for mannskapene, men rom for tre personer i tårnet; nemlig vognkommandør, skytter og lader. Dette opplegget gjorde at vognkommandøren bedre kunne konsentrere seg på sin oppgave, nemlig å lede sine menn og koordinere med andre vogner i avdelingen, uten å for eksempel måtte gjøre ting som å rette inn og avfyre kanonen. Fra og med T-34-85 ble problemet, som man hadde observert allerede før krigen, korrigert.^[1]

Utsynet fra vognførerens plass var også dårlig. Noen vognførere rapporterte at deres optikk var så dårlig at de var nødt å kjøre med luken sin på gløtt, også i strid. Dårlig utsyn gjorde det også vanskeligere å utnytte terrenget til sine fordel. Taktisk var det også en ulempe, da andre stridsvogner hadde bedre utsyn.

Laderen hadde også en tung jobb, da det ikke fantes noen tårnkurv (en roterende gulvplate som følger med tårnet rundt). Dette problemet delte T-34 med mange andre stridsvogner, for eksempel den amerikanske M3 Stuart. Gulvet besto av ammunisjon, lagret i små metallkasser og dekket av en gummimatte. Ni granater var tilgjengelige fra stridsrommet, klare til bruk. Når disse ni var brukt opp var besetningen nødt til å ta fram flere granater fra kassene i gulvet, noe som gjorde at gulvet etter hvert ble strødd med åpne ekser og biter av gummimatten. Dette distraherte besetningen og forverret deres stridsevne.^[1]

Andre faktorer som minskede T-34 virkning på slagmarken i begynnelsen var det dårlige lederskapet, taktiske ferdighetene og mannskapenes utdannelse, en konsekvens av Stalins utrenskninger av det sovjetiske offiserskorpset på slutten av 1930-årene. Dette ble forsterket av tapet av de beste mannskapene under de katastrofale hendelsene i 1941. Mange mannskaper ble sendt i strid med bare grunnleggende militær utdannelse pluss 72 timers instruksjon i klasserom. Sammen med T-34s mangel på sambandsradio gjorde det at det var nesten umulig å koordinere stridsvognavdelinger i strid. Tyske pansertropper fant at de sovjetiske panserstyrkene angrep i tette formasjoner og dro lite, om ingen, nytte av terrenget^[1]. Mot årsskiftet 1943-1944 hadde det blitt bedre, men de sovjetiske stridsvognmannskapene nådde aldri helt opp til de tyske på utdannelsessiden.

• Chant, Christopher (1994 [1996]). World Encyclopedia of the Tank: An International History of the Armoured Fighting Machine, Somerset: Patrick Stephens (Haynes). ISBN 1-85260-114-0.
• Harrison, Mark (2002). Accounting for War: Soviet Production, Employment, and the Defence Burden, 1940–1945, Cambridge University Press. ISBN 0-521-89424-7.
• Liddell Hart, Basil (1951 [1999]). The other side of the hill: Germany's generals, their rise and fall, with their own account of military events, 1939-1945, London: Cassell. ISBN 0-330-37324-2.
• Von Mellenthin, Major General F. W. (1956). Panzer Battles: A Study of the Employment of Armor in the Second World War, First Ballantine Books Edition, 1971. New York: Ballantine Books. ISBN 0-345-24440-0.
• Milsom, John (1975). Russian Tanks, 1900-1970: The Complete Illustrated History of Soviet Armoured Theory and Design, New York: Galahad Books. ISBN 0-88365-052-5.
• Muikku, Esa och Purhonen, Jukka: Suomalaiset panssarivaunut 1918-1997, Apali (1998) ISBN 952-5026-09-4.
• Para, Carl (April 2002). "Military Heritage feature on the T-34" i Military Heritage vol. 3, nr. 5, ss. 18-20, 22-23.
• Perrett, Bryan (1987). Soviet Armour Since 1945, London: Blandford. ISBN 0-7137-1735-1.
• Russian Battlefield (1998a). "T-34: Development History" The Russian Battlefield, URL lest den 27. desember, 2005.
• Russian Battlefield (1998b). "T-34-85: Development History" Arkivert 7. juni 2007 hos Wayback Machine. The Russian Battlefield, URL lest den 27. desember, 2005.
• Sewell, Stephen ‘Cookie’ (1998). "Why Three Tanks?" i Armor vol. 108, nr. 4, s. 21. Fort Knox, KY: US Army Armor Center. ISSN 0004-2420. – beskriver politikken rundt T-34s introduksjon (PDF-format)
• Wachowski, Tomasz (2004). "Nieznani T-34" (Den okända T-34:an) i Nowa Technika Wojskowa (Ny militær utrustning) 11/2004, s. 53. Warszawa: Magnum-X. ISSN 1230-1655.
• Wright, Patrick (2001). Tank: The Progress of a Monstrous War Machine. Viking Adult. ISBN 0-670-03070-8.
• Zaloga, Steven J., James Grandsen (1983). T-34 in Action, Carrollton, Texas: Squadron/Signal. ISBN 0-89747-112-1. – her finnes mange fotografier og tegninger som viser detaljert forskjellene mellom de ulike modellene
• Zaloga, Steven J., James Grandsen (1984). Soviet Tanks and Combat Vehicles of World War Two, London: Arms and Armour Press. ISBN 0-85368-606-8.
• Zaloga, Steven J., Jim Kinnear (1996 [2004]). T-34-85 Medium Tank 1944–94, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-535-7.
• Zaloga, Steven J., Jim Kinnear, Andrey Aksenov & Aleksandr Koshchavtsev (1997). Soviet Tanks in Combat 1941-45: The T-28, T-34, T-34-85, and T-44 Medium Tanks, Hong Kong: Concord Publication. ISBN 962-361-615-5.
• Zaloga, Steven J., Peter Sarson (1994). T-34 Medium Tank 1941–45, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-382-6.
• Zheltov, I., M. Pavlov, I. Pavlov (2001). Neizvestnij T-34 (Den okända T-34:an). Moskva: Eksprint. ISBN 5-94038-013-1

• (en) T-34 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) T-34 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Vurdering av T-34 og KV på Aberdeen testområde i USA (illustrert versjon på battlefield.ru

cachekopi fra internettarkivet)

• Middelstunge stridsvagner hos battlefield.ru
• T34 og T34/85 hos WWIIvehicles.com
• T-34-85 i andre verdenskrig: en mærtere – detaljert utgreining om T-34-85
• Panzerkampfwagen T-34(r): Sovjetiske T-34er i tysk tjeneste hos Achtung Panzer!
• En historie om T-34, fra Battlefront Metal and Resin Miniatures
• T-34 Arkivert 13. mai 2011 hos Wayback Machine.

(del II, del III)