Tai chi chuan

Tai-chi Chuan^[a] er en type kinesisk myk, indre kampsport praktisert i både forsvar og for dens helsemessige fordeler kombinert med stressmestring. Den tidligste kampformen har muligens hatt sitt opprinnelig utspring i buddistiske munker som forsvarte rismarkene sine. Andre indre kampsporter er bāguàzhǎng og xíngyìquán.

Det er mange stilarter innen Tai Chi Chuan, selv om de fleste er enige om at de er alle basert på systemet lært av Chen-familien til Yang-familien i 1820-årene. Det kan være viktig å merke seg at navnet tai chi chuan er relativt nytt og at de tidligere utøverne av kampsporten ikke lett ville kjent igjen verken navn eller form på mye av det som i dag går for å være Tai Chi. De fleste stilartene er oppkalt etter personen som lagde dem. De mest kjente er Yang, Chen, Sun, Wu/Hao og Wu. Noen av disse har undergrupperinger igjen.

Tai Chi er en kampsport hvor bevegelsene ofte blir praktisert som terapi for å bedre helse, særlig innenfor muskel- og skjelettplager, og øke livslengde og livskvalitet i form av mindre opplevd stress, gjerne i den grad at all tilknytting til kampsport blir ignorert. Bevegelsene blir ofte beskrevet som grasiøse og vakre å se på. Tai chi har tidligere blitt klassifisert som en intern kampsport. Med intern menes myke bevegelser, for eksempel normal sakte gange utad som samtidig forbereder ett skritts bevegelse forover, bakover eller til siden uten at den indre forberedelsen er synlig for motstanderen. Og det indre oppleves som meningsfullt og kraftfullt for utøveren.

Grunnstilling og pusteteknikk i Tai Chi praktiseres på samme måte som i Qi Gong og er særdeles viktig for videre utførelse. Yoga anses for å være første trinn for kroppslig utførelse og kontroll, stående bevegelsestrening i form av Qi Gong er andre trinn og Tai Chi er tredje trinn^{[trenger referanse]}, en form for meditasjon i bevegelse der det gjelder å holde grunnstilling og riktig pusteteknikk under utførelsen av formen. Formen består av en lang serie med bevegelsesmønstre som i utgangspunktet er meget vanskelig å gjøre etter mesterne. Repetisjon av bevegelser er ikke et mål i seg selv. Ingen kan bli ferdig utlært. Øvingene gjøres ved hjelp av en instruktør. Kognitiv læring er ikke sentralt da det handler mest om kroppskjennskap og naturlig bevegelse. Å lese om Tai Chi har derfor liten hensikt i forståelsen av utførelsen. I beskrivelsene av bevegelser benyttes bilder til fortolkning i stedet for matematiske vinkler og halvsirkler.

Tai Chi benytter seg av bevegelsesmomenter i midje- og hoftepartiet (sirkelbevegelser) og styrken i beina til å generere mest mulig kraft med minst mulig anstrengelse. Dreiemoment er et sentralt fysisk begrep. Bevegelsene handler om mestring av balanse og kjennskap til kroppens tyngdepunktforflytning. Tyngdepunkt er et annet sentralt fysisk begrep. Bevegelse er universelt. Innlæringen av de naturlige bevegelsene kan brukes til å mestre dagliglivets bevegelser langt bedre, som f.eks å sette seg inn i bil og snu seg rundt for å løfte bæreposer. Gjennom naturlig kroppsbevegelse, avslapningsteknikker og pust kan helsegevinster oppnås. Tai Chi er meget aktuelt som alternativ bevegelsestrening i fysioterapi.

Fokus i kamp ligger i å absorbere og parere motstanderens angrep slik at det ikke har noen effekt, for så å benytte seg av den strategisk overlegne posisjon denne taktikken har ført til for å angripe. Ofte dreier det seg om å søke etter motstanderens bevegelige tyngdepunkt og selv inneha et lavt og gunstig tyngdepunkt til enhver tid. Om motstanderen griper tak eller slår fra seg eller springer frem ukontrollert, så kan utøveren forutsatt ro, posisjon og kontroll raskt bringe vedkommende ytterligere ut av balanse. Det handler om å forsvare seg, redusere egen aggresjon og beholde roen til enhver tid. Metodene for å slå tilbake kan i teorien være brutale i form av beinbrytning, men vil i vanlig praksis være som å føre en dansepartner over ende.

Tai Chi kan trenes veldig sakte. Dette sørger for at kroppen lærer raskere enn om utøveren hadde utført øvelsene hurtig og ukontrollert. Ved å gjøre øvelsene sakte og kontrollert under trening kan utøveren på et senere tidspunkt utføre bevegelsene både raskere og mer korrekt. Tai Chi er meget krevende og man bruker mye tid på å øve inn det grunnleggende. Trening betaler seg i det lange løp, da utøveren vil få god kjennskap til sin egen kropp og utøvelsen av formen. Hvis man mestrer den lange formen innenfor Tai Chi tilfredsstillende, skal en halvtimes rolig trening hver dag være tilstrekkelig. Det er vanlig at læringsprosessen tar mange år. I et lenger perspektiv er den grunnleggende øvingen en livslærdom, som kan og vil gå tapt i en passiv og unaturlig tilværelse.

Tai Chi er lite utbredt i Norge, men er mer populært i Sverige per 2013.^{[trenger referanse]}

Forskning tyder på at tai chi kan være nyttig for forebygging, behandling og/eller rehabilitering av en rekke ^[1] medisinske tilstander, inkludert (men ikke begrenset til): Fibromyalgi ^[2], artritt ^[3], ankylosing spondylitis (Bechterevs sykdom) ^[4],lav bentetthet ^[5], hjerte- og karsykdom ^[6][7], hjertesvikt ^[8], høyt blodtrykk ^[9], Parkinssons sykdom ^[10][11], slag ^[12], søvnproblemer ^[13] og gonartrose ^[14].

• Tai chi – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB)