Tangentopoli og mani pulite

Språkvask: Trenger en språkvask og kildehenvisninger

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Tangentopoli (italiensk for bestikkelsesbyen) var et begrep som ble brukt om det korrupsjonssystemet som preget Italia i hvert fall fram til den såkalte mani pulite-etterforskningen førte til radikale endringer i det italienske partisystemet. Om situasjonen faktisk har endret seg, eller om det kun er navnene på de involverte som er nye, hersker det uenighet om.

Mani pulite (italiensk for rene hender) var en landsomfattende juridisk etterforskning som søkte å avdekke denne korrupsjonen. Etterforskningen fant sted i første halvdel av 1990-tallet og førte til slutten på den såkalte første republikk og mange av de partiene som hadde dominert denne perioden.

Italienere har generelt, men særlig på 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet, vært skeptiske til sine politikere. Det er en utbredt oppfatning i landet å se på staten som ineffektiv med omfattende korrupsjon og med et system der personlige bånd er viktigere enn personlige kvalifikasjoner (se klientelisme).

Begrepet lottizzazione, som betyr hvordan noe deles opp i mindre deler (lotti), ble brukt om dette klientelistiske systemet. Dette systemet innebar en politisering av statsapparatet, der regjeringspartiene kontrollerte ulike deler av staten. Ansettelser kunne foregå ved personlige kontakter snarere enn på grunnlag av kompetanse og tidvis utviklet det hele seg til ren korrupsjon, der man fikk personlig betalt for å utføre bestemte tjenester. Det var ofte vanlig at bestemte partier over tid kontrollerte bestemte departementer. For eksempel var innenriksministeren fra det kristeligdemokratiske Democrazia Cristiana (DC) i hele perioden fra 1948 til 1994.

Italia er kjent for hyppige regjeringsskifter. Ikke minst gjaldt dette i perioden før korrupsjonsavsløringene, da hver regjering satt i under et år i gjennomsnitt. Med unntak av det kommunistiske Partito Comunista Italiano (PCI) var partiene grupper av organiserte fraksjoner, hver med sin egen leder, nestleder, regionale og ideologiske base. Innen partiene kjempet fraksjonene om makten og for kontrollen av deler av den offentlige sektor for å sikre seg finansiell backing og jobber til sine støttespillere. Dette var den viktigste grunnen til at regjeringene i perioden hadde så kort levetid; det måtte stadige omrokeringer til, slik at ulike fraksjonsledere fikk komme til. Ustabiliteten ble oppmuntret av hemmelige avstemninger i parlamentet, noe som gjorde det lettere for misfornøyde fraksjoner å felle en regjering.

Det blir ofte hevdet at de stadige regjeringsskiftene er et tegn på ustabilitet. Men dette kan snus på hodet, i det man kan hevde at Italia i denne perioden snarere var preget av for mye stabilitet. Italias hovedproblem var at regjeringsmakten lå i hendene på de samme partiene hele tiden, med det ene unntak at sosialistene i Partito Socialista Italiano (PSI) etter hvert ble invitert til å delta sammen med de andre partiene som alt satt i regjering. Italia hadde Europas største kommunistparti og det var enighet mellom de andre partiene om at kommunistene måtte ekskluderes fra makten, da de ble oppfattet som et anti-system-parti. At korrupsjonen hadde kunnet foregå såpass lenge har blitt forklart med den lange sammenhengende regjeringsmakten og vissheten om at velgerne ikke hadde noe reelt alternativ, bortsett fra kommunistene. Situasjonen endret seg etter Sovjetunionens fall, som ikke bare førte til at «kommunistspøkelset» ikke lengre var noen reell samlende faktor, men også til at det allerede sterkt reformerte eurokommunistiske PCI i 1991 oppløste seg selv og dannet Partito Democratico della Sinistra (PDS), som definerte seg som et demokratisk sosialistisk parti. Dette medførte store problemer for regjeringspartiene, ikke minst DC, som nå ikke lengre kunne skremme velgerne med kommunistspøkelset. Sovjetunionen var borte og PCIs etterfølgere i PDS hadde forlatt den kommunistiske ideologien. Dermed ble det vanskelig for regjeringspartiene, ikke minst DC, å forhindre en stor andel av velgerne å forlate sitt gamle parti som en reaksjon på korrupsjonen, samt en lengre tids mangel på å oppnå politiske resultater.

Det var altså neppe tilfeldig at de store avsløringene kom kort tid etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og det italienske kommunistpartiet oppløste seg selv og etablerte et nytt, mer reformistisk parti.

Avsløringene startet den 17. februar 1992, da dommeren Antonio di Pietro fikk Mario Chiesa, et medlem av sosialistpartiet, arrestert for å ta imot bestikkelser. Chiesa forsøkte å få beskyttelse av Bettino Craxi, men Craxi svarte med å kalle Chiesa “en kjeltring innen et ellers rent sosialistparti“. Han benektet samtidig spekulasjoner om at det var snakk om landsomfattende korrupsjon. Chiesa, som følte seg sviktet, ble enig med påtalemyndighetene om å fortelle det han visste. Dette medførte en rekke arrestasjoner, først i Milano, deretter også i andre deler av landet, etter hvert som stadig flere politikere tilsto. En viktig drivkraft i framdriften i etterforskningen var tendensen til at politikere høyere oppe i systemet sviktet sine “klienter”, det vil si politikere lengre nede i systemet. Dette førte imidlertid, som i tilfellet med Chiesa, til at de følte seg sviktet og til at de tystet, ofte på flere andre, som igjen tystet på enda flere.

Ved lokalvalgene i desember 1992 mistet DC halvparten av stemmene. Dagen etter ble sosialistpartiets leder, Bettino Craxi, offisielt anklaget for korrupsjon. Etter at stadig flere ble anklaget og arrestert, gikk Craxi av som partiets leder.

Den 25. mars 1993 endret parlamentet valgsystemet ved lokalvalg til et system som i større grad var basert på flertallsvalg. Ved en folkeavstemning den 18. april var det en overveldende støtte til å fjerne den eksisterende proporsjonale valgordningen. Et system som kombinerte elementer av flertallsvalg og forholdstallsvalg ble innført i august samme år, noe som førte til at statsminister Giuliano Amato trakk seg tre dager seinere. Parlamentet klarte ikke å stable på beina noen ny regjering, og tidligere sentralbanksjef Carlo Azeglio Ciampi ble utnevnt til å danne en teknokratisk regjering uten nevneverdig innflytelse. I mellomtiden ble granskningen av Craxi blokkert av parlamentet, noe som førte til at flere av medlemmene av den nyutnevnte regjeringen trakk seg i protest, etter kun å ha sittet ved makten i tre dager. Ved nye lokalvalg den 6. juni 1993 mistet DC igjen halvparten av stemmene, mens sosialistpartiet mer eller mindre forsvant. Lega Nord, et regional protestparti, ble det største partiet i Nord-Italia. Opposisjonen på venstresiden nærmet seg flertall, men manglet enhet og lederskap. Til slutt opphørte alle de fire regjeringspartiene(DC, PSI, PSDI og PLI) å eksistere.

Den 20. juli 1993 begikk Gabriele Cagliari, tidligere leder av energiselskapet Eni, selvmord mens han satt i fengsel. Parallelt begynte rettssaken mot Sergio Cusani. Cusani ble anklaget for kriminielle handlinger knyttet til en joint venture mellom Eni og Montedison, omtalt som Enimont. Selv om Cusani ikke selv var noen sentral aktør, medførte Cusani-saken at mange av landets sentrale politikere ble kalt inn som vitner.

I 1994 gikk Silvio Berlusconi inn i politikken. Det har blitt antydet at hans mål var å beskytte seg og selskapet fra mulige anklager om korrupsjon. Disse mistankene ble styrket den 11. februar, da Berlusconis bror Paolo innrømmet å ha begått korrupte handlinger. I juli forsøkte Berlusconi-regjeringen å få gjennom en ny lov som innebar at de fleste korrupsjonsanklager ikke ville føre til fengsel. Tidspunktet for den kontroversielle loven falt sammen med at Italia vant over Bulgaria i semifinalen i verdenscupen i fotball. Det har derfor blitt pekt på at regjeringen sannsynligvis ønsket å få gjennom loven på et tidspunkt da en eventuell seier ville føre til at folks oppmerksomhet var rettet andre steder. Mani-puilte-etterforskerne truet imidlertid med å trekke seg dersom loven gikk gjennom, og regjeringen trakk lovforslaget gjennom, vel vitende om at etterforskerne var populære i folkeopinionen.

Kampen mellom etterforskerne og Berlusconi fortsatte imidlertid. Mens Berlusconis selskaper ble etterforsket, ble «inspektører» sendt fra regjeringen til de milanesiske dommernes kontorer for å lete etter irregulariteter. Kampen mellom Berlusconi og etterforskerne endte imidlertid uten noen klar vinner. Den 6. desember trakk Di Pietro seg. To uker senere gikk Berlusconiregjeringen av foran en avstemning om regjeringen hadde parlamentets tillit, en avstemning regjeringen klart ville tape.

I løpet av 1995 ble det reist mange anklager mot Di Pietro, som imidlertid senere ble renvasket for alle anklagene. Samtidig fortsatte korrupsjonsanklagene mot Berlusconi. Man fant senere ut at hovedanklageren mot Di Pietro, Fabio Salamone fra Brescia, var bror av en mann Di Pietro selv hadde etterforsket og som ble dømt til 18 måneder i fengsel for ulike korrupsjonsanklager. Det tok imidlertid tid før man fant ut dette og flyttet Salamone til andre saker.

Etter å ha blitt renvasket startet Di Pietro en politisk karriere, noe han tidligere hadde avvist, da han ikke ville utnytte den populariteten han hadde fått i det han kun anså som sin plikt. Hans parti har fått navnet Italia dei Valori.

• Italias historie under republikken
• Mafia
• Giovanni Falcone