Taubane

Taubane er en måte å transportere mennesker eller varer på og brukes ofte opp til fjelltopper eller andre terrengformer av interesse. Noen av de enkleste formene for taubaner blir benyttet til å frakte skiløpere fra bunnen til toppen av løypene, og slike baner kalles skitrekk og stolheis. Taubaner med lukket oppholdsrom kalles gondolbaner, og brukes ofte til persontransport. Gondolbaner er praktiske for å nå høye fjelltopper som er kalde, har mye vind eller annet dårlig vær.

I Norge har Statens Jernbanetilsyn også ansvar for taubanene. De deler taubanene i åtte kategorier.

1. Skitau – Skitrekk med lavtliggende trekktau (uten master). Trekktau ligger på snøen eller inntil 1 meter over snødekket, og passasjeren må holde seg fast i tauet eller i medbringende fester på tauet.
2. Skitrekk – Skitrekk som har master, og trekktau henger 3-8 meter over snødekke, og passasjerene transporteres stående på ski.
3. Stolheis – Har master med høythengende bæretrekktau 5-25 meter over snødekket, der det er festet stoler (svevende transport). Kabinbaner tilsvarer stolheiser, men det benyttes kabiner i stedet for stoler. I enkelte anlegg kan det benyttes en kombinasjon av stoler og kabiner.
4. Kabelbaner – Har vogner som trekkes langs en skinnegang (eksempelvis Fløibanen og banen til Gaustatoppen), og trekktauet ligger på ruller mellom skinnene. Har vanligvis to vogner, der den ene går ned mens den andre går opp. En kabelbane fra Sierre til Crans-Montana i Sveits har en lengde på 4192 meter og en høydeforskjell på 931 meter, med største stigning på 48,4%.
5. Totausbaner – (Gondolbane) har en eller to kabiner/vogner for transport av personer, og som trekkes av et trekktau langs et bæretau som er opphengt i master (eksempelvis Ulriksbanen i Bergen og Krossobanen på Rjukan). En gondolbane på Tenerife starter på ca. 1200 moh. og ender nesten til topps på fjellet Teide som er 3717 moh., og dermed har banen en av de største høydeforskjellene i verden.
6. Kabelkraner – Har normalt to master og fire typer tau (bæretau, trekktau, heisetau og tiltetau). Mastene kan tiltes (skråstilles) til begge sider, slik at krana kan dekke et rektangulært område for en stor arbeidsplass, for eksempel en bro. Kabelkranene kan frakte både gods og personer.
7. Godstaubaner – (Svevebaner) har en eller to vogner som trekkes av et trekktau langs et bæretau som er opphengt i master, og som transporterer gods. Dette er samme konstruksjon som totausbaner, men er kun beregnet for godstransport.
8. Diverse – Taubaner eller tilsvarende transportinnretninger som Fylkesmannen eller Samferdselsdepartementet har besluttet skal være inkludert i konsesjons- og tilsynsordningen. Eksempel på slike baner er vannskitrekk, elvestoler og rodelbaner.

Taubaner er normalt lagt opp som paternosterverk med føringsvaieren og trekkvaieren gående i parallelle baner med unntak for vendepunktshjulet. Noen baner bruker bare én kabelslynge til både trekk og føring. Dersom banen består av en vaier med transportkasse som går begge veier, vil det vanligvis dreie seg om en løypestreng. Selve banen legges over et sett T-formede stolper som forsøkes plassert slik at selve banen blir rettest mulig. Taubaner kan blant annet brukes til å frakte varer som kull, tømmer, papirmasse, malm, eller kalkstein med. En av verdens lengste taubaner frem til 1987 gikk fra Kristineberg-gruven og helt til Boliden i Sverige, Linbanan Kristineberg-Boliden. Det var en strekning på cirka 96 km.^[1] Denne taubanen blir i dag kun brukt til å frakte turister (13 km).^{[trenger referanse]} Taubanen mellom Trelandsfoss og Lervika i Kvinesdal var av tilsvarende lengde og gikk langs en åsrygg langs hele Øyesletta. Den ble fjernet en tid etter at Trelandsfoss-fabrikken la ned papirmasseproduksjonen, slik at transportbehovet opphørte. Den eneste kjente passasjeren noensinne med den banen var journalist i avisen Agder, Josef Kvavik (JK), som laget reportasje fra turen som egentlig var forbudt.

• Fløibanen – Bergen (1918)
• Krossobanen – Rjukan (1928)
• Fjellheisen – Narvik (1957)^[2]
• Gaustabanen – Gaustatoppen (1958)
• Ulriksbanen – Bergen (1961)
• Fjellheisen – Tromsø (1961)
• Jonsknuten – Kongsberg (1961)
• Zeppelinfjellet – Ny-Ålesund (1990)
• Hafjell – Øyer (2006)
• Strandafjellet – Stranda (2012)
• Loen Skylift – Loen (2017)
• Voss Gondol – Voss (2019)
• Romsdalsgondolen – Nesaksla (2021)

Taubaneforeningen lister ytterligere 55 baner med konsesjon, men i liten grad er dette baner med kommersiell passasjertrafikk.^[3]

Åpningen av Loen Skylift ble starten på en ny glansalder for norske taubaner, rundt 100 år etter forrige store utbyggingsbølge.^{[trenger referanse]} Noe av bakgrunnen for boomen av utbyggingsplaner var at banen i Loen genererte nesten 40 ansatte bare i banedriften og rundt 20 årsverk i restauranten på toppen. Dette til tross for at banen inkludert restaurant kostet bare 267 millioner kroner pluss moms.

• Trysil
• Lillehammer
• Oslo
• Drammen
• Geilo
• Sandnes/Strand
• Eidfjord
• Sauda
• Odda
• Aurland
• Sogndal
• Sula
• Mosjøen
• Bodø

• Taubanen Folldal-Alvdal (1906–1967) Malmtransport, 35 km og Norges lengste

• Longyearbyen – Svalbard (1907–1987) Taubanesentral i Hiorthhamn ved Longyearbyen; taubanen ble bygget for å transportere malm fra gruvene til lastekaia. Anlegget ble fredet av Riksantikvaren i 2003.^[4] En utstilling i Taubanesentralen ble etablert i 1992 etter et samarbeid med tilskudd fra Store Norske, Svalbard museum, Sysselmannen på Svalbard og Norsk kulturråd.
• Røstvangen – Tynset (1910–?) Malmtransport
• Mågelibanen – Mågeli kraftverk (1912–2012)
• Taubanen i Ålefjær – Ålefjær (1915–1963). Tømmertransport til Hunsfos fabrikker
• Bjølvo kraftverk, Ålvik (1917 - 2006) Trallebane, konsesjon utgikk i 2006
• Fykandalen i Glomfjord (ca. 1918–?) Banen ble benyttet til bygging av kraftverk og rørgate i Glomfjord, fraktet arbeidere og materialer
• Høyanger K2 (1938 - ?) Trallebane
• Tønneheisen i Krokkleiva – Sundvollen (1948)
• Harastølbanen – Luster (1956–1991). Banen gikk opp lia til Harastølen (nedlagt) og ble benyttet til både person- og godstrafikk
• Hangursbanen – Voss (1963–2015)

Noen kjente og spektakulære taubaner er:

• Peak2peak Gondola (Whistler, Canada)
• Mi Teleferico (La Paz, Bolivia)
• Sugarloaf Mountain Gondola (Rio de Janeiro, Brasil)
• Vanoise Express (La Plagne, Frankrike)
• Palm Springs Aerial Tramway (California, USA)
• Ba Na Hills (Da Nang, Vietnam)
• Stanserhornbanen (Luzern, Sveits)
• Ngong Ping 360 (Hong Kong) – hvor det er et galleri med taubane-modeller fra forskjellige land, som Kina, Sveits, Italia, Brasil, Østerrike, Frankrike, Italia, Tyskland osv.

Det har skjedd flere ulykker med forbindelser til taubaner:^[5]

• Le Mont-Dore, 1965: Femti skiløpere var på vei til toppen av Puy de Sancy-fjellet da gondolen bråstoppet hundre meter før toppstasjonen fordi strømmen gikk. Passasjerene ble kastet frem mot veggen som ga etter under trykket. 17 passasjerer ble kastet ut av taubanen ned på de bratte stein- og snøbakkene rundt tjue meter nedenfor. Syv mennesker ble drepte og ti overlevde, noen uten så mye som en skramme.
• Cavalese, 1976: 9. mars falt en gondol 200 meter ned en fjellside, og skrenset 91 meter før den stoppet i en gresskledd eng. I fallet falt det tre tonn tunge vognopphenget oppå gondolen og knuste den. 43 mennesker døde, inkludert 15 barn mellom 7 og 15 år og den 18 år gamle gondolføreren. Den eneste overlevende var en 14 år gammel jente fra Milano, Alessandra Piovesana, som var på skoletur da ulykken skjedde. Etterforskningen fant ut at to vaiere krysset hverandre og den ene kuttet den andre. Det automatiske sikkerhetssystemet som kunne ha forhindret katastrofen var slått av og fire heis-tjenestemenn ble fengslet for sin medvirkning til katastrofen.
• Squaw Valley, 1978: 15. april var det en stormfull ettermiddag og en av vaierene falt 23 meter og spratt opp igjen, og kolliderte med en vaier som skar seg gjennom gondolen. Fire mennesker ble drepte og 31 ble skadet.
• Singapore, 1983: Boretårnet på skipet Eniwetok, en panamansk-registrert oljerigg, passerte 29. januar under Singapores taubane og traff kabelen som strakte seg over sjøen mellom Jardine Steps-stasjonen og Sentosa-stasjonen. Det resulterte i at to gondoler stupte 55 meter ned i sjøen og syv mennesker ble drept.
• Cavalese, 1998::Et amerikansk marinefly fløyet av kaptein Richard J. Ashby traff 3. februar vaieren som holdt taubanen. Flyet fløy med en hastighet på 540 miles per time og i en høyde på mellom 260 og 330 fot til tross for ordre fra Pentagon om å holde seg over 1000 fot (305 m) i dette området. Flyets høyre vinge traff viren som ble kuttet. Det var 20 personer i gondolen som stupte over 80 meter i døden.
• St-Etienne-en-Dévoluy, 1999: En taubane som ble brukt til å frakte personell (ansatte, renholdere, vedlikeholdsarbeidere) og utstyr høyt oppe i fjellet til et internasjonalt astronomisk observatorium, Plateau de Bure Astronomical Observatory, falt 1. juli ned 80 meter. Alle 20 personene om bord mistet livet. Taubanen var privateid av et fransk-tysk vitenskapelig foretak. Tre vedlikeholdsarbeidere ved observatoriet ble dømt for uaktsomhet.
• Piemonte, 2021: En dødsulykke på taubanen som forbinder Stresa med Mottarone inntraff da trekkvaieren røk og nødbremsen sviktet. Gondolen falt ned 20 meter og rullet rundt flere ganger. 14 mennesker ble drept og den eneste overlevende var en 5 år gammel gutt som ble alvorlig skadet.

• Gondolbane
• Kabelbane
• Kibb

•  (en) Aerial tramways – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Aerial tramway – galleri av bilder, video eller lyd på Commons