The Shard

The Shard
Beliggenhet
Adresse		32 London Bridge Street
Land		Storbritannia[1]
Strøk		Southwark
Område		Southwark bydel
Sted		London
Historiske fakta
Formål		kontorer, boliger, hotell, restaurant, utkikkspunkt
Eier(e)		London Bridge Quarter Ltd
Arkitekt		Renzo Piano Building Workshop
Stilretning		Neofuturisme, high-tech-arkitektur
Påbegynt		mars 2009
Ferdigstilt		2012
Bygningsdata
Høyde		310
Grunnflate		127 000
Etasjer		72 (til og med The View of The Shard)[4]
The Shard 51°30′16″N 0°05′12″V
Nettsted
Nettsted		Offisielt nettsted (en-GB)
The Shard på Commons

The Shard er en skyskraper i det sentrale London, beliggende ved sørenden av London Bridge i Southwark bydel. Med sine 310 meter er The Shard Londons høyeste bygning. Siden ideen til The Shard kom i 2000 har prosjektet hatt flere forskjellige navn: London Bridge Tower, Shard London Bridge og Shard of Glass,^[5] men offisielt navn er The Shard – en del av London Bridge Quarter. På toppen av The Shard ligger The View from The Shard, et utkikkssted åpent for publikum.

I mars 2000 dro eiendomsutvikler Irvine Sellar til Berlin for å møte arkitekten Renzo Piano. Sellar hadde planer om å utvikle Southwark Towers, en sliten kontorbygning like ved London Bridge stasjon som Sellar hadde kjøpt to år tidligere. Sellar argumenterte blant annet med at Southwark trengte økonomisk vekst og byfornyelse. Han pekte på at planene inkluderte en busstasjon, men ikke parkering for biler. Arkitekten uttrykte sin skepsis til høye bygninger, før han på en serviett begynte å skissere en isfjell-lignende bygning som kom stigende opp av Themsen. Renzo Piano lot seg inspirere av jernbanelinjene ved tomten, London-spir fremstilt av maleren Canaletto og seilmastene fra Londons fortid. Pianos visjon var en vertikal by der om lag 10 000 mennesker skulle arbeide.^[6][7][8]

Sellar Property Group leverte inn søknad om byggetillatelse til Southwark bydel i mars 2001. Sellar var optimistisk, siden bygget var tenkt plassert på et transportknutepunkt, og siden den vertikale byen ville være god utnyttelse av plassen.^[9] Sommeren samme år arrangerte The Architecture Foundation utstillingen Tower Power, der aktuelle søknader om bygging av høyhus i London ble presentert. En av søknadene som ble presentert var for den 309 meter høye London Bridge Tower.^[10] På dette tidspunkt inkluderte planene en bygning som skulle ha plass til arbeidssted og bosted for 10 000 mennesker og ellers inneholde butikker, museum, kontorer, restaurant, hotell og boliger. Målet var økonomisk vekst i Southwark ved å skape arbeidsplasser og å skape en motvekt til de ulike områdene i the City.^[11]

I mars 2002, et år etter at søknaden ble sendt, ble søknaden til Sellar Property Group innvilget av Southwark bydel. Ordføreren i London, Ken Livingstone støttet planen, som fremdeles måtte godkjennes av regjeringen. English Heritage protesterte mot planen, og krevde en offentlig høring. Sellar Property Group var fornøyd med bydelens beslutning, og sa at prosjektet kunne fullføres i 2006.^[12] Men i juli 2002 kunngjorde visestatsminister John Prescott at det ville bli en offentlig høring. Prescott var bekymret for at planene ville komme i konflikt med nasjonal politikk på området, få betydelige følger utenfor det umiddelbare nærområdet, forårsake regional og nasjonal strid og skape viktige arkitektoniske og urbane problemstillinger. Beslutningen var et tilbakeslag for ordfører Ken Livingstone. Han mente regjeringen ikke skulle gripe inn i denne saken. Høringen skulle blant annet undersøke nærmere det nye byggets innvirkning på utsikten til St Paul’s Cathedral og Tower of London. Også utformingen av bygget ville bli drøftet, i tillegg til kapasiteten til den offentlige transporten for å håndtere økt trafikk. Den viktigste motstanderen av planene, English Heritage, sa at den planlagte bygningen for alltid ville ødelegge noen av de viktigste utsiktene over London og skape et umenneskelig miljø i et allerede fortettet miljø. De mente bygningen ville bli en stake i hjertet av det historiske London, og ødelegge utsikten til Tower of London og St Paul’s. Sellar Property Group var ikke overrasket over Prescotts beslutning, og sa de ville forberede seg til høringen.^[13]

Høringen fant sted april–mai 2003. Forslaget om “the shard of glass”, som bygningen nå ble kalt, møtte stor motstand fra konservative krefter. English Heritage hevdet at dette var feil sted å plassere Europas høyeste bygning. Klemt inn i et trangt område ville bygningen med sin størrelse virke overveldende på omgivelsene. Tilhengerne mente på sin side at bygningen ville bli et landemerke av stor arkitektonisk verdi som ville bidra til å fornye den nedslitte bydelen Southwark. Ordfører Ken Livingstone mente bygningen ville være i arkitektonisk verdensklasse, og ikke være til skade for vernede bygninger eller fredede områder. Han mente også at prosjektet ville fornye Southwark og det sentrale London. Southwark bydel, som et år tidligere hadde innvilget søknaden, mente bygningen ville få stor betydning for velstandsutviklingen sør i London. Utviklerne mente bygningen ville bli et viktig bidrag til Londons skyline, og at bygningen ville bli et ikonisk landemerke i London i det 21. århundre.^[14] Også BBC omtalte høringen.^[15] I november 2003 gikk regjeringen mot sitt eget rådgivningsorgan, English Heritage, og ga grønt lys for planene. Sellar Property Group fikk tillatelse til å rive den eksisterende bygningen, og igangsette byggingen av Shard of Glass. På dette tidspunkt inkluderte planene for bygningen leiligheter og kontorer, et hotell, butikker, restauranter, spa, helseklubb og utsiktsområder åpne for publikum. Antatt ferdigstillelse var 2009. Sellar Property Group var fornøyd med regjeringens beslutning, og bydelen Southwark sa at dette var gode nyheter for Southwark og London. English Heritage mente bygningen var upassende, og var skuffet over beslutningen.^[16] Av the Guardians omtale av saken fremgår det at Renzo Piano var takknemlig for å ha blitt utfordret i tre år til å forbedre bygningen, og han var enda mer tilfreds med at det endelige klarsignalet nå var gitt.^[17] Den endelige tillatelsen ble også omtalt av London SE1^[18] og av The Telegraph.^[19]

I september 2004 oppsto det usikkerhet om den videre fremdrift i prosjektet, på dette tidspunkt kalt the Shard of Glass, da firmaet PricewaterhouseCoopers, leietaker i Southwark Towers, gjorde det kjent at de ikke ønsket å leie lokaler i den nye skyskraperen. På dette tidspunkt var det lite trolig at prosjektet ville fortsette uten en forpliktende forhåndsavtale med en stor leietaker. Sellar Property Group benektet at dette var et stort tilbakeslag for prosjektet.^[20] I februar 2005 ble det kjent at luksushotellet Shangri-La ville leie lokaler i den nye skyskraperen, for slik å etablere Europas høyeste femstjernes hotell. Selv om denne nyheten var et stort skritt i riktig retning, var det fremdeles usikkert om the Shard ville bli bygd. Utviklerne pekte på at det var nødvendig å ha leid ut om lag 40 prosent av arealene før bygging ville bli igangsatt.^[21] I september 2006 rykket starten på byggingen nærmere da PricewaterhouseCoopers bekreftet at firmaet ville forlate Southwark Towers på slutten av 2007, og slik muliggjøre riving av Southwark Towers. Samtidig ble det klart at en finansiering for en mellomperiode var på plass. På dette tidspunkt var om lag 50 prosent av arealene utleid, inkludert hotellarealene til luksushotellet Shangri-La for en periode på 30 år.^[22] I mars 2007 ble det kjent at utviklerne søkte nye investorer til prosjektet. Håpet var å skaffe 500 millioner pund for å bidra til finansieringen av skyskraperen.^[23] I september 2007 hadde byggingen fremdeles ikke startet. Finanskrisen hadde skapt problemer med finansieringen. Byggingen skulle egentlig startet for to uker siden, men de involverte i prosjektet hadde fått beskjed om at rivingen av Southwark Towers ville ikke starte før tidligst i oktober 2007. Det gikk rykter om at en bank i Midtøsten hadde gått gjennom prosjektet de tre siste månedene, men finansiering var ennå ikke var på plass.^[24] I januar 2008 kjøpte en gruppe på fire investorer fra Qatar til sammen 80 prosent av prosjektet, og således reduserte Sellars andel til 20 prosent. De fire investorene var Qatar National Bank, Qatar Islamic Bank, QInvest og Barwa International. Prosjektet var nå sikret full finansiering.^[25]

I februar 2009 ble det meldt at byggingen ville begynne neste måned. Utviklerne hadde stor tro på at prosjektet ville bli fullført til planlagt tid, til tross for vanskelige økonomiske tider. Tiltroen til prosjektet var stor selv om prosjektet, offisielt kalt London Bridge Quarter, hadde opplevd store problemer knyttet til finansieringen. Første del av prosjektet, The Shard, var planlagt fullført i 2012.^[26] Tidlig i 2009 ble det meldt at entreprenøren Mace hadde inngått en avtale verdt 400 millioner pund om å bygge the Shard. Målet var ferdigstillelse våren 2012. På dette tidspunkt var Southwark Tower allerede revet.^[27] Mace hadde vært involvert i prosjektet på ulike måter siden 2004, før Mace nå ble hovedentreprenør. Selskapet hadde jobbet tett med Sellar i to år for å sikre finansiering og endelig byggekontrakt. Byggingen av the Shard ville bli første fase i utviklingen av det Mace kalte London Bridge Quarter.^[28] Avtalen ble også omtalt av London SE1^[29] og av Property Week.^[30] Ifølge Skyscrapernews var offisiell byggestart 16. mars 2009.^[31] En drøy måned senere meldte Skyscrapernews at arbeidet med å sette påler i bakken var begynt. Pålearbeidet ble utført av spesialistfirmaet Stent. Pålene i sand og grus ville gå ti meter under bakken, pålene i leire ville gå 34 meter ned i bakken mens pålene i ren sand ville gå 62 meter ned i bakken.^[32] I desember 2010 var den indre kjernen av betong ferdig. På dette tidspunkt var byggverket 244 meter høyt, og således UKs høyeste bygning.^[33] En av de største utfordringene i byggeprosessen var å montere spiret, som består av 800 ståldeler og som det tok et år å bygge. En krane plassert på 54. etasje ble brukt til å løfte spiret på plass.^[34] Den siste delen av spiret, på syv tonn, ble satt på plass i april 2012.^[35][36] I mai 2012 kunngjorde nettstedet til The Shard at skyskraperen ville bli åpnet 5. juli 2012.^[37] The Shard ble offisielt åpnet 5. juli 2012.^[38][39][40]

Fredag 1. februar 2013 ble The View from The Shard åpnet av ordfører Boris Johnson. Ordføreren sa at dette var et nytt og flott tilbud til turister. The View from The Shard ligger i 68., 69. og 72. etasje, og er nesten dobbelt så høyt som andre utkikkssteder i London. Øverste etasje ligger delvis i friluft. The View from The Shard er eneste sted hvor det er mulig å se hele London samtidig. Det 244 meter høye utkikkspunktet gir 360 graders utsyn over London, så langt som 64 kilometer ut. Digitale teleskoper gir mulighet for å se London i nåtid, og hvordan London ser ut på andre tider av døgnet. Teleskopene gir informasjon om over 250 landemerker på ti språk. Pr. juni 2013 kostet en billett for en voksen 25 pund, mens prisen for en barnebillett var 19 pund.^[41][42][43]

Liste over Londons høyeste byggverk

• (en-GB) Offisielt nettsted
• (en) The Shard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Shard på Facebook
• The Shard på Instagram
• The Shard på X (tidligere Twitter)
• The Shard på Emporis
• The Shard på Structurae
• The Shard på Skyscrapernews Arkivert 30. desember 2006 hos Wayback Machine.