Thomas S. Falck

Thomas Scheen Falck
Født		19. feb. 1892[1][2] Stavanger[3]
Død		1. nov. 1972[1][2] (80 år)
Beskjeftigelse		Forretningsmann
Far		Hans Lindahl Falck[3]
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Storoffiser av Leopold IIs orden Kommandør av Dannebrogordenen Kommandør av St. Olavs Orden

Thomas Scheen Falck (født 19. februar 1892 i Stavanger, død 1. november 1972) var en norsk næringslivsleder og mottager av St. Olavs orden. Han drev forretningsvirksomhet fra Bergen og Vestlandet.

Thomas S. Falck utdannet seg ved Bergens Handelsgymnasium (1909) og senere ved handelshøyskolen i Köln (1911). Etter et opphold i London arbeidet han med shipping i St. Petersburg i Russland frem til revolusjonen i 1917, fra 1915 som medinnehaver av rederiet Ejbøl, Falck & Co.

Fra 1919 var han ansatt i det Bergenske Dampskipsselskab, først som leder av utenlandsavdelingen. Han var direktør fra 1932 til 1943 og ble styreformann i 1943. Fra 1961 overtok Erik Waaler som toppleder av BDS. Som styreformann i Det Norske Luftfartsselskap in 1946 ble han en av de tre stifterne av Scandinavian Airlines System (SAS).

I mai 1940 ble Falck utpekt til en (såkalt) Vertrauensmann for skipsfarten på Vestlandet. Som tillittsmann var hans viktigste funksjon var å undertegne de nødvendige dokumentene når tyskerne gikk til beslagleggelse av tonnasje.

Falck var til stede den 19. november 1940 ved stiftelsesmøtet for Norsk-Tysk Handelskammer i Rokokkosalen på Grand i Oslo. 1000 andre norske bedriftseiere hadde også svart ja på tilbudet om medlemskap i Tysk-Norsk handelskammer.^[4]

Tidlig i 1941 møtte Falck med NS-medlemmet og SS-offiseren Olaf Fermann i Bergen, da Fermann hadde fått enerett på transport av sement fra Tyskland til Norge. Til sammen importerte de 200 000 tonn sement (4 millioner sekker) fra Tyskland til Norge, som blant annet ble benyttet for å bygge Festung Norwegen, hvis primære hensikt skulle være å beskytte Norge mot en alliert invasjon.^[5] BDS fikk samtidig anledning til også å frakte sårt tiltrengte matvarer fra Danmark med disse skipene til kystbefolkningen i Norge.

Ved årsskiftet 1942/43 ble Falck invitert til middag hos den tyske rikskommissær for de okkuperte norske områder Josef Terboven på Skaugum Falck satt nærmest Terboven ved bordet, og ble bedt av de andre norske om å holde tale.

I 1942 ble 150 norske redere tilskrevet av Terboven og innkalt til et møte i Stortinget, hvor Terboven i en lang og truende tale forlangte at alle rederne over radio skulle beordre sine skip å avslutte all seiling for de allierte. Etter møtet ble man enig om at Rederforbundets fire siste presidenter, samt Falck, skulle utgjøre et utvalg som skulle forhandle videre. De fem redere, med Thomas S. Falck i spissen, innkalt til Terbovens kontor i Stortinget. Terboven krevde at norske redere beordret sine skip hjem eller til andre tyskkontrollert havner, da tyskerne trengte mer tonnasje og var lite glad for at skipene ble benyttet i alliert tjeneste gjennom Nortraship. Da de fem nektet dette, til tross for at de ble truet med fengsel og formuekonfiskasjon, samt tortur og dødsstraff.^[6] Rederforbundet ble senere oppløst, men det fortsatte å operere illegalt resten av krigen.^[7]

Det tyske transportbehovet gjorde at BDS, som landets største transportselskap, tidlig ble avkrevd transporttjenester av okkupasjonsmakten. BDS utførte en rekke tjenester for tyskerne, det drev transport av tropper, våpen, kull, drivstoff, høy, mat og byggevarer.

Både Falck og Olaf Fermann arbeidet for at norske skip ikke skulle bli ekspropriert av tyskerne. Videre er det på det rene at Falck under krigen reiste til Stockholm der han diskuterte elementer av vidtrekkende betydning med representanter for Londonregjeringen og Nortraship, og at Falck var tilknyttet den sjømilitære etterretningen.

Falck holdt i løpet av sitt virke en rekke tillitsverv; han var bl.a. styreformann i Det Norske Luftfartselskap som i 1946 sammen med SILA og DDL stiftet og ble eierselskapene til SAS og spilte en sentral rolle som pådriver i utviklingen av norsk sivil luftfart.^[8]

Han mottok sin St. Olav personlig av Kong Haakon på Gamlehaugen i Bergen.

I 1946 ble Falck og BDS etterforsket av politiet i Bergen for økonomisk landssvik og å «ha ydet fienden bistand». Under etterforskningen av Falck og BDS skrev en sentral motstandsmann, Herman Gram, til Bergen politikammer: «Falcks positive arbeid for Hjemmefronten utsatte ham for meget stor personlig risiko».

Falck var en av frontfigurene i avvisningen av tyskernes og NS' bestrebelser på å nazifisere Rederforbundet, og han deltok aktivt i det illegale redersamarbeidet, både lokalt og nasjonalt, som formann i Bergens Rederiforening og fungerende visepresident i Norges Rederforbund. Etter at de to organisasjonene var blitt nazifisert eller oppløst 1942, ble Falcks hytte på Mjølfjell ved Voss et viktig sted for hemmelige redermøter. Fra 1943 deltok Falck som representant for det illegale Centralstyret i Rederforbundet på flere møter i Sverige med representanter for London-regjeringen og Nortraship, der man blant annet drøftet det fremtidige erstatningsoppgjøret.

Granskningen ble først behandlet av statsadvokaten for landssviksaker i Bergen, Claus Wiig, som senere erklærte seg inhabil da hans bror Gustav Wiig var direktør i BDS. Juristen som overtok var Andreas Cappelen, han valgte å ikke følge politiets råd. Han anbefalte heller riksadvokaten å henlegge saken etter bevisets stilling, en anbefaling riksadvokat Sven Arntzen etterkom. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling og med henvisning til de betydelige tjenester Falck hadde ytet landet under krigen. Claus Wiig ble selv videre ansatt som rederiets advokat og ble i denne rollen i en årrekke.

At tilliten til Falck ikke var svekket som følge av krigen, viste valget av ham til Norges Rederforbunds 1. visepresident juni 1945, og to år senere til forbundets president. Høsten 1945 oppnevnte Utenriksdepartementet ham til å representere rederne i den rådgivende nemnd for norske erstatningskrav som følge av krigen.

• Bilde av Thomas S. Falck^{[død lenke]} Bergens Tidende
• [1] Store norske leksikon