Tidlig moderne krigføring

Artikkelen inngår i serien om Militærhistorie
Eraer
Prehistorisk Oldtiden Middelalderen Tidlig moderne 1800-tallet 1900-tallet Moderne
Krigføring
Sjøkrig Luftkrig Krigføring i rommet
Maktmidler
Atomkrig Biologisk krigføring Brannkrig Kjemisk krigføring
Operasjonsformer
Manøverkrigføring Utmattelseskrigføring Asymmetrisk krigføring Beleiring Amfibisk krigføring Alpin krigføring SIBO Skyttergravskrig Geriljakrig
Lister
Liste over kriger Liste over slag Liste over beleiringer

Med tidlig moderne krigføring menes her fra skytevåpnene gjorde sitt inntog og gjorde middelaldersk krigføring umoderne fram til tiden rundt omveltningene rundt den franske revolusjon og napoleonskrigene.

Denne artikkelen gir et overblikk over krigføring i perioden 1450–1800.

Kruttet og våpen basert på krutt var egentlig en kinesisk oppfinnelse fra 800-tallet. I løpet av senmiddelalderen kom kruttet også i bruk i Europa, noe som gjorde at kanonen ble den viktigste artilleritypen utover på 1400-tallet. En grunn til at europeerne var raskere enn kineserne som hadde funnet opp kruttet til å ta i bruk kanoner var den erfaring som europeerne alt satt på fra smelting av kirkeklokker i bronse. Kanoner ble imidlertid på denne tiden hovedsakelig brukt til beleiringer, da størrelsen og vekten hindret deres bruk i feltslag. Denne begrensningen gjaldt generelt for kruttvåpen, noe som hindret kruttet i dominere europeiske slagmarker.

I andre halvdel av 1400-tallet kom arkebusen i bruk. Dette primitive geværet veide over seks kilo, men var likevel lett nok til å kunne brukes av infanterister i feltslag. Dette våpenet utkonkurrerte raskt langbuen, da en mann måtte trene hele livet for å bli en habil bueskytter, mens en måneds opplæring kunne fremskaffe en kampklar arkebusier. Arkebusen var langt fra like treffsikker som langbuen, effektiv rekkevidde var knappe femti meter. Denne korte rekkevidden ble imidlertid oppveid av kruttvåpenets rustningspenetrerende egenskaper.

Pikenerene oppsto i Sveits på slutten av 1300-tallet, og ble raskt populære som leiesoldater i hele Europa. Pikenerer kjempet med piker (også kalt lanser), lange spyd med lengde opptil seks meter. Disse spydene var spisse i begge ender, den ene spissen stod i bakken og den andre pekte mot fienden. Pikenerer som sto skulder ved skulder i dype formasjoner gjorde kavaleriangrep fåfengt, noe som førte til at pikenerer brøt kavaleriets lange dominans på den europeiske slagmarken. Pikenere ble brukt i vekselvis formasjon for å forsvare de sårbare infanteriavdelingene som brukte skytevåpen fra angrep fra fiendens kavaleri.

Skytevåpnenes inntog var det som gjorde at de store blokkene av pikenerer ble brukt i større grad. Når skytevåpnene etterhvert ble utviklet med bajonett ble pikenerene overflødige og utdatert. I slagene ved Marignano i 1515 og Pavia i 1525 led pikenerene store tap.

De tyske landsknektene fornyet den europeiske krigføringen inn på 1500-tallet. Hoveddelen av landsknekthærene var fortsatt basert på pikenerer, men disse ble i langt større grad enn før supplert med soldater med andre typer våpen. Konsentrerte grupper av erfarne soldater (kalt Doppelsöldner på grunn av at de fikk dobbel lønn) bevæpnet med tohåndssverd hadde som oppgave å brekke opp fiendens pikenerlinje, slik at egne grupper soldater kunne utnytte disse åpningene til å skape kaos i fiendens organisasjon.

I løpet av de siste tyve årene av 1400-tallet gjenerobret den spanske hæren endelig hele Den iberiske halvøy fra maurerne. Denne hæren ble så brukt til å kjempe mot Frankrike i de italienske kriger, under ledelse av El Gran Capitán – Gonzalo de Córdoba. I løpet av det ti år lange felttoget i Italia 1495–1505 gjorde Córdoba hæren til Europas mest effektive, etter å ha kombinert den sveitsiske pikenermodellen med de mer moderne arkebusierene. Ved å la de to typene soldater gjensidig støtte hverandre i mindre enheter, samt ved å skape en effektiv organisasjon, dominerte Spania Europas slagmarker de neste sytti årene.

Etter at de italienske krigene ble midlertidig stoppet i 1516, ble store deler av de spanske hærstyrkene arbeidsledige. Dette førte til at store mengder veteraner dro som frivillige til de nyoppdagede vestindiske øyer, der det var store muligheter til å skape seg en formue.

Tredve år med sammenhengende suksess i Europa hadde gitt spanjolene en selvtillit uten like. De var uslåelige, og visste det godt selv. Under alle felttog i Amerika angrep de på arrogant vis fienden sikre på seier, selv om de var vanvittig underlegne i antall. Da Hernán Cortés møtte en Aztekerhær på 40 000 mann hadde han selv bare 400 menn, 15 hester, 10 tunge kanoner og 4 lette kanoner. Georg Hohermuth erobret Venezuela med 509 mann i 1535, og Francisco Pizarro invaderte Peru med bare 106 infanterister og 62 kavalerister.

De spanske conquistadorene i den nye verden brukte i liten grad skytevåpen. Den tunge arkebusen var svært upraktisk i klimaet og terrenget i Amerika, da indianernes geriljataktikk gjorde at man ofte ikke fikk tent lunten før fienden var for nære. Heller ikke armbrøsten var noen suksess i Amerika, da dette våpenet var designet med tanke på å penetrere rustningene til pansrede riddere. Da fienden i Amerika ikke var pansret, var armbrøsten unødig tung og med for lav skuddhastighet. Dessuten gjorde logistikkproblemer at man hadde konstante problemer med å skaffe nok ammunisjon og krutt.

En viktig faktor i spanjolenes erobringer var hesten. Dette dyret var fullstendig ukjent i Amerika før europeernes ankomst, og skapte store problemer for europeernes motstandere. Siden indianerne ikke hadde skytevåpen eller pikenerer, fikk sjokkavaleriet den samme plassen på slagmerkene i Amerika som den hadde hatt i Europa i middelalderen: fullstendig dominans. Ikke bare gjorde den økte mobiliteten bruk av hester førte med seg at europeerne gang på gang kunne overraske sine motstandere, men også i regulære slag var de delvis pansrede conquistadorene praktisk talt usårlige.

Aztekerne hadde ingen stående hær, bare en liten kjerne med veteraner. I krigstid måtte alle bønder stille opp, og det ble dannet avdelinger der hver enhet fikk tildelt både «ferskinger» og veteraner. Aztekernes mer eller mindre kontinuerlige krigføring med nabostatene gjorde imidlertid at størstedelen av soldatene var godt vant med krigføring, på tross av at de ikke var yrkessoldater. Hver klan dannet egne avdelinger, der grunnenheten var tropper på 20 mann. Disse troppene sannet sammen med andre tropper fra samme klan større enheter på 200, 400 og 800 mann, som ble kommandert av klanenes offiserklasse. Alle klanens menn slåss sammen i en stor gruppe kalt capulli, ledet av klansoverhodet. Da det var 20 klaner i Tenochtitlan fantes det altså 20 capulli, som igjen ble organisert i fire korps.

I tillegg til de regulære avdelingene fantes det tre spesielle militærordener: Ørneridderne, Jaguarridderne og Pilridderne. Disse fungerte til daglig som keiserens livvakt, men i krigssituasjoner tok de plass i slagmarkens sentrum.

Aztekerkrigerne hadde på seg en slags bomullsfrakk kalt tilmantli, som kunne stoppe en pil eller eventuelt et kastespyd. I tillegg hadde de et lite lærsskjold kalt chimalli, eller et større treskjold med en diameter på ca. 70 cm. Offiserer hadde en rikt utsmykket drakt, med blant annet fjær, gull og juveler. Krigerordenene hadde sine egne uniformer, Jaguarridderne hadde jaguarskinn over seg der hodet på jaguaren fungerte som hodeplagg.

Hovedvåpenet til aztekerne var maquahuitl, en diger meterlang klubbe man brukte begge hender til å håndtere. Denne klubben hadde tett i tett med sylskarpe blader langs kanten, noe som gjorde at et slag fra maquahuitl kunne trenge gjennom bomullsrustningen til de andre indianerne. Dette gikk ikke mot platerustningene til spanjolene, men klubben var likevel så massiv at et slag kunne slå motstanderen i bakken.

Aztekernes strategi var relativt enkel. Slag begynte med at soldatene slo på trommer, slo våpnene sammen og ropte ukvemsord. Deretter sendte bueskyttere og spydkastere prosjektilene sine i fiendens retning, før hærene kom sammen i nærkamp. Vinneren av slaget var den som først tok fiendens kommandant til fange, eller eventuelt erobret og satte fyr på fiendens tempel.

Slag aztekere deltok i hadde en tendens til å bli lite blodige: en krigers vellykkethet kom ikke an på hvor mange han drepte, men på hvor mange han tok til fange. Dette slo svært uheldig ut i kampene mot spanjolene, der aztekernes manglende vilje til å drepe sine motstandere ble katastrofal. Det sies at Cortes selv var nære på å bli drept ved minst to anledninger, men slapp unna da angriperne helst ville ta han til fange.

Den engelske borgerkrigen mellom 1642 og 1651 skiller seg fra tidligere indre konflikter i England ved at den ikke dreide seg utelukkende om hvem som skulle styre landet, men i like stor grad om hvordan landet skulle styres. Noen historikere omtaler den derfor som Den engelske revolusjon, mens rojalister, spesielt i det 17. århundre, omtalte den som Det store opprøret.

En viktig militær konsekvens av borgerkrigen var da Oliver Cromwell opprettet sin New Model Army. Den ble organisert slik at det var de som hadde vist best evne, og ikke bare de som hadde høyest rang, som ble offiserer i styrken. Styrken var basert på lett kavaleri, og hadde streng disiplin og grundig trening. Styrken var også den første statlige styrke som fikk lønn, vanligvis levde styrker av landet de var på.

Musketten ble innført fra slutten av det 1400-tallet og var i utstrakt bruk fram til 1800-tallet. Som andre munningsladere hadde musketten lav skuddfrekvens, men gjennom streng eksersis kunne en erfaren soldat avfyre fire skudd i minuttet mens mer uerfarne oppnådde tre skudd i minuttet. Prøyssiske soldater under Fredrik Vilhelm I skal ha kommet opp i 5 runder i minuttet. For å holde ildgivningen i gang var det vanlig med to eller tre linjer bak hverandre, der de forreste knelte mens de ladet slik at linjen bak kunne avfyre sine musketter.

En innovasjon som gjorde såpass høy hastighet mulig var ferdigpakkede «patroner», der kruttet og kulen ble pakket sammen i en papirhylse. Soldaten bet av den øverste delen med kulen, helte noe krutt i pannen (en mindre ladning som ble antent av luntelås, hjullås eller flintlås), helte kruttet ned i geværet, slapp inn kulen og staket den på plass med papiret som forladning. Fra 1807 ble det produsert musketter som brukte perkusjonslås, hvilket gav sikrere resultater enn flintlås, og fungerte i regnvær uten spesielle tiltak.

Musketten var et av de første skytevåpen som ble spredd utenfor Europa. Tilgangen på musketter for en part i en krig kunne føre til store endringer i styrkebalansen, som blant maoriene på New Zealand under Muskettkrigene.

• Den nordiske syvårskrig (1563–1580)
• Kalmarkrigen (1611–1613)
• Tredveårskrigen (1618–1648)
• Store nordiske krig (1700–1721)
• Den spanske arvefølgekrigen (1701–1714)
• Syvårskrigen (1754, 1756–1763)
• Den amerikanske uavhengighetskrigen (1776–1783)