Toleranse

Toleranse^[a] er å godkjenne, tillate eller akseptere en handling, idé, objekt eller person som man misliker eller er uenig med. Statsviter Andrew R. Murphy forklarte at «Vi kan forbedre vår forståelse ved å definere toleranse som et sett av sosial eller politisk praksis og toleranse som et sett med holdninger».^[2] Ordboken Webster's Unabridged Dictionary definerer toleranse som «en rettferdig, objektiv og ettergivende holdning til de hvis meninger, tro, praksis, rase eller etnisk opprinnelse, etc., avviker fra ens egen».^[3]

Begge disse konseptene inneholder den iboende ideen og tilstanden om annerledeshet.^[4] Ytterligere valg for hvordan man skal reagere på «den andre», utover toleranse, eksisterer. Toleranse kan derfor ikke defineres som et universelt gode, og mange av dets anvendelser og bruksområder forblir omstridte.^[5]

I medisinen viser dette til evnen til å tåle bestemte medisinske behandlinger, for eksempel legemidler eller giftstoffer, mens det i teknisk-faglige sammenhenger viser til hvor store avvik fra en norm som kan tillates, for eksempel i konstruksjonen av en motor eller et hus, uten at det konstruerte slutter å funksjonere. Det motsatte av toleranse er intoleranse.^[6]

Etter denne definisjonen blir toleranse et sentralt begrep i moralfilosofi og politisk teori. Begrepet har en lang utviklingshistorie (se nedenfor) og vil nødvendigvis forekomme – i større eller mindre grad – i alle samfunn, fordi det er vanskelig å tenke seg et fullstendig intolerant samfunn, altså et samfunn hvor ingen er i stand til å leve med andres meninger, holdninger og handlinger.

Definisjonen av toleranse i en sosial sammenheng forteller også at toleranse bare forekommer der hvor man står overfor «noe» man er sterkt uenig i og avviser eller fordømmer. Dette betyr at man ikke tolererer det man er likegyldig til. Likegyldighet eller indifferens i forhold til standpunkter eller handlinger har dermed intet med toleranse å gjøre. Det er mange ting vi er likegyldige til og dette representerer nettopp derfor ikke noe problem. Det oppstår intet behov for toleranse. Toleransen er «noe» man (eventuelt) skal eller bør utvise i forhold til meninger, holdninger og/eller handlinger man har et engasjert forhold til. Toleranse innebærer derfor at «noe» kreves av oss og toleranse kan være (og er ofte) psykisk besværlig. Toleranse krever at vi holder to tanker i hodet på en gang: misbilligelse av en holdning eller handling og samtidig respekt for mennesket «bak» holdningen/handlingen. Toleransebegrepet er derfor både deskriptivt og normativt fordi det handler om både en (psykologisk) evne og en vilje. Slik kan toleransebegrepet brukes for å si noe om individers og gruppers evne til å opptre tolerant og for å gi moralfilosofiske føringer for hvordan man bør opptre i bestemte situasjoner.

Kravet om toleranse følger logisk av at alle mennesker har grunnleggende rettigheter. Disse rettighetene, for eksempel ytringsfriheten, kan brukes til noe som andre blir provosert av, for eksempel blasfemiske utsagn. Nettopp fordi vi alle har en moralsk (og ofte en juridisk) forpliktelse til å beskytte andres rettigheter, er vi forpliktet til toleranse når rettighetene brukes til det man selv er sterkt uenig i eller blir provosert av. Men det at en kristen eller muslim forsvarer en ateists rett til å uttrykke seg blasfemisk, betyr ikke at hen blir enig i gudsbespottelsen. Det er retten til å uttrykke seg som forsvares, ikke innholdet i det som ytres.

Det er ikke uvanlig å bruke begrepene toleranse og respekt som om de skulle være forsterkende synonymer, men i en politisk og moralfilosofisk sammenheng betyr begrepene det motsatte. Det er derfor galt å si at toleranse innebærer respekt for andres meninger, holdninger og handlinger. I toleransebegrepet ligger en respekt for retten til å ha andre meninger og å handle annerledes, ikke noen respekt for det som ytres eller gjøres. Man kan for eksempel ikke forvente at ateisten skal ha respekt for religiøse gudsforestillinger, men hen skal respektere (og derfor også forsvare) retten til å ha slike gudsoppfatninger. På samme måte kan man ikke forvente at en utpreget konservativ skal respektere sosialistiske standpunkter, eller omvendt, men den grunnleggende retten til å ha en annen politisk oppfatning skal respekteres.

Når man utviser slik respekt for andres rettigheter, nettopp når rettighetene brukes til det man selv er uenig i, da utviser man også toleranse. Det klassiske uttrykket for en slik toleranseholdning er tillagt den franske filosofen Voltaire (1694–1778) som skal ha sagt: «Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier.»^[7]

Derfor er det ikke nødvendigvis uttrykk for manglende toleranse eller intoleranse når man kraftig imøtegår noens ytringer eller kritiserer deres handlinger. Det er når man vil hindre selve ytringen eller handlingen, for eksempel gjennom lovgivning eller med trusler og vold, man opptrer intolerant.

Toleransen har imidlertid også grenser. Disse grensene defineres også av menneskerettighetene og går der hvor noen bruker sine rettigheter til å krenke andre. Man skal således ikke tolerere det som krenker andres menneskeverd og grunnleggende rettigheter. I slike tilfelle bør man i henhold til menneskerettighetene opptre ikke-tolerant (dog ikke intolerant).^[8]

Derfor er det uakseptabelt at noen tvinger kvinner til å bære hijab. En slik tvang innebærer en krenkelse av kvinnenes frihet og selvstendighet og er i seg selv forbudt. På samme måte kan rasistiske ytringer stanses med lov fordi de anses å være grunnleggende krenkende for dem som utsettes for de rasistiske karakteristikkene. Men dette er ikke enkle spørsmål, verken juridisk – noe flere dommer i Høyesterett viser – eller moralsk.

Likevel er en høyt utviklet grad av toleranse en forutsetning for fredelig sameksistens i et pluralistisk samfunn.

Toleransens historie er på mange måter uløselig knyttet til den religiøs toleransens historie. Det var særlig gjennom religionskrigenes (fra tiden etter reformasjonen til freden i Westfalen 1648) ødeleggende og destabiliserende konsekvenser at toleransen fikk en voksende plass i Europas religionspolitiske ordninger. I første omgang innebar religionsstridighetene at prinsippet om at fyrstens religion skulle være folkets religion (cuius regio, eius religio) ble fastslått. Etter hvert innvilget fyrstene også undersåtter rett til sin egne religion så lenge den ble utøvet diskret. Siden ble denne toleransen som privilegium – som fyrsten kunne tilbakekalle – en stadig sterkere rettighet. Slik er toleranse, religionsfrihet og menneskerettighetstenkningen historisk tett sammenknyttet.

Den praktiske religiøse toleransen ble fulgt av etiske og politisk-filosofiske avhandlinger som begrunnet og forsterket toleranseprinsippet. Blant de mest kjente arbeider på dette området er John Lockes Epistola de Tolerantia fra 1689 (oversatt som A Letter Concerning Toleration samme år). Også Voltaire skrev om toleranse, for eksempel i En avhandling om toleranse fra 1763.

Andre filosofer har også berørt toleranseproblematikken, enten direkte eller indirekte. Blant de mest innflytelsesrike er John Stuart Mill, særlig i avhandlingen On Liberty fra 1859.^[9]

Praktisk toleranse er kjent i fra alle kulturer, i større eller mindre grad, men det er mindre kjent i hvilken grad begrepet og prinsippet er teoretisk tematisert i andre kulturer. Likevel er toleranseprinsippet formelt godtatt av alle FNs medlemsland ved at de har sluttet seg til de internasjonale menneskerettighetene. Det mangler imidlertid ofte mye på at toleranse praktiseres av alle verdens stater, hvilket bevitnes av både den politiske og religiøse undertrykkelsen som menneskerettighetsorganisasjonene rapporterer om.

• Voltaire (2005): Traktat om toleransen, oversatt og med forord av Birger Huse, i Thorleif Dahls kulturbibliotek, Oslo: Aschehoug.
• Mill, John Stuart (1998): On Liberty and Other Essays, Oxford: Oxford World Classics.
• Lindholm, Tore (1995): «Toleransens plass i flerkulturelle samfunn», Mennesker og Rettigheter, nr. 3, s. 236-247.
• Gule, Lars (2007): «Religionskritikk og folkeskikk. Om begrepene respekt og toleranse», i Didrik Søderlind (red.), Verdier og verdighet, Oslo: Humanist forlag, s. 38-50.

• Religiøs toleranse
• Enhver blir salig i sin tro – om praktisering av religiøs toleranse i Brandenburg i 1740.

(en) Tolerance – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Bakgrunn for FNs verdenserklæring om menneskerettigheter
• Historie om religiøs toleranse
• Utkast for en diskusjon om toleranse (Karen Barkey) Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.
• Å lære toleranse, Tolerance.org