Tonjukuk
Tonjukuk | |||
---|---|---|---|
Født | 646 Tuul | ||
Død | 724 Otuken | ||
Beskjeftigelse | Statsmann | ||
Barn | Po Beg | ||
Tonjukuk (gammeltyrkisk: Bilge Tuňuquq, født ca 646, død ca 726) var en göktürkisk visekhan (yabgu) og øverstkommanderende for de militære styrker under fire göktürkiske khaganer, hvorav den best kjente er Bilge Khan. I gammeltyrkisk skrift er navnet stavet t-o-ň-uq-uq (?�ミᄚニ?�ミᄚᄌ?), fortolket litt forskjellig som Tunuquq, Tonuquq, Tuj-uquq, Tony Yuguq, Tujun-oq, Tojuquq, og med mange ulike forslag til dets etymologi..[1]
Tonjujuk spilte en stor rolle i politikken til de tyrkiske stammene og i etableringen av den første göktürkiske staten under Tangdynastiet. Tonjujuk var en «vokter av tyrkiske verdier». Han forkastet taoismen og buddhismen som uegnet for et folk bestående av krigere. Han anbefalte tyrkerne «å følge vannet og gresset» (deres nomadiske livsstil) for å unngå å bli annektert av det kinesiske imperium, ettersom tyrkerne talte «mindre enn en hundredel av kineserne».[2]
Han var en av de tyrkiske kommandørene under slaget om Tola-elven mot uighurene, lederen for de göktürkiske styrkene under kampene mot kirgiz khantet i 708-709, og mot Turgesh khanate og det arabiske halifatet i 711-712. Han støttet ikke Kul Tegin og Bilg under detes maktkamp mot Kapagan's sønner; og han ble derfor hindret fra å regjere khanatet, men Bilge sørget for å rehabiliere ham. Han ble drept under en av kampene mot Turgeshne.
Hans biografi, bragder og råd for statsforvaltningen ble inngraverte i såkalt orkhontyrkisk skrft på to steler som ble reist i året 716, like før hans død, på stedet Bayn Tsokto, i Ulan Bators distrikt Nalajkh.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Nadelyaev V.M. “Orhon–Eniseisk mark’s reading” and “Etimology of the name of Tonuquq”. // Turkology researches M.L. 1963 p.p. 197-213; Klyashtorny S.G. “Tonuquq Ashide Yuanchzhan (Turkology collection) M. 1966 p.p. 202-205; Amanzholov A.C. “Talas, Enisey and Orhon inscriptions’ graphics” /Kazakh language and literature, KAz SU, Almaty, 1973. Amanzholov A.C. “Old Turkic inscriptions History and Theory”, Almaty, 2003; p.p. 56-57.
- ^ Denis Sinor (ed.), The Cambridge History of Early Inner Asia, vol.1, Cambridge University Press, 1990, ISBN 978-0-521-24304-9, 312-313.
- ^ Sören Stark Die Alttürkenzeit in Mittel- und Zentralasien. Archäologische und historische Studien (Nomaden und Sesshafte, Band 6), Reichert: Wiesbaden 2008, pp. 75-76.