Torvtak

«Torvtak» kan også bety et sted (en torvmyr) der det utvinnes torv til torvstrø eller brenntorv.

Torvtak betegner et tak som er tekket med torv på en vanntett undertekking, i eldre tid som regel av bjørkenever. Tak har vært tekket med torv siden forhistorisk tid i Skandinavia og enkelte andre regioner. I mange norske bygder ble de fleste tak tekket med torv på never til langt inn på 1800-tallet, og enkelte steder helt fram til omkring 1950. På Vestlandet var torvtak dominerende til omkring 1900.^[1] Slik taktekking legges nå særlig på hus i friluftsmuseene og på verneverdige hus som er fredet eller regulert til spesialområde bevaring. Arbeidskrevende torvtekking ble etterhvert fortrengt av andre tekkemåter, men torvtak på undertekking med moderne materialer har fått ny aktualitet i senere år, særlig på hytter. I enkelte områder har kommuner krav om torvtak på hytter, som ved Eidsbugarden.

Torvtak var tidligere også i utstrakt bruk i byene, men på grunn av den store faren for smittebrann i tett trebebyggelse ble de etterhvert forbudt i lokale bygningslover.

De fleste eldre torvtak besto av et undertak av bord, taktroet; på dette et lag med overlappende flak av bjørkenever; og øverst ett eller to lag torv. Nå brukes mest plastplater med knaster («platonplast») som tettesjikt, istedenfor bjørkenever.

Det innarbeidede navnet «torvtak» kan få en til å tro at torven er den viktigste delen av taket, men torven er bare det ytterste synlige laget. Bjørkeneveren under er vel så viktig. De to lagene har hver sin funksjon. Neveren gjør taket relativt vanntett, slik at ikke taktroet og mønestokken råtner. Innholdet av fenoler i neveren gjør at den holder seg i årevis, selv om den er mer eller mindre konstant våt. Torven over holder neveren på plass og fungerer som isolasjon. På varme dager vil fukten fra torvtaket sørge for at det ikke blir for varmt inne. Neveren var i eldre tid den viktigste delen av torvtaket, og noen tak ble lagt med bare never, eller med staur eller stein for å holde den på plass.

Never ble flekket av om våren og det var en arbeidskrevende prosess. På 1700- og 1800-tallet var bjørkenever mangelvare i mange deler av Norge på grunn av uthugging og nedbeiting. Never var en handelsvare og ble kjøpt helt fra Russland. Never ble sortert i ulike kvaliteter avhengig av hvor på taket den egnet seg. Never til torvtak var i handel til 1930-tallet.^[1]

Selv om bjørkenever var en helt nødvendig forutsetning for torvtak i gamle dager, er utseendet for de fleste poenget ved et torvtak i dag. Denne måten å tenke på har åpnet for alle slags moderne erstatningsmaterialer under torven. Et vanlig alternativ til never er såkalt «platonplast», flak av plast med centimeterhøye knaster som står opp og forhindrer torven i å skli ned av taket. Dersom glatt plastdekke brukes, kan en legge netting over for at torven skal sette seg bedre.^{[trenger referanse]}

Det vitner om neverens betydning at ordet ’tak’ betyr never i dialektene både i Setesdal og Ryfylke, mens det som i riksspråket kalles tak, heter ’toke’ begge steder. Et tak med never og torv kalles der ’taktoke’ eller ’rett tak’, til forskjell fra andre tekkemåter.^[2][3]

Never er varig, vanntett, motstandsdyktig og tilgjengelig overalt i Norge – et nesten ideelt materiale på tak. Men etter at det er flekket av bjørkestammen, vil et neverflak snart krølle seg motsatt vei. Det måtte tynges ned for ikke å krølle seg eller blåse bort. Både trevirke og stein har vært brukt til formålet, men torv var særlig godt egnet. Torv finnes overalt, krever ingen pengeutlegg, og isolerer forholdsvis bra mot både kulde og varme. Men torvens primære oppgave er å holde neveren på plass, slik at denne kan oppfylle sin misjon som den egentlige taktekkingen.

Tak kan ha vært tekket med never og jord i uminnelige tider. Jordgammer er never og torv over et reisverk. Antagelig ble langhusene fra forhistorisk tid vanligvis tekket slik, i hvert fall etter at klimaet ble kaldere i eldre jernalder, omkring 500 f.Kr.^{[trenger referanse]} Strå, lyng og andre vekster kan også ha vært anvendt, buntet sammen i tykke lag. Da lafteteknikken ble importert østfra i vikingtiden og snart fortrengte stavverk som dominerende byggemåte, førte det neppe til endringer i så måte. Gjennom middelalderen fortsatte de fleste hus å være tekket med torv. Tak som var for bratte, slik som på kirker og naust, ble helst tekket med bord eller spon, mens skifer kunne bli brukt til fjells, og bly på noen få kirketak. Men torvtak med never var regelen.

I bygdene var torvtak nesten enerådende til langt inn på 1700-tallet, med bordtak som et alternativ, særlig etter at oppgangssager kom i bruk. Bare i sentrale flatbygder nær byene fikk tegltak en viss utbredelse. Først omkring 1900 fulgte fjellbygdene og andre utkantstrøk etter, men da var alternativene flere, og ofte var det skifer, bølgeblikk, flis eller papp som erstattet torvtekking. Også i byene hadde bolighus vanligvis torvtak i middelalderen og de neste 100 – 200 årene. På det eldste kobberstikket av Bergen fra omkring 1580 avbildet Hieronymus Scholeus småfe beitende på mange hustak, og det tyder på at både disse og mange andre tak må ha vært tekket med torv.

På 1600- og 1700-tallet fant importert teglstein veien til byenes tak, mest på rike borgeres hus og på offentlige bygninger. I Christiania ser det ut til at kong Christian IVs påbud om tegltekking ble konsekvent håndhevet allerede rett etter at byen ble flyttet i 1624, mens i Trondheim hadde nær 30 % av bolighusene torvtak ved branntakseringen i 1766. Valg av tekkemåte var tydelig et spørsmål om økonomi og sosial posisjon; det var stort sett bare småkårsfolk i små hus med lav takst som bodde under torv- eller bordtak.^[4] Ennå et stykke inn på 1800-tallet var mange småhus der og i andre byer tekket med torv eller bare bord. Større utbredelse fikk tegltakene først da norske teglverk for alvor ble etablert på slutten av 1700-tallet.

Bygder som ennå brukte torvtak ved inngangen til 1900-tallet gikk etter hvert over til andre tekkematerialer, men overgangen tok tid. I Hornindal var det ennå i 1933 torv på ¾ av alle tak. Etter hvert ble skifer, spon og flis eller stikker mer utbredt, deretter bølgeblikk og papp, og så fulgte betongtakstein, bølgeeternitt og nye platematerialer av metall eller plast.

Nettopp mens torvtak som en dagligdags foreteelse var i ferd med å bli borte, fikk skikken et brått oppsving. Nasjonalromantikken omkring 1900 åpnet to nisjer for overlevelse. Den ene var friluftsmuseene og kulturminnevernet med de fredede husene, den andre var hyttene som byfolk med begeistring for natur og friluftsliv skaffet seg.

Omkring 1950 var kontinuiteten i den eldgamle torvtakstradisjonen brutt. Nye tak ble knapt lagt med torv på alminnelige bruksbygninger, selv om noen ble holdt ved like. Men på hus vernet som kulturminner ble torvtakene ansett som viktige, og det samme syntes mange hytteeiere. Mange av de tidligste fjellhyttene var dessuten bygdefolks avlagte stuer som byfolk kjøpte og flyttet, som en lettvint måte å skaffe seg husvære i naturen. Fra særtilfellene kulturminner og hytter begynte torvtakene å finne veien tilbake til den alminnelige husbyggingen. I de seneste tiårene er de blitt stadig mer vanlige på nye boliger og bruksbygninger, også i byene.

Torvtekking ble brukt både på sperretak, åstak og mønsåstak. Rene sperretak bruktes i nyere tid mest på Vestlandet og med forholdsvis bratt takvinkel, gjerne omkring 33°. Bratte tak sikret god avrenning av regnvann og reduserte sidetrykket mot langveggene. Tømrerne brukte to forskjellige formler for å oppnå ønsket vinkel. Sperrelengden fra mønet til utsiden av veggen kunne utgjøre 3/5 av husets bredde. Ofte ble det lagt til 1 – 3 tommer ekstra på sperrelengden. Eller de gjorde sperrene så lange som 2/3 av husbredden. I begge tilfeller fikk de omtrent den takvinkelen som i mange bygder ble kalt «triungsraust», hvor høyden i gavltrekanten er 1/3 av husbredden. Slakere sperretak ville gi for stort sidetrykk på langveggene, og i strøk med mye vind vil slakere tak bli mer utsatt for sugkrefter, slik at torven kan blåse vekk. Men med brattere tak enn triungsraustet på 33,5° var det fare for at torven ville sige.

Rene åstak var vanlige over mesteparten av Østlandet og Trøndelag, og siden de ikke ga sidetrykk på veggene, kunne takene gjøres slakere. Der ble snøen liggende, og det var en fordel i kalde innlandsstrøk. Takvinkelen var ofte bundet til formelen «fjordungsraust», omkring 27°. Regelen var da at høyden i gavltrekanten utgjorde ¼ av husbredden. Helt faste regler for takvinkelen er det vanskelig å påvise. Arkitekturhistorikeren Erling Gjone oppgir at det var skikken i Gudbrandsdalen å legge en håndsbredd til mønehøyden på store hus og trekke fra en håndsbredd på små. I Hallingdal og Valdres ser det ut til at folk foretrakk brattere tak enn i Gudbrandsdalen og Østerdalen. I de østligste dalførene forekom takvinkler helt ned til 22°, såkalt «femtungsraust». Lokalklimaet og nedbørsmengden kan ha påvirket byggeskikkene. Mønsåstaket, eventuelt med to sideåser, som i nyere tid var svært utbredt i fjelldalene på Østlandet, fikk ofte en takvinkel omkring 30°. Denne vinkelen var også vanlig i Trøndelag og Nord-Norge. Formelen var her «fjordungs og tommen på alna», ifølge bygningshistorikeren Jon Bojer Godal.

Underlaget for never og torv var vanligvis et forholdsvis plant bordtak, taktroet.^[5] Med telgjet yte eller grov skurflate ble troet ujevnt nok til at neveren fikk godt feste. I Setesdal og noen andre steder skulle bordene etter tradisjonen legges litt glissent, slik at noen neverflak kunne gripe fatt i bordkantene. På åstak ble det lagt reistro fra mønet til raften, på sperretak langtro parallelt med mønet.

Med reistro blir store takutstikk for svake. Takutstikket, som er mest utsatt for råteskade, kan vanskelig utbedres uten å skjøte bordene på første ås. Ren reistro fantes derfor mest på små og enkle bygninger. På større og mer forseggjorte hus med åstak gikk reistroet bare ned til langveggen. Troet utenfor besto av langsgående bord eller troer – fortro, ringved, dråppåbord eller bruntro – båret av korte raftsperrer (i Gudbrandsdalen bare kalt rafter) fra takkanten til første ås. Raftsperrene var gjerne telgjet slik at de ble tynnere oppover. De var naglet til åsen, men lå løst i en skore i raftlegja, den øverste stokken i veggen. Om de var festet her, kunne veggene bli presset utover hvis åsene bøyde seg.^[6]

Bordtykkelsen kunne variere mellom 1" – 2" og var helst over 1½" (3,5 cm) for å tåle egenlasten av torvlaget, ca. 3 kN/m². I uthus eller på mørkeloft ble det i eldre tid brukt ukantede bord, som regel med vannkantene ned. Kantene ble bare grovtelgjet for å få bort de største sprekkene. I stuer og loft med åpne rom oppunder taket ble bordene mer nøyaktig tilpasset. Bordene ble i eldre tid festet til sperrer eller åser med trenagler, i nyere tid med spiker. I nyere tid er også pløyde bord blitt brukt til taktro.

Bordtak var ikke helt enerådende i gamle dager. Andre utførelser som kan gå tilbake til forhistorisk tid, har noen steder overlevd lenge, mest under enkle forhold og i uthus og utmarkshus. Undertak av kløvd virke (skived, farved) eller staur (i Gudbrandsdalen «rundhællingo») er eksempler. Ordet ’tro’ er antagelig i slekt med ’trøe’ (gammelnorsk tróða), som i noen dialekter fremdeles betegner en stang eller en staur. Det gir grunn til å anta at undertak med staur eller skier var det vanligste langt tilbake i tid. Det er sannsynlig at bordtak bare ble brukt på særlig fine hus den gang hvert bord måtte telgjes med øks fra en kløvet stokk, før oppgangssager gjorde bord rimeligere. Til uthus ble det ofte valgt mindre kostbare og arbeidskrevende utførelser. Det finnes også opplysninger om bruk av einerkvister eller sammenbuntet småkvist som undertak i eldre tid, antagelig på en form for lekter eller tilfarere av staur eller skier.

Bjørk finnes nesten overalt i Norge, og neveren lar seg lett flekke av til riktig årstid, når sevjen går eller «bjørka svar». Tiden før og omkring Jonsok ble mange steder ansett for den beste, avhengig av lokalt klima og høyde over havet. I mange fjellbygder kan never flekkes helt til midten av august. Never blir tatt fra trær med diameter fra 8 til 25 cm, mest mulig rettvokste, glatte og fri for kvister og sår. Med en skarp kniv skjæres et loddrett snitt, men ikke gjennom bastlaget og inn i veden. Hvis stammen er krumvokst, må snittet legges på ryggen eller «krylen», den konvekse siden. Hvis den har småkvister eller sår, legges snittet slik at hullet havner i kanten av neverflaket. Det blir så bredt som snittlengden og så langt som omkretsen på stammen. Til tekking kan alle formater brukes, fra nesten meterlange flak til små lapper på størrelse med en håndflate. Men idealet er jevnstore flak med bredde og lengde fra 30 til 50 cm. Flak som viser tendens til å sprekke er det best å dele med en gang.

Treet tar ingen skade hvis bastlaget får være i fred. Men for resten av livet får treet et arr i form av nydannet svart bark som beskytter sårflaten. Etter 7 – 8 år kan også denne nye neveren flekkes av. Den er tykkere og stivere enn førstegangsproduktet. I mange bygder bruktes slik kartnever til de mest utsatte delene av taket, bl.a. som bærelag for utstikkende neverkanter ved gavlen eller raften (takkanten).

Etter få timer vil neverflaket begynne å krumme seg motsatt av retningen på trestammen. Snart vil det krølle seg sammen til en tett rull med «innsiden» ut. Nyflekket never blir derfor lødd i stabel (lad) og lagt til tørk under press på et plant underlag av bord, hvert lag med fiberretningen på tvers av foregående. Øverst legges en lem som tynges ned med stein. I Setesdal målte en slik «takkost» vanligvis 60 cm x 80 cm og var 25 cm høy. Det tilsvarte «ei lest» eller en vanlig bør^[2].

Tekking med torv er arbeidskrevende.^[1] Taktekking var ofte dugnadsarbeid, som hele bearlaget ble invitert til å delta i. Da skulle torv og never være brakt på plass av husbonden og gårdsfolket. Det var gjerne noen erfarne eldre karer som sto for selve leggingen på hver sin teig, mens de yngre spadde torv og langet never. Takflaten ble delt i teiger fra ufse til møne, med en eller to erfarne karer på hver teig – like mange som takets lengde i alen. Tekkingen burde fullføres i løpet av én dag, men om nødvendig måtte de ta natten til hjelp.^[7]

Never ble alltid lagt med den gule, grønne eller etter hvert brune innsiden opp og ut. Da vil kanten bøye seg nedover, slik at vannet renner lettere av. Innsiden er også mest vannavvisende. Fargen vil snart blekne til hvitt. Bare ved takkantene er det noen steder tradisjon for å legge det underste neverlaget med utsiden opp for å styrke og understøtte den utstikkende kanten.

Neveren ble lagt direkte på taktroet nedenfra (fra ufsen) og oppover, i overlappende skikt eller flo med noen tommers avstand. Fire til seks lag har etter tradisjonen vært det vanlige i mange bygder, men opptil 16 lag er nevnt som et ideal. Da skulle taket vare i 80 til 100 år. Det må være et slikt tak Rikard Berge refererer til når han skriver om Telemark: «Paa troi la dei daa næveri og det so tykt at den nemnde aarestoga fraa Hestehaga hadde ein halv aln tykt næverlag. Med det same eit slikt tak var lagt, tottest næveri stande paa ende, so tykt var laget».^[8]

Gammel never var en verdifull ressurs som helst ble brukt om igjen. Gammel og ny never ble brukt sammen, med flak av god ny never mellom gamle. Små og dårlige neverflak ble brukt til utfylling. Ifølge Hjelmeland (1993) skilte vestlendingene mellom ulike kvaliteter til ulike formål, som møningsnever, yfsinganever eller korpenever (til nedre kant av taket), lågnever eller slettnever (til generell bruk) og røytenever (gammel never til utfylling).

Neveren ble aldri stiftet til undertaket. Friksjonen mot taktroet og tyngden av torven var nok til å holde den på plass. Derfor kunne det bare arbeides med små felter av gangen før torven ble lagt på. Øverst måtte neverflakene være så lange at de kunne brettes over mønet.

Nederst ved raften (ufsen) ble det første laget lagt med god overlapp sideveis og med et utstikk på 2–3" utenfor bordkanten. Neveren skulle krølle seg pent rundt bordkanten så det dannet en dryppnese. De neste lagene stakk også utenfor kanten for å gjøre den mest mulig solid og kompakt. Denne «rullen» som avslutter taket er det tydeligste visuelle uttrykket for et tradisjonelt torvtak.

Torvvolen som holdt torven på plass nederst langs takkanten ble også som regel kledd med never på oppsiden og inn mot torven. Under tre- eller jernkrokene som holdt torvvolen ble det også lagt neverflak, mens den egentlige nevertekkingen ble lagt oppå krokene.

På gavlene var mange ulike løsninger i bruk, varierende med tid og sted. De eldste takene hadde neppe vindskier, eventuelt bare «krossflak» over mønet. Senere ble det i noen bygder festet vindskier under eller inntil taktroet på åstak. De stakk sjelden høyere opp enn bordtaket, og da kunne neveren legges som på tak uten vindskier. Mange steder ble neveren langs kanten lagt som ellers på taket, men med et par tommers utstikk. Andre steder ble den ytterste raden med never lagt på tvers så den krøllet seg rundt takkanten. Kanten kunne også forsterkes ved først å legge en rad never på tvers og opp-ned, for å motvirke nedbøyning. Med tiden ble det vanlig med oppstikkende vindskier, kanskje påvirket av tegltak, og ofte når det ble lagt «åved» eller bordtak oppå torven. Neveren måtte da brettes opp mot vindskiene, og et dekkbord ble lagt oppå.

Torven ble holdt på plass på den skrå takflaten av en kraftig torvstokk eller planke langs takkanten (raften, ufsen). Dialektene har forskjellige navn, som torvvol (Gudbrandsdalen), torvhald (kanskje en litterær form av torvvol), moldvar eller ringved (Nord-Østerdal). Den gammelnorske betegnelsen var torfvǫlr. Lokalt fantes uendelig mange former og festemåter for torvvolen.

Den enkleste utgaven er en rund stokk av furu med diameter fra 10 til 15 cm. Rundstokker har vært i bruk til alle tider når det ble stilt små krav til kvalitet, for eksempel på uthus.

Mer forseggjorte hus fikk torvvoler av firhogne bjelker eller planker, noen ganger med et særskilt utformet tverrsnitt. Hogne torvvoler hadde ofte tettstilte V-formede hakk i underkanten til drenering av torven. De ble som regel kledd med never på tre sider, men ikke på den synlige utsiden. Neveren måtte være lang nok til å gripe fatt i og krølle seg rundt forkanten, slik at den dannet en sammenhengende dryppkant. For å gi den utsatte torvvolen lengre liv ble det noen ganger lagt en ekstra stokk eller planke innenfor mot torven, som et «offerskikt». Kjente betegnelser er torvemat og røytestokk.

Til å feste torvvolen fantes mange forskjellige løsninger:

• Selvvokste kroker, helst av einer, ble festet med trenagler gjennom taktroet og ned i sperrer eller rafter, hvis slike fantes. I nyere tid bruktes spiker. Løsningen var vanlig på enkle hus overalt i landet. Kroker dannet av rotgreiner på gran eller furu kunne brukes istedenfor einer.
• Kroker av naturlig rotgren eller sidegren på «trøer» eller kløvninger i selve troet. Metoden gjorde det vanskelig å reparere skader ved takkanten uten full omlegging.
• Sperrer med naturlig krok av rotgren. Også her ble vedlikeholdet problematisk.
• Trenagler gjennom fremspringende sperreender, som med tiden vil råtne.
• Grankvister (eller einerkvister?) trædd gjennom hull i torvvolen. Kvisten hadde et «hode» i den tykke enden, der kvisten vokste ut av trestammen. Den tynne enden ble naglet eller spikret til bordtaket.
• Kolver av furu eller annet virke som ble telgjet til en spesiell form og trædd igjennom torvvolen. På utsiden hadde kolven et «hode» som holdt torvvolen fast. Resten besto av et alen-langt skaft som var naglet til taktroet, helst også ned i sperre eller raft. Kolvhodene kunne gjøres til dekorative elementer langs takkanten. De kunne være beskyttet av en remse never som fulgte med gjennom hullet i torvvolen. Kolven hadde rett skaft hvis torvvolen hang utenfor takkanten og svunget skaft hvis den hvilte oppå troet. Tradisjonen for bruk av kolver har vært særlig sterk i Gudbrandsdalen.
• Jernkroker av flattjern, eventuelt med krokenden dekorativt utsmidd og med det lengste vinkelbenet spikret til bordtaket. Jernkroker fikk gjennomslag særlig på 1900-tallet, men også eldre eksempler er kjent. Kroker kunne også bøyes til av gamle hestesko.

Torvvolen var absolutt påkrevet ved takfoten for å holde torven på plass. En tilsvarende kant var ikke like nødvendig på gavlene, men i mange strøk ble kanten av torvlaget beskyttet mot uttørking og erosjon forårsaket av vind og vann.

Mest utbredt var skikken å kante torven med en steinrad. Mange slags stein har vært brukt til yfsingestein. Rundslipt morenestein egner seg dårlig fordi telen kan skyve den ut av stilling og utfor kanten. Steinene må være så tunge at de ligger fast og støtt. Helst bør de være rektangulære, og i hvert fall ha én flat side å ligge på.

En annen gammel skikk er kanting med rundtømmer eller tilhogne stokker. Særlig fra Numedal kjennes avslutningen med en halvkløvning der et stykke av veden er teljet bort for å danne en overgang til selve troet. Dermed får undertaket en naturlig oppkant å avslutte torven mot. I Hallingdal og andre bygder var det vanlig å avslutte gavlkanten med firhugne stokker, krossflak, som ble sammenbladet i kryss over mønet. Slike kantstokker på gavlene kunne også kalles sviller eller ringved, og i Etne kaltes de verlæsingar (av lås) fordi de stengte for vær og vind.^[9] I noen vestlandsstrøk, og kanskje flere steder langt tilbake, ble de oppstikkende endene skåret til i form av horn – antagelig en skikk med utspring i magiske forestillinger. Slike løsninger kan ha vært forløpere for egentlige vindskier i form av tynnere bord, som ble vanlige i nyere tid.

Vindskier av ett eller flere bord festet til åsender, gavlsperrer eller krossflak er antagelig en nokså ny foreteelse. Oftest har de mest en estetisk funksjon, som i Gudbrandsdalen og Setesdal, hvor brede vindskier ble festet med overkanten i samme nivå som taktroet. Vindskier omtalt i kilder fra middelalderen var antagelig planker som hang på kolver utenfor kanten av bordtaket, omtrent som torvvoler. Etter at sagskårne bord ble tilgjengelige, ble det vanligere å trekke vindskiene opp foran torvskiktet, ofte med flere bord i høyden, det ene utenpå det foregående. Overgang fra kantsteiner til vindskier skjedde nokså sent i Hornindal, ifølge Melheim: «I seinare tid har det istaden for steinar vorte spikra på bord-listor på sidekantane av taket slik at dei laga ei slir kring torv- og never-kanten, vindskeid eller vindskide».^[10]

I Gudbrandsdalen kunne torvtekkingen stå helt uten beskyttelse langs gavlkantene, men da ble det ytterste partiet med torv særlig omhyggelig lagt. Torvstykkene kunne bli stablet på høykant for å forsterke kanten.

Torvlaget var gjerne fra 12 til 20 cm tykt, med 15 cm som et gjennomsnitt. Idealet skal etter den allment kjente tradisjonen ha vært to lag torv, nederst med gresset ned og øverst med gresset opp. I stor utstrekning ble oppskriften forenklet til ett tykt lag «med grassvorden ned mot nevra og molda upp», som så ble jevnet og utfylt med løs jord (Melheim 1933). Ved omlegging av gamle tak ble den gamle torven mellomlagret i hauger på taket. Den ble lagt ut igjen som en blanding av torvklumper og løs jord.

Det var best å bruke godt gressbundet torv for å hindre uttørking, siging og erosjon. Men ellers spriker tradisjonsstoffet og litteraturen med hensyn til hva slags torv som ble foretrukket. Myrtorv har vært anbefalt som mindre aggressiv mot neveren, mens annen torv, særlig i fjellstrøk, sies å tære bort neveren raskt. Men myrtorv vil krympe ved tørking og danne sprekker som må etterfylles. Sandrik morenejord ble av mange regnet som den beste taktorven. Det vanlige har nok vært å stikke torv på nærmeste eng eller voll, uten å ta spesielle hensyn til jordarten. Uppstad forteller at torv ble tatt på selve tuften når et nytt hus ble satt opp, og at man ellers hentet torv «her og der», gjerne god matjord. Det er kjent fra Hornindal at torv «vart ikkje teke på serleg turre plassar, men heller ikkje på våte myrer»^[10]. Fra Nordfjord refererer Hjelmeland at «torven ble tatt på tørrmark, helst var det lyngtorv; myrtorv dudde ikke»^[7].

Bygningsforskeren Jon Bojer Godal har ved å undersøke gamle tak funnet at det var vanlig mange steder å legge et beskyttende skikt nederst mot neveren, deretter et lag mineraljord med mye stein, og øverst et lag torv. Det nederste verneskiktet kunne bestå av husmose (Hylocomium splendens). Mosen inneholder garvesyre som gjør den motstandsdyktig mot råte, og den beskytter neveren mot skade på grunn av skarp stein i jordlaget over. Som verneskikt ble også brukt råhumus fra fjellfuruskog, som både drenerte og beskyttet mot mekanisk skade.

Torvene ble stukket i omtrent kvadratiske stykker, opptil 30 – 40 cm på hver kant. De måtte ikke være tyngre enn et rimelig løft, og størrelsen måtte avpasses etter fastheten, slik at de ikke smuldret opp under transport og håndtering. Tykkelsen avhang av jordart og gress-slag og avgjorde dermed om det trengtes ett eller to lag. 7 – 10 cm var ideell tykkelse^[10]. Legging av torv måtte foregå i takt med nevertekkingen, nedenfra og oppover. Første lag torv måtte raskt på plass før neveren kom i ulage. Stykkene ble lagt kant i kant, og sprekker ble fylt med jordklumper og løs jord. Enten det var et ordnet torvlag øverst, eller mest løs jord med torvklumper, var det tilstrekkelig med røtter og frø til at stedegen vegetasjon raskt etablerte seg og dannet fast torv.

Stedlige engvekster fulgte med og overlevde på taket. Men langvarig tørke kunne svekke vegetasjonen slik at jorden tørket og smuldret opp, for så å bli erodert av vind og regn. Til sikring mot tørke og erosjon har det noen steder vært plantet inn særlig seiglivede vekster som fjellkaur eller rosenrot (sedum roseum), smørbukk (sedum maximum), svenskeløk (allium fistolosum) eller takløk (sempervivum tectorum). Den praktiske betydningen var kanskje mindre viktig enn de magiske forestillingene som knyttet seg til de spesielle takplantene, for eksempel at de kunne forhindre brann og lynnedslag.^[11][12] Melheim undersøkte takfloraen i Hornindal og fant bare Sedum roseum utplantet på takene, men til gjengjeld alltid plantet, og på svært mange tak. «Når han var planta i det heile på 15 våningshus og berre 2 andre hus, so syner det kva hus som var mest vyrde. Eg spurte alltid etter kvifor dei hadde planta 'Systergras' (som planten ålment vert kalla i Hornindal) på taket; men det var ingen som vilde vera ved nokon grunn. Sume sa det var fordi planten var so vakker, sume fordi gamle-bestefar hadde ynskt det, sume ogso fordi grannen hadde det slik. Mange trudde dei synte meg noko reint uvanleg; 'for den har eg henta nord i fjella'»^[10].

Torvlaget bør være 150 mm tykt. Som torv kan brukes vanlig stukket gresstorv med tett rotsystem. Mange gartnerier og gårdbrukere har nå spesialisert seg på å levere torv til tak. Den kan leveres i ruller som heises opp på taket og rulles ut. Man kan også få veksttorv i nettingsekker tilsatt gressfrø som bare legges utover taket og vannes. Eller man kan bruke plastkassetter som fylles med veksttorv, besåes og får spire på bakken, for deretter å bli utplassert på taket. Kassetter kan brukes i hellinger opp til 35 grader.

Når torven flyttes fra marken til taket får den helt andre vekstbetingelser, og taket som biotop gjennomgår en forandring. Jordsmonnet blir mye grunnere og mer utsatt for uttørking. I mange tilfeller vil takhellingen gjøre plantene mer eksponert for solstråling enn på opprinnelig voksested. Torvtaket vil derfor gjennomgå en forandring og tilpasse seg de nye forholdene. Noen plantearter forsvinner og erstattes av andre. I overgangstiden kan det være nyttig med litt vanning for å gi tid til denne forandringen. Det kan da lønne seg å hente hardføre gressorter som f. eks. svingel, som tåler grunt jordsmonn og uttørking bedre enn de fleste andre gressorter. Man kan også sette ut ville stemorsblomster (viola tricolor), som trives utmerket på torvtak. Det lønner seg å sette plantene ut på den delen av taket som vender mot fremherskende vindretning, slik at plantene frør seg med vinden.

En utvikling tidlig i takets levetid mot skrinnere tak med dominerende innslag av mose er normalt og kan sees langs alle våre dalfører hvor torvtak er i utstrakt bruk.

Torv (tung tekking) utgjør den betydeligste delen av den totale konstruksjonsvekten. Man skulle derfor anta at torvtak var mer utsatte for snøvekt/snølast siden snøen ikke siger av, men blir liggende snøperiodene igjennom. I virkeligheten forholder det seg motsatt. Under dimensjoneringen av den bærende del av konstruksjonen må man ta hensyn til dette. Den skal bære seg selv + tekkingen + forventet snølast. I tillegg til dette skal der legges inn en sikkerhetsreserve. Den er satt til 100 %. Erfaringsmessig varierer snømengdene sterkt i de ulike deler av landet, og derfor varierer kravene til konstruksjonsstyrke tilsvarende. Tak med lett tekking og tak med tung tekking skal i prinsippet tåle samme snølast. Men på grunn av byggeforskriftenes krav til sikkerhetsmargin, som er innebygget i beregningsreglene, vil torvtaket tåle en del mer.

Dette kan illustreres med to regnestykker, ett for den lette konstruksjonen (papptekket) og ett for den tunge (torvtekket):

• Lett konstruksjon: (papptekking) egenvekt av bærekonstruksjon 60 kg/m² + snølast 200 kg/m². Hvis vi regner en sikkerhetsreserve 100 % gir det 260 kg + reserve 260 kg 100 %, lik summen av de foregående tall) som gir en bruddgrense på totalt 520 kg/m². Det lette taket vil tåle en snølast på 520kg − 60kg dvs. 460 kg/m² før det forventes å bryte sammen.
• Tung konstruksjon: (torvtak) bærekonstruksjon 80 kg/m² + tekking med torv 220 kg + snølast 200 kg/m² + sikkerhetsreserve (100 %, lik summen av de foregående tall), som tilsvarende gir en bruddgrense på totalt 1000 kg/m². Fratrukket den totale egenvekten gjør dette at torvtaket tåler en snølast på 700 kg/pr. kvadratmeter før det bryter sammen mot 460 kg/m² for det lette taket, det vil si en forskjell på 240 kg/m² eller over 50 %.

(Beregningsreglene i Byggeforskriften nytter kN (kilo-Newton) i stedet for kg. 1 kN kan settes til ca. 100 kg.)

Tørt gress på torvtak med røykpipe gir en litt øket risiko for brann. Ifølge byggeforskriften skal taktekking på brennbart underlag være utført i klasse Ta. Torvtak tilfredsstiller ikke dette kravet. Torvtak tillates likevel når faren for smittebrann er liten, som i områder med minst 8 m mellom husene.

Tradisjonelt var det vanlig å sette ut planter med saftfulle blader nær skorsteinen for å unngå at gnister skulle fatte i gresset på taket. Vanlige planter som ble benyttet var rosenrot (Rhodiola rosea) og taklauk (Sempervivum tectorum). Ifølge folketradisjonen ble dette etterhvert til forestillingen om at de også beskyttet mot lynnedslag.

Om sommeren har klassiske torvtak med torv og never vist en god evne til å holde tett. Om vinteren kan man imidlertid oppleve at vann renner på innsiden av langveggene. Årsaken er at et torvtak er et «varmt tak». Det innebærer at varmen fra oppholdsrom under trenger opp i torven og smelter snø som ligger på taket. Smeltevannet renner nedover i torven og følger neverskiktet mot langveggen. Når vannet passerer veggen blir taket kaldt, og utenfor veggen fryser vannet i torven og danner en isvoll. Over langveggen danner det seg en dam, og når denne blir høy nok, finner den vei opp under neveren og inn. Denne egenskapen ved torvtak har ført til mye råte og reparasjoner. Disse problemene er betydelig redusert i moderne torvtak med mineralullisolasjon og grunnmurplater som tetteskikt.

Siden begynnelsen av 1980-tallet tok man i Norge mange steder i bruk isolert torvtak på luftet taktro. Torven ble brukt på samme måte som enhver annen tekking og bygget opp av en vanntett membran underst mot taktroet, deretter et lag med 5 cm fast mineralullisolasjon og deretter et lag torv.

Fordeler med det lette torvtaket er:

• Bedre isolasjon – som medfører:
  • Bedre gjennomlufting under taktroet jo kaldere det er i været.
  • Bedre vern mot smittebrann på grunn av sjiktet med mineralullisolasjon, som gir bedre vern mot gjennombrenning.
• Mindre fare for sig i torven fordi den gror fast i mineralullplatene som hviler på nederste torvholdsstokk nede ved raften – dette gjør at:
  • Man kan lage torvtak med brattere helling, opp til 35°, mens tradisjonelle torvtak med never begrenser seg til en helling på mellom ca. 22 og 27°.
  • Reduserer faren for takras.
  • Tåler større snømengder (se «Torvtak og snølast» over).

Ulemper med det mineralullisolerte torvtaket er: Kraftigere drenering fordi mineralullplatene er vannavvisende – og dermed forårsaker:

• Hurtigere uttørking av torven.

Fordeler som også gjelder vanlige torvtak:

• Det binder bygningene bedre til terrenget og skaper visuell sammenheng med naturomgivelser.
• Større masse fører til bedre temperaturutjevning innendørs dag/natt.
• Øker levetiden på taket ved at torven beskytter membranen (tettesjiktet) mot mekaniske og klimatiske påkjenninger.

Ulemper som også gjelder vanlige torvtak:

• Isdannelse ved raft i perioder med kuldegrader.
• Fare for at gnister fra pipe kan fatte i tørt gress på taket, selve torven kan i tørr tilstand også brenne.
• Torv kan utgjøre en betydelig kostnad om man ikke har tilgang fra egen mark.

Torvtak gikk ut av den vanlige byggeskikken på 1900-tallet, men var fortsatt etterspurt av kulturminnevernet, friluftsmuseene og hytteeiere. De la størst vekt på utseendet og glemte at et ekte torvtak egentlig er et nevertak. Never var dyr og vanskelig å skaffe og nevertekking arbeidskrevende. Mange så den mest som et nødvendig onde som det gjaldt å erstatte med noe mer praktisk. Derfor ble det lett etter materialer som kunne gi et tett underlag for torven til rimeligere pris. Også museene og kulturminnevernet gikk over til å vedlikeholde torvtak med erstatningsmaterialer.

Undertekking med tjærepapp ble tidlig tatt i bruk, men viste seg mindre holdbar enn never. Asfaltpappen som avløste tjærepapp på 1900-tallet, var enda dårligere egnet, ettersom den sure torven raskt brøt ned asfalten. Mange nye og «vedlikeholdsfrie» materialer ble prøvd med vekslende hell. Bølgeplater av eternit ble vanlige i etterkrigstiden og var vanntette nok, men var utsatt for frostsprengning og siging. Norsk produksjon opphørte i 1978 på grunn av helsefarlig asbestinnhold. Tynne plastfolier ble forsøkt og forkastet, mens knotteplast har vist seg anvendelig. Dette ble nesten enerådende fra 1970-årene, også på fredede hus og museumshus. Det varierte imidlertid hvorvidt man la never langs kantene for å skape et tradisjonelt utseende.

Mot slutten av 1980-årene ble museumsfolk og antikvarer klar over at det ikke var nok å ivareta utseendet, men at de også måtte ta vare på kunnskapene om hvordan ting ble gjort – såkalt handlingsbåren kunnskap. Riksantikvaren har siden 1990 gjennomført et program for vern og istandsetting av middelalderhus, der torvtakene systematisk er reparert med never. Også de ledende friluftsmuseene har gjennom 1990-årene gjenopptatt tradisjonen med nevertak for å holde kunnskapene ved like og formidle autentiske torvtak.

• Berg, Arne: Norske tømmerhus frå mellomalderen. Landbruksforlaget, 1989, Band I, s. 70-73. ISBN 82-529-1300-8
• Byggforskserien, «Torvtak». Byggdetaljer 544.803. SINTEF Byggforsk 2009.
• Byggforskserien, «Tradisjonelle torvtak». Byggforvaltning 744.803. SINTEF Byggforsk 2009.
• Drange, Tore; Hans Olaf Aanensen og Jon Brænne: Gamle Trehus – Historikk, reparasjon og vedlikehold. Universitetsforlaget, 1992, s. 93-99. ISBN 82-00-21389-7
• Gjone, Erling: Utdrag av forelesninger i Byggekunst V. Arkitektavdelingen NTH, Trondheim c. 1960
• Godal, Jon Bojer: Tre til tekking og kleding : frå den eldre materialforståinga. Landbruksforlaget, 1994. ISBN 82-529-1623-6
• Godal, Jon Bojer: Tre til laft og reis : gamle hus fortel om materialbruk. Landbruksforlaget, 1996. ISBN 82-529-2148-5
• Godal, Jon Bojer; mfl.: Beresystem i eldre norske hus. 2. utg. Tapir akademisk forlag, 2009 ISBN 978-82-519-2469-6
• Hjelmeland, Britt-Alise: Husbygging langs kyst og fjord 1850-1950. Magistergradsavhandling i etnologi, Universitetet i Oslo, Oslo 1993, s. 100-113, 159.
• Melheim, Anders: Um floraen på hustak i Hornindal. Hovedoppgave i botanikk, Universitetet i Oslo, Oslo 1933.
• Meyer, Johan: Fortids kunst i norske bygder. Kunstindustrimuseet i Oslo, Forum forlag 1987.
• Nicolaysen, Nicolay: Kunst og Haandverk fra Norges Fortid, Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Kristiania 1881-1890. 1. Række. Ny utgave Oslo, 1982
• Nordhagen, Rolf: «Taklauk og fjellkaur». I: Olsen, Magnus (red.) Maal og minne – norske studier. Bymaals-lagets forlag, Oslo 1934, s. 101-127.
• Paulsrud, Geir: Fjos i Fron frå omkring 1750 og fram til 1980-åra. Magistergradsavhandling i etnologi, Universitetet i Oslo, Oslo 1984, s. 112.
• Sandvig, Anders: Vår gamle bondebebyggelse. Lillehammer 1947.
• Uppstad, Torjus: Taktekkjing med never og torv. Valle Laftebygg, Valle i Setesdal 1990.
• Vreim, Halvor: Laftehus – tømring og torvtekking. Noregs Boklag, Oslo 1966, s.64-75.