Trafikk

Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet.

Trafikk på veger består av fotgjengere, vogner drevet av hester eller andre dyr, kjøretøyer, trikker og andre transportmidler, enten alene eller sammen, med den hensikt å benytte seg av vegnettet for å reise fra et punkt til et annet. Ordet trafikk har sin opprinnelse til norsk gjennom tysk og fransk fra det italienske ordet traffico som betyr «handel, ferdsel».^[1]

Trafikk er formelt organisert i mange jurisdiksjoner med markerte kjørebaner, forbindelsespunkter, veikryss, trafikkmaskiner, trafikksignaler, trafikkskilt, trafikkontroll, og annet. Trafikk er som regel klassifisert ved type: tungtrafikk; persontrafikk, motorsykler og sykler, og fotgjengere. Ulike trafikklasser kan dele fartshastighet og veirett, eller kan være atskilt (som sykkelbaner fra kjørebaner). En del har komplekse lover og regler mens andre hviler i større grad på sunn fornuft og vilje til samarbeid. Trafikklover er de lover som regulerer trafikken og kjøretøyer, mens trafikkregler er informasjon og informative regler som ofte er utviklet over tid for å forenkle og lette flyten i trafikken og unngå konflikter mellom trafikanter.

Vanligvis menes trafikk fysisk transport av mennesker, varer og annet i et gatesystem. Biltrafikk er utelukkende transport av motorbaserte kjøretøyer på veg. I tillegg finnes sjøtrafikk og flytrafikk. Annen bruk av begrepet trafikk enn det som fysisk transportere er eksempelvis kommunikasjon over Internett, eksempelvis datatrafikk. På grunn av varierende trafikk (rushtider, høytider), ulykker og andre feil, vil alle disse trafikksystemene kunne bli overbelastet og skape store køer. Fagene operasjonsanalyse og køteori brukes for å dimensjonere trafikksystemer slik at kødannelsen blir akseptabel.

Trafikkregler og kjøre-etikette er de generelle reglene og prosedyrene som trafikanter er forpliktet til å følge.^[2][3] Disse reglene gjelder vanligvis for alle trafikanter, selv om de er spesielt relevante for bilister og syklister. Disse reglene regulerer samspillet mellom kjøretøy og fotgjengere. Hovedreglene for veitrafikk er definert av en internasjonal konvensjon under ledelse av De forente nasjoner, Wienkonvensjonen om veitrafikk fra 1968.^[4][5] Ikke alle land har signert konvensjonen, og selv blant de som har signert den, kan det være lokale variasjoner i praksis. Det finnes også uskrevne lokale trafikkregler som pleier å være forståelig for lokale sjåfører.

I målte data om trafikk har man funnet generelle rom-tid empiriske trekk ved veibelastning, som er kvalitativt like for forskjellige motorveier i forskjellige land.^[6] Noen av disse generelle trekk skiller faser av store bevegelige trafikk-korker og synkronisert strøm av overbelastet trafikk i trefaset trafikkteori.

På noen steder er trafikkmengden konstant, ekstremt stor enten i perioder kalt rush-timer, eller konstant.^[7] I eksepsjonelle tilfeller kan trafikk også begrenses før kollisjon av kjøretøyer eller et hinder som konstruksjon, noe som kan føre til en trafikk-kork. Slik dynamikk i forhold til trafikk-korker er kjent som trafikkstrøm. Trafikkingeniører vurderer noen ganger kvaliteten på trafikkstrømmen i forhold til servicenivået.^[8]

• Transportøkonomisk institutt
• Trafikketaten i Oslo