Trygve Eriksen

Trygve Eriksen
Født		Sverre Trygve Eriksen 6. sep. 1901[1]
Død		12. juli 1987[1] (85 år)
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Røde fane-ordenen Den røde stjernes orden Deltagermedaljen
Deltok i		Andre verdenskrig

Sverre Trygve Eriksen (1901–1987) var en norsk partisan under andre verdenskrig. Etter det tyske angrepet på Norge i 1940 flyktet han sammen med sin familie til Sovjetunionen den 12. november 1940. En rekke familier fra det lille fiskeværet Kiberg lengst øst i kongeriket flyktet til Sovjetunionen høsten 1940. Fluktruten var en 3-4 timers båttur over til Fiskerhalvøya i Sovjetunionen.

Etter at Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941 ble han opplært som partisan og deltok i flere farlige oppdrag i Finnmark. Trygve Eriksen var den av de norske partisanene som var på flest oppdrag i Norge, bak fiendens linjer.^[2][3][4]

Trygve Eriksen var ett av tretten barn oppvokst på småbruket i Sandsend i Kiberg. Småbruket ble bygd av Ingebrigt Eriksen rett etter 1860. Han kom fra Tjøtta i Alstadhaug kommune i Nordland fylke. Ingebrigt var nybrotter og drev jordbruk og fiske og handel med russere (Pomorhandel). Han bygde hus (Varangerhus) og fjøs av russisk tømmer, som kom med pomorene. Det var gode tider i Kiberg. Ingebrigt fikk tre barn: Marit Marie, Hilma Antonie og Edvard Kristian.^[5][6]

Edvard overtok småbruket og fikk ti barn med Bertine Gundersen fra Ekkerøy. Bertine dør i 1908 etter å ha født sitt 10.de barn. Edvard gifter seg med Konstanse Olsen og får tre barn.^[6]

I tillegg til Trygve Eriksen selv var flere nære familiemedlemmer aktive motstandskjempere.

• Sigurd Marenius Eriksen 1. juni 1893 – 18. juni 1951 var en viktig person i partisanenes nettverk i Øst-Finnmark. Han ble dømt til 8 års tukthus i 1943.
• Karl Antonius Eriksen 19. september 1900 – 9. september 1951. Også han var en sentral person i partisanenes nettverk i Øst-Finnmark. Han ble dømt til 10 års tukthus i 1943 og sonet i flere fengsler i Norge til freden 8. mai 1945.
• Henry Bjarnol Eriksen 1. januar 1903 – 25. april 1941. Henry var krigseiler og omkom da skipet hans ble torpedert i 1941.
• Asbjørg Viktoria Eriksen 12. januar 1905 – 1968. Hun var sykepleier for norske soldater i Skottland under krigen.
• Sigvart Øyvind Eriksen 13. september 1908 – 30. oktober 1984. Han var partisan under krigen og overlevde.
• Signe Eriksen 15. september 1912 – 17. sugust 1963 var gift med Erling Malin, fra Grunnes. Han var en viktig kurér og hjelper for partisanene og skaffet mange opplysninger om tysk virksomhet i øst.
• Arne Eriksen 28.8.1914 – 9. juni 1942 var partisan og omkom på Opnan på Magerøya i 1942.

Trygve Eriksen var den partisanen som deltok i flest oppdrag på norsk jord for sovjetisk etterretning og var også den som oppholdt seg lengst bak tyske linjer i Norge under krigen. Nylig^[når?] ble det funnet et intervju med ham hvor han forteller om lynoperasjoner på Litzafronten, der oppdraget var å skaffe informasjon om fronten. På tilbaketuren tok de med seg skadde russiske soldater. Dette skjedde i oktober 1944 etter at Den røde armé hadde startet sin offensiv 7. oktober 1944, en operasjon som skulle gjøre Finnmark fritt.

Men det første oppdraget var da Eriksen ledet sin første partisangruppe. Den holdt til på Nålneset ved Berlevåg. Han ble landsatt rett over nyåret 1942 sammen med Frantz Mathisen og Fedor Krymov. De bygde seg hule av skifer, rekved og snøskavl som tak. Herfra hadde de utsikt fra Sletnes til Hamningberg. Nesten hver dag sendte de meldinger til Murmansk om tyske transportskip. De observerte skip som ble torpedert etter deres meldinger til Murmansk.^[7][3]

Gruppa ble anmodet fra Sovjet om å sjekke hva tyskerne var i gang med å bygge på Tana Bru. Som leder av gruppa tok Eriksen selv jobben. Det var en tre dagers marsj på vinteren fra Berlevåg til Tana Bru. Han gikk på beina fordi han mente det ville sette minst spor. Han lå blant annet under brua og fotograferte mens tyskerne marsjerte oppå den. På en av de to turene gikk han gjennom isen på et vann, brukte kniven sin som ispigg og kom seg opp.^[8]

Frantz Mathisen og Fedor Krymov fikk kraftige frostskader, og gruppa ble hentet 3. april 1942 hvor de ble innlagt på sykehus. Eriksen har fortalt at han ofte badet i snø for å herde kroppen mot vinterkulde og snøstormer, og når kulda beit som verst, tok han seg løpeturer.^[8]

Etter turen til Berlevåg reiste Eriksen til Moskva og ble tildelt «Den Røde Stjernes Orden», som tilsvarer St. Olavs medalje med ekegren.^[2]

Natt til 28. oktober 1942 var han tilbake i Berlevåg som leder i en ny gruppe med Harald Utne og Leif Falck Utne. Vinteren 1943 flyttet de til en romslig hule på østsiden av Kongsfjorden. Etter nesten et halvt år i sin hule, 6. april 1943, ble Eriksen hentet tilbake til Murmansk av en ubåt. Frantz Mathisen overtok som leder av gruppa. Den ble senere tatt av tyskerne.

Da Eriksen kom tilbake til Murmansk reiste han videre til Moskva hvor han ble tildelt «Den Røde Fanes Orden», som tilsvarer Krigskorset i Norge og er den nest høyeste militære orden i Sovjet.^[8]

I et annet oppdrag gikk Eriksen fra Berlevåg til Ekkerøy for å skaffe informasjon om hva tyskerne bygde der. Han ble overrasket av snøstorm ved Skipskjølen, midt på Varangerhalvøya. Han grov seg ned i en snøhule. Der lå han i tre døgn før stormen ga seg.

Eriksen var med på ubåttokt og ble angrepet av tyske fly utenfor Berlevåg. Ubåten kjørte seg fast på en sandbanke rett under Tanahorn, men kom seg løs og gikk i sik-sak helt til Nordkappbanken mens bombene eksploderte rundt ubåten. De ble truffet, men fikk reparert og kom seg tilbake til Murmansk.

Vinteren 1942-1943 ble han landsatt ved Magerøysundet og skulle observere det tyske slagskipet «Tirpitz».^[8] Eriksen gikk over Porsangerhalvøya til Kåfjord der «Tirpitz» lå. På fjellet traff han en person som viste seg å være en sambygding, Ivar Moe, som var der på samme oppdrag fra England. «Tirpitz» ble senere bombet, slept til Tromsø der den senere ble bombet og sank med over 2 000 mann.

Eriksen var også med på flere flytokt. I et av oppdragene skulle flyet slippe flygeblader over blant andre Narvik og Tromsø. Flyet ble beskutt av antiluftskyts. Likevel foretok piloten et stup og fullførte oppdraget.

På et senere flytokt til Tromsø, ble de oppdaget på returen og angrepet av tyske jagerfly og luftskyts fra Banak flyplass. Piloten lot flyet gå i spinn og landet på Banak flyplass. Da soldatene på flyplassen kom løpende, satte piloten full gass og røykla området samtidig som skytterne i flyet ga full ild mot de møtende soldatene. Flyet lettet og fløy i lav høyde til Murmansk.^[8]

Eriksens siste oppdrag var sent i oktober 1944 da han ble sluppet ut sammen med Dagny Sibblund. De landet for nær tyskerne og ble oppdaget. De måtte grave seg ned bak en stor tue på myra, mens tyskerne finkjemmet området med sporhunder og lyskastere. Men tyskerne hadde det travelt med å komme seg mot vest og ga opp letingen etter tre døgn. De to partisanene fikk hjelp fra familien Ratikainen som var i hytta rett vest for Frøkendalen. De kom inn i hytta med ene hånda bak på ryggen. «Der hadde de nok pistolene sine», fortalte Ebba Ratikainen senere. De fikk mat og hjelp til å komme seg videre. De lå nesten en uke i ei hule i Nattfjelldal før de fikk kontakt med folk i ei hytte sør for Wasavannet, og kom ned til et frigjort Vadsø.

Ved årsskiftet 1944-1945 ble han gjenforent med sin familie.^[3]

Han døde 12. juli 1987 i Vardø^[9][10]

Utmerkelser

Deltagermedaljen

Den Røde Fanes orden

Den Røde Stjernes orden

• Deltagermedaljen
• Den Røde Fanes orden, Sovjetunionen
• Den Røde Stjernes orden, Sovjetunionen

• «De hemmelige agentene Norge helst ville glemme», NRK 9. juni 2018
• (Kilde: Trygve Eriksen har selv fortalt disse historiene til flere journalister og forfattere (deriblant Kjell Fjørtoft og NRK) og til sin eldste datter og svigersønn, Borgny og Edvard Schanche.)