Vanlig ulv

Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Det bør gjøres en rydde- og distinksjonsjobb mellom artiklene Ulv og Vanlig ulv'

Vanlig ulv
Ulv ved Polar Zoo
Vitenskapelig(e) navn:	Canis lupus lupus
Alt. navn:	vanlig ulv, ulv, varg, gråbein, skrubb, gråulv
Artstilhørighet:	ulv, hundeslekten, hundefamilien
Habitat:	skog, steppe og ørken
Utbredelse:	se kartet
Utbredelse av ulv
Varieteter:	asiatisk ørkenulv steppeulv mongolsk ulv

Vanlig ulv (Canis lupus lupus) er en av mange beskrevne underarter av ulv (C. lupus), på linje med for eksempel tamhund (C. l. familiaris) og dingo (C. l. dingo).

I Norge og Sverige kaller man dette dyret ulv, varg, skrubb eller gråbein, uten hensyn til underarten. I faglige sammenheng kalles underarten gjerne europeisk ulv eller eurasisk ulv, men den refereres gjerne til under samlebetegnelsen holartisk ulv (som omfatter alle underartene, unntatt tamhund og dingo). Siden underarten er utbredt i både Europa og Asia er trolig benevnelsen eurasisk ulv trolig mest dekkende.

Ulv (C. lupus) er egentlig et artskompleks, noe treet under demonstrerer. Man er fortsatt ikke sikker på hvor artsgrensen går, i det både himalayaulv og asiatisk ulv kan vise seg å være selvstendige arter. Man er imidlertid rimelig sikre på, at haplogruppe-1 og haplogruppe-2 tilhører arten ulv. I øyeblikket regner man også med de to nevnte taxa.

Vanlig ulv er utbredt på taigaen i Palearktis. De største bestandene finner man i Russland og det nære Sibir. Foruten der finnes det også levedyktige bestander av vanlig ulv i Øst-Europa og andre land i Asia. Herunder også noen genetiske varianter.

I Norden har Finland og Sverige de største populasjonene av vanlig ulv. I Norge er kjerneområdet de store skogområdene i grensetraktene mot Sverige, øst for Glomma i fylkene Innlandet, Akershus, Oslo og Østfold.

I skandinavisk folketro har ulven vært et symbol på trussel og fare. Historisk hadde Norge en bestand på flere tusen dyr, men ulven ble nærmest utryddet i Skandinavia på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Trolig overlevde kun et fåtall dyr.

Den sparsomme bestanden og områdets geografiske beliggenhet gjør at den sør-skandinaviske ulvebestanden plages av innavl, siden tilførsel av nytt blod bare kan skje naturlig via Finland. Dette har imidlertid vist seg vanskelig så langt, selv om det finnes eksempler på at russisk migrasjon via Finland.^{[trenger referanse]}.

Vanlig ulv er sosiale rovpattedyr som danner flokker og hevder revir. Flokken består et alfapar (lederhann og ledertispe) og deres nærmeste avkom og eventuelt fjorårsavkom. Alfaparet er normalt de eneste som formerer seg.

Den vanlige ulven blir normalt ca. 65–75 cm (hanner kan bli opp mot 90 cm) i skulderhøyde og veier gjerne omkring 30–50 kg (typisk 40 kg i Norge/Sverige). Tispene er noe mindre (ca. 80-85 % av hannen). Den største ulven man kjenner til i Norge veide ca. 65 kg da den ble drept (Ref.: Norsk Skogmuseum).

Vanlig ulv har en langstrakt kropp og forholdsvis lange lemmer og mer eller mindre gule øyne. Den har tett pels med variabel farge, der grå er grunnfargen i forskjellige nyanser. Den har også innslag av hvitt, sort og rødbrunt til gulbrunt. Haletippen er sort og halen kraftig og buskete. Leggene er lysere (nærmest hvite) enn kroppen. Hos den norsk-svenske ulvestammen har alle individene et mørkere bånd ned langs forsiden av forbeina.

Hvorvidt disse varietetene faktisk er varieteter eller egne underarter er omdiskutert. De har tidligere blitt sett på som egne underarter av ulvarten, men ny forskning peker i retning av at de egentlig er vaieteter av vanlig ulv. De listes derfor opp her som det.

• C. l. campestris (asiatisk ørkenulv)
• C. l. desertorum (steppeulv)
• C. l. chanco (kalles også C. l. laniger) (mongolsk ulv, også kalt tibetansk ulv og koreansk ulv). Se også himalayaulv.

Noen systematikere mener også at C. l. cubanensis (kaspisk ulv, også kalt kaukasisk ulv) egentlig ikke er en egen underart, men en varietet av vanlig ulv. Dette er imidlertid svært omdiskutert.

Fra artikkelen: Ulv#Matvaner og ernæring

Ulv kan overleve på ca. 1,6-1,7 kg mat i døgnet, men for å kunne reprodusere seg, må den ha minst 2,25 kg. Amerikanske estimater sier imidlertid at ulver i snitt spiser ca. 4,5 kg mat i døgnet. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det går som regel dagevis mellom hvert måltid. Når de først spiser, kan de fortære opp mot 9–10 kg i ett måltid. Ulven jakter i hovedsak på byttedyr som er betydelig større enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusfe og hjort, men om det er liten tilgang på slike dyr tar de også mindre dyr. I Minnesota (ca. 2 500 ulver) spiser hver ulv i snitt 15-20 hvithalehjort hvert år.

I Norge er elg hovedbyttet for ulven, men den tar også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev, bever og mye annet. Ulven er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene for hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr, og derfor holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.

Mye tyder på at ulven som toppredator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever i, gjennom å påvirke adferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet på elg, som er hovedbyttet, har gått ned, men frykten for ulv holder også elgen borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulvene har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe som er positivt.

I Norge slippes mer enn 2 millioner sau på utmarksbeite i 3–5 måneder i sommerhalvåret. Vegetasjonen i utmark er en billig ressurs, og de færreste saueeiere har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Bruken av utmarksbeite er derfor en forutsetning for norsk sauehold slik det er i dag.

Ulv kan i noen tilfeller ta beitedyr, selv om elg regnes som hovedføden på våre breddegrader. Det er også et kjent scenario, at unge streifulver på leting etter en make og et revir, ofte nedlegger flere dyr enn den trenger, såkalt overskuddsdreping. Overskuddsdreping kan gå hardt utover bestanden av sau i utsatte områder, noe som kan føre til store økonomisk tap og mye ekstraarbeide for den enkelte saueeier. Sånt fører ofte til konflikt. Det gjør også det faktum, at ulven konkurrerer med storviltjegere om hjortedyr. Det har ført til, at blant annet bonde- og skogeierorganisasjonene og Norges Jeger- og Fiskerforbund har ytret ønske om drastisk å redusere eller utrydde bestanden av ulv i Norge.

I 2004/2005 var det ca. 85-120 ulv tilsammen i Norge og Sverige. Det ble født 13 valper i den svensk/norske ulvebestanden i 2004, men genetisk sett står den svakt dersom ikke stammen snart får tilførsel av nytt blod. Graden av innavl er for stor med tanke på populasjonens vitalitet for framtiden.

I folketroen i Skandinavia har ulven tradisjonelt vært selve symbolet på trussel og fare gjennom mer enn 1 000 år. I dag hører vi om foreldre som er redde for å sende barna alene på skolen og om voksne mennesker som ikke tør bruke utmarka i frykt for ulven, og bøndene tilskriver ulven drap på så meget bufe at overslagene avvises heftig motstand fra zoologer som mener at tallene er hinsides virkeligheten.

Men er ulven virkelig så farlig for mennesker?

Joda, både ulv og andre rovpattedyr har potensial til å være farlige for mennesker, men ikke i en slik grad den gjerne framstår i folketroen. Frykten for ulv må nok for en stor del tilskrives at manges forestillinger om ulvens vaner og væremåte har sine røtter i eventyr og skrøner. Som følge av dette har det bestandig versert skrekk- og eventyrlignende historier om folk som enten er blitt drept eller angrepet av ulv. I så måte kan eventyret om «Rødhette og ulven» stå som et eksempel. Barn har gjerne fått høre disse fortellingene i en alder der de lett lar seg skremme og påvirke. Frykten for å bli spist av ulv har så blitt sittende igjen som en naturlig del av den menneskelige forsvarsmekanisme. Man skal være klar over at mange av de nifse eventyrene og skogens farer som foreldre fortalte sine barn, tjente til å skremme dem fra å vandre rundt på egen hånd og gå seg vill, eller å falle i seksualforbryteres vold – men uten å foregripe den seksuelle oppdragelse i for ung alder.

På 1800-tallet var det vanlig at husdyr ble ført på beite av barn helt ned i 8-9-årsalderen. I Sverige har man Gysingevargen friskt i minne. Denne ulven unnslapp fra fangenskap mot slutten av 1820 og drepte ni barn og ei voksen kvinne i begynnelsen av 1821.

På begynnelsen av 1800-tallet var ulvebestanden i Skandinavia stor og levedyktig (størst i Norge), men antallet ble sterkt redusert fram mot midten av århundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: Frykt for ulv i befolkningen, ulvepest som slo til rundt 1840 og statlige utryddningskampanjer med innførsel av skuddpremie på flere rovdyr og store rovdyrbestander fra 1845. Sammen med økt jakt på elg, rådyr og hjort og et generelt større press på utmarka, førte dette til at de viktigste byttedyrsbestandene også ble redusert. Nedgangen i ulvebestanden fortsatte til ulven forsvant en gang på 1960-tallet.

Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nærmeste ulvebestanden i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg sørøst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver på vandring først måtte gjennom store reindriftsområder, der de «forsvant» til tross for fredningen. Dette skjedde flere ganger, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner Projekt-VARG. De anbefalte utsetting av ulv i Dalarna og Värmland. Prosjektet inngikk i 1977, etter en del bråk og uenighet.

Ref.: Projekt-VARG

Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere ulver i Norge/Sverige, blant annet den kjente Vegårsheiulven. Det første ulveparet etablerte seg på svensk side av grensen, like øst for Finnskogen. Mange koblet denne hendelsen med Projekt-VARG, og det ble satt ut rykter om at disse ulvene var satt ut med hensikt. Til tross for et stort reproduksjonspotensial (30% pr år) forble denne lille bestanden lite livskraftig som følge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsøkning utover på 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling.

Ulvestammene i Norge/Sverige er svært utsatt på grunn av innavl. Ønsker man å unngå dette må bestanden vitaliseres gjennom tilførsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i alt for få tilfeller til å sikre genpoolen for framtiden. I så måte er den siste kjente fremgangsrike hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsøkt å få innpass.

I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Det ble det naturlig nok stor misnøye med. Myndighetene satte inn mange ressurser for å hindre at ulven forvant, men 15 måneder senere ble radiosenderen stille. .^[5] Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nær Sundsvall og en hannulv som markerte revir nær det lille tettstedet Ringvattnet, der den hadde lagt sin elsk på ei hundetispe. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse ulvene skutt nær Pajala i svensk Lappland, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse på Ringvattnetvargen. Den ble skutt to dager senere. ^{[6] [7]}

I utenlandske medier har norsk rovdyrpolitikk fått oppslag som har utløst både oppsikt og avsky i brede lag. Svensker som har strevd med å bygge opp «sin» del av den felles ulvestamme raste^{[trenger referanse]}, og EU uttrykte stor skepsis^{[trenger referanse]}. Naturvernbevegelsene i mange land har kommet med voldsom kritikk. Kritikken går først og fremst ut på at Norge i praksisk skulle legge hele ansvaret for bestandens overlevelse over på svenskene.

Ulven har i de senere årene fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt^{[trenger referanse]}. Flere og flere land vedtar vernetiltak for å sikre dette rovdyrets framtid, men politiske vedtak er ikke alltid nok. I historisk perspektiv har det gjennomgående vært slik at der ulven er kommet i konflikt med mennesker, har den tapt, fordi mange tar loven i egne hender når ulven går dem i næringen.

Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt våren 2004 og går ut på at ulven gis et leveområde øst for Glomma opp til Rendalen og hele Østfold og Oslo og Akershus bortsett fra kommunene Hurdal, Eidsvoll, Nannestad, Gjerdrum og deler av Nittedal.^[8] Innenfor denne ulvesonen skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette området.

Den 6. januar 2005 bestemte Direktoratet for naturforvaltning å sette i gang lisensjakt på til sammen fem ulver i Hedmark. Før denne fellingen kom i gang, regnet forskerne med at det bare fantes rundt 20 ulver på helnorsk territorium. Direktoratet vurderte det slik at felling av disse fem ulvene ikke vil true bestandens overlevelse. Fra vernevennenes side ble det innvendt at direktoratet ikke hadde lagt frem noen faglige analyser som kunne understøtte dette argumentet.

Ulvesonen er en verne, - og forvaltningssone, - hvor det er en målsetning om at hele bestanden av ulv i Norge skal holde seg.^[9]

En samlet norsk naturvernbevegelse klagde på vedtaket om lisensjakt umiddelbart etterpå, men Miljøverndepartementet opprettholdt direktoratets avgjørelse. Blant klagerne var Norges naturvernforbund,WWF-Norge og Foreningen våre rovdyr.

I Norge kan du se ulv ved dyreparkene.

• Kristiansand Dyrepark ligger ca. 11 km øst for Kristiansand i Agder, langs Europavei 18. Den er Norges største dyrepark. De har to ulver (par).
  • Kristiansand Dyrepark (åpen hele året)
• Langedrag Naturpark er en fjellgård som ligger mellom Nesbyen (34 km), Geilo (47 km) og Rødberg (29 km) i Buskerud. Den er kjent fra den populære TV-serien Vi på Langedrag. De har flest ulv.
  • Langedrag Natur-Park (åpen hele året)
• Polar Zoo ligger i Salangsdalen i Bardu kommune i Troms fylke, ca. 25 km fra Setermoen. Den er verdens nordligste dyrepark og har et areal på ca. 1 100 mål.
  • Polar Zoo (mai-september, etter avtale på vinteren)
• Namsskogan familiepark, parken har også mange andre norske rovdyr som bjørn, jerv og gaupe.

• Ulvehybrid
• Ulv i Europa
• Liste over kjente ulvearter og underarter
• Liste over kjente ulver

• (en) vanlig ulv i Encyclopedia of Life
• (en) vanlig ulv i Global Biodiversity Information Facility
• (no) vanlig ulv hos Artsdatabanken
• (en) vanlig ulv hos ITIS
• (en) vanlig ulv hos NCBI
• (en) Kategori:Canis lupus lupus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Canis lupus lupus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Canis lupus lupus – detaljert informasjon på Wikispecies
• Det skandinaviske ulveprosjektet Arkivert 8. desember 2004 hos Wayback Machine.
• International Wolf Center
• Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk
• Fellesaksjonen for ulv
• Foreningen våre rovdyr
• Alpha Gruppen for ulv i naturen
• Forskning.no (ulv)
• Norges Bondelag
• Norsk Bonde- og Småbrukarlag
• Rapport til Miljøverndepartementet – “Evaluering av ulvesona”^{[død lenke]}