Union sacrée

L'union sacrée (fransk for «hellig forbund») var en «borgfred»/«våpenhvile» i Frankrike under den første verdenskrig. I likhet med den tyske Burgfrieden gikk den ut på å legge interne stridigheter til side mens man var i krig.

Den 1. august 1914 erklærte president Raymond Poincaré krig mot Tyskland. Tre dager etter leste statsminister René Viviani et budskap (forfattet av presidenten), der han blant annet sa:

« Dans la guerre qui s'engage, la France […] sera héroïquement défendue par tous ses fils, dont rien ne brisera devant l'ennemi l'union sacrée»

(«Under den kommende krig vil Frankrike bli heroisk forsvart av alle sine sønner, hvis hellige union aldri vil briste overfor fienden»).

Dette var en ordning som venstresiden gikk med på ved å ikke starte noen streiker mens krigen raste. Dette patriotiske løftet stod i krass motsetning til SFIOs internasjonalisme og partiets tidligere leder Jean Jaurès`løfte om ikke å gå med i noen «borgerlig krig». Selv om de viktigste delene av den sosialistiske bevegelsen sluttet seg til Union sacrée var noen kjente fagforeningsmenn som Pierre Monatte imot den.

Også mange franske katolikker hadde et anstrengt forhold til regjeringen, etter vedtaket av loven som i 1905 skilte kirke og stat.

Elementer av nasjonalisme, det forhold at det var tyskerne som hadde angrepet og ikke franskmennene, anti-tysk propaganda, og et ønske om å gjenerobre det tidligere franske Alsace-Moselle, spilte en forsterkende rolle for union sacrée-politikken.

• «Burgfrieden/Union sacrée», fra 1914-1918-online: International Encyclopedia of the First World War; Freie Universität Berlin (engelsk)