Urban VII

Urban VII
Født		Giovanni Battista Castagna 4. aug. 1521[1] Roma[1]
Død		27. sep. 1590[2][3][4][5] (69 år) Roma[6]
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1553–), diakon (1553–), katolsk biskop (1553–)
Embete		Pave (1590–1590) katolsk erkebiskop (1553–1573) apostolic Nuncio to Spain (1565–1572)
Utdannet ved		Università degli Studi di Perugia Universitetet i Bologna Universitetet i Padova
Nasjonalitet		Kirkestaten
Gravlagt		Santa Maria sopra Minerva
Våpenskjold
Urban VII på Commons

Urban VII, født Giovanni Battista Castagna (født 4. august 1521 i Roma, død 27. september 1590 samme sted), var pave fra den 15. til den 27. september 1590, og dermed den pave som har sittet i kortest tid, skjønt en annen kandidat til dette er pave Stefan (23.–26. mars 752), men døde av hjerneslag tre dager etter at han ble valg, og før han ble innviet og er således ikke anerkjent som en gyldig pave.

Giovanni Battista Castagna var sonn av Cosimo, en adelsman fra Genova, og Costanza Ricci, som var søster til kardinal Jacovazzi og var romerinne. Han studerte sivil- og kanonisk rett ved forskjellige universiteter i Italia, og tok doktorgrad i de begge emner ved universitetet i Bologna.

Straks deretter ble han revisor hos sin onkel (farbror) kardinal Girolamo Verallo, var med på dennes apostoliske sendeferder til Frankrike.

Pave Julius III plasserte Castagna ved Segnatura di Giustizia, og utså ham til erkebiskop av Rossano i 1553. Han ble derfor raskt preste- og bispeviet av kardinal Verallo. Deretter var Castagna guvernør, først av Fano og senere av Perugia og Umbria. Han løste en grensetvist mellom Terni og Spoleto til begges tilfredsstillelse.

Fra 1562 til 1563 deltok han på Tridentinerkonsilet, og så i syv år apostolisk nuntius i Spania. Da Castagna kom tilbake til Italia frasa han seg sin bispestol, og ble så sendt som legat til Venezia, ble guvernør av Bologna, og sendt på visse diplomatiske oppdrag, som til Köln.

Etter tilbakekomsten fra Köln gjorde paven ham til konsultor for Det hellige officium.

Den 12. desember 1583 utnevnte til slutt pave Gregor XIII ham til kardinal, med San Marcello al Corso som tittelkirke.

Under pave Sixtus Vs pontifikat fikk han meget stor innflytelse; den 19. november 1586 ble han storinkvisitor for Det hellige officium.

Spania var den nasjon som var hans viktigste støtte i kandidaturet som pave. Giovanni Battista var klar over faren for malaria, og ønsket selv å flytte fra Vatikanet til det høyereliggende Quirinalpalasset, som ble brukt som sommerbolig av pavene. Han måtte imidlertid krones til pave før han kunne flytte, og innen man kom så langt, hadde døden innhentet ham – i form av malaria.^[7]

I sin korte tid som pave rakk Urban VII å true folk med ekskommunikasjon om de tok med tobakk inn i våpenhuset eller kirken, enten det var for å tygge det, snuse det eller røyke det i en pipe.^[8]

Urban VII var kjent for sin omsor for de fattige. Han subsidierte romerske bakere slik at de kunne selge brød under kostpris, og innskrenket pengebruken på luksusgjenstander for medlemmer av sitt hoff. Han subsidierte også offenlige arbeider runst om i Pavestaten. Urban VII var sterkt imot nepotisme og forbød dette innen den romerske kurie.^[9]

Hans episkopalgenealogi er:

• Katolsk Girolamo Verallo (1497-1555)
• Pave Urban VII (1521-1590) *bispeviet 1546^[10]

Forgjenger: Sixtus V

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Gregor XIV