Valget i Liberia 2011

Presidentvalget i Liberia 2011

11. oktober og 8. november 2011
Valgdeltakelse	71,64 % (1. omgang), 38,6 % (2. omgang) av 1,8 millioner stemmeberettigede
Kandidat	Ellen Johnson-Sirleaf	Winston Tubman
Parti	Unity	CDC
Visekandidat	Joseph Boakai	George Weah
Stemmer	43,9 % (1. omgang) 90,7 % (2. omgang)	32,7 % (1. omgang) 9,3 % (2. omgang)
President	Ellen Johnson Sirleaf
‹ 2005  Valget i Liberia 2017  ›

Valget i Liberia 2011 ble avholdt 11. oktober 2011, med andre runde i presidentvalget 8. november. Valget i 2011 var det andre valget i Liberia etter at borgerkrigen tok slutt i 2003, og det første organisert av landet selv, da valget i 2005 ble organisert av FN.^[1]

Valg på alle plassene i Representantenes hus og halvparten av plassene i Senatet ble gjennomført som pluralitetsvalg etter en grunnlovsendring i forkant av valget. Presidentvalget ble gjennomført som majoritetsvalg, og da ingen av kandidatene oppnådde over 50% av stemmene i første runde 11. oktober, ble det utlyst en ny runde mellom Ellen Johnson-Sirleaf og Winston Tubman 8. november. Valgoppslutningen i første runde var høy, og ingen uregelmessigheter ble rapport av de vel 4650 lokale og internasjonale valgobservatørene. Tubman hevdet likevel at valget var fikset, og oppfordret sine tilhengere til å boikotte andre runde av valget. Denne konflikten satte en demper for andre runde, der valgoppslutningen ble svært lav. 15. november var det likevel klart at Ellen Johnson-Sirleaf var gjenvalgt for en ny periode på seks år.^[2]

Rundt 1,8 millioner liberiere registrerte seg for å stemme til valget i registreringsperioden 10. januar–12. februar 2011. Da den liberiske valgorganisasjonen National Elections Commission (NEC) gikk gjennom velgerregisteret i august oppdaget de at mer enn 10 000 personer hadde registrert seg mer enn én gang. Navnene ble sendt til justisdepartementet, som startet en etterforskning av saken.

I august var det et par episoder der demonstranter gikk til fysisk angrep på politikere, både fra CDC og Unity Party.

Etter primærvalget i CDC 14. august ble det fremsatt påstander om juks. Partiets presidentkandidat, George Weah, ble angrepet i sitt hjem, men kom uskadet fra det. Samme dag måtte CDCs senator Geraldine Doe-Sheriff og et par andre partifeller fra partiet søke tilflukt i en bygning etter at de ble fysisk angrepet av en gruppe demonstranter.

To dager senere ble Ellen Johnson Sirleafs assisterende kampanjeleder Eugene Nagbe angrepet i sitt hjem av personer som satte fyr på bilen hans. Mindre enn 24 timer senere ble assisterende kulturinformasjonsminister, Jacqueline Capehart, angrepet av steinkastende ungdom da hun holdt en tale om folkeavstemningen 23. august. Politiet grep raskt inn og arresterte flere personer, og Capeheart kom fra episoden uskadet. Omtrent samtidig ble Christopher Wrehs bil angrepet, kort tid etter at han hadde erklært sin støtte til Sirleaf.^[3]

23. august ble det holdt folkeavstemning om fire forslag til grunnlovsendringer, tre av de med betydning for det kommende valget:

• Redusere kravet om antall år en person må ha bodd i landet for å stille som presidentkandidat fra 10 år til 5 år.
• Avholdelse av valg andre tirsdag i november. Dette ville flyttet valget i 2011 til 8. november.
• Overgang fra to-runde-system til pluralitetsvalg for valget til lovgivende forsamling.

31. august annonserte NEC at alle fire grunnlovsendringene hadde blitt nedstemt. Etter en etterforskning kom imidlertid Høyesterett frem til at NEC hadde gjort en feilberegning ved at de talte blanke og ugyldige stemmer som nei-stemmer. Dermed ble forslaget om overgang fra to-runde-system til pluralitetsvalg for valget til lovgivende forsamling ratifisert.^[4]

Til å overvåke valget 11. oktober hadde NEC akkreditert 3 851 lokale observatører fra 68 nasjonale organisasjoner, og 799 internasjonale observatører fra 31 land og internasjonale organisasjoner, blant annet Den afrikanske union, Den europeiske union, ECOWAS, OSIWA, NDI og IFES.

Valget forløp fredelig uten noen rapporterte tilfeller av bråk, og valgoppslutningen var høy i alle landets regioner til tross for kraftig regnvær. Høyest oppslutning var det i regionen Nimba med 75,9%, mens den laveste oppslutningen på 63,3% var i Grand Gedeh-regionen.^[5]

Winston Tubman og partifeller i CDC anklaget NEC for å ha jukset med resultatene, men både de lokale og de internasjonale observatørene lovpriste gjennomføringen av valget. FNs generalsekretær Ban Ki-moon kalte det «en viktig milepæl» på veien mot å «befeste fred og demokrati i landet».

8. november ble andre runde i presidentvalget avholdt, der velgerne måtte velge mellom sittende president Ellen Johnson Sirleaf og CDCs Winston Tubman. Tubman truet imidlertid med å trekke seg fra valget etter nederlaget i første runde, og uttalte at han nektet å «gi legitimitet til en korrupt politisk prosess» og at han ikke ville anerkjenne valgets utfall. Da han i en tale oppfordret støttespillerne sine til å boikotte valget, prøvde AU, ECOWAS og USA å legge press på Tubman til å følge de demokratiske spillereglene, og droppe boikotten.^[6][7]

Tidlig på dagen 8. november ble det meldt om lav valgoppslutning, og det fryktes at Tubmans boikott kan bidra til å undergrave styremaktenes legitimitet i fremtiden.^[8][9]

Totalt stilte 16 kandidater til presidentvalget. Favoritter var sittende president Ellen Johnson Sirleaf, tidligere FN-diplomat Winston Tubman og juristen Charles Brumskine, som satt en periode som President Pro Temp i Senatet under Charles Taylor før han måtte forlate landet etter en krangel med Taylor.

I valgkampen fokuserte Sirleaf på fremskrittene som har funnet sted i landet i hennes første presidentperiode. I åpningstalen hennes gjorde hun hyppig bruk av frasen «Dumyarea» fra den svært populære liberiske sangen Dumyarea av Junior Freeman & African Soldier. Dumyarea eller Da ma area er liberisk engelsk for «det er mitt felt». «Veier, sykehuser og skoler – det er mitt felt. Elektrisitet og vann – det er mitt felt. Jeg er ikke ferdig enda, gratis grunnskoleutdanning for våre barn – det er mitt felt.»

Brumskines kampanje bygget på det han kalte de fire søyler: forsoning, reform, bedring og gjenoppbygging. Han uttalte at hvis han ble valgt ville han føre en desentraliseringspolitikk, og bygge ned makten til det han kalte «det imperiske presidentskapet». Han foreslo dessuten å opprette et nasjonalt fredskorps av studenter som kunne reise rundt i landets regioner for å promotere utvikling og forsoning, og en «mobil helseklinikk» av leger som ville reise fra landsby til landsby. Brumskine kritiserte Sirleaf for hennes støtte til Charles Taylor på 1980-tallet.

Tubman trakk frem forsoning mellom de ameriko-liberiske minoritetene og den innfødte majoritetsbefolkningen som den viktigste saken for landets fremtid, og advarte om at en ny borgerkrig kan bryte ut hvis en slik forsoning ikke finner sted. Ellers har Tubman gitt uttrykk for at han vil følge en politisk linje som minner om Sirleafs linje, men har argumentert med at hans diplomatbakgrunn gjør han bedre egnet til å lede landet. Også Tubman kritiserte benyttet sjansen til å kritisere Sirleaf for hennes støtte til Taylor på 80-tallet.